Kunst og kultur fra et kommunistisk og da klassebevisst perspektiv er et alt for lite diskutert tema. Et tema som ofte må vike for de mer tradisjonelt kjente kommunistiske diskusjonene om arbeid og kapital. Men kunst og kultur er et på mange måter minst like viktig tema som disse. Fordi et samfunn uten et utbygget kulturliv er ikke et interessant samfunn og leve i.

Kunst og kultur er det de fleste av oss bedriver tiden med når vi går hjem fra jobb. I det vi skrur på tven, leser avisen eller setter på et album vi er glad i. De fleste av oss liker å engasjere seg i kulturlivet med å gå på konserter og forestillinger og andre kulturelle begivenheter. En arbeiderklasse som ikke kan nyte et godt kulturliv er ikke en lykkelig arbeiderklasse. Et liv uten kultur vil de fleste av oss finne meget kjedelig og tomt. Jeg er personlig musiker og danser så dette temaet spiller spesielt stor rolle for meg.

I Sovjet under Stalins tid ble den kommunistiske kunstformen sosialistisk realisme etablert. En kunstform og en doktrine som går ut på at all kunst skal være en hyllest til partiet og arbeiderklassen. Kunstform med den baktanken at kunst må være en del av kampen imot kontrarevolusjon. Sovjet hadde med dette et godt utbygget kulturliv, men samtidig ble det satt restriksjoner på kunstnerisk frihet. Etter Stalins død ble fokuset på sosialistisk realisme begrenset og restriksjonene ble svekket, med det fikk Sovjetiske kunstnere en større frihet.

Det er viktig å legge vekt på at dette bryter med Leninistisk tankegang angående kunst og kultur. Da før Stalins periode skrev Lenin at all kultur er viktig for det sosialistisk samfunnet. Alt fra det smaleste av samtidskunst til det simplest av pop og alt imellom. Lenin skrev at kunst er kunst for kunstens del og trenger ikke alltid ha en politisk baktanke. At for å skape et bærekraftig sosialistisk samfunn så behøves det er strekt bredt kulturtilbud som rommer alle kunstutrykk. Lenin mente at det ikke lå sannhet i tanken om kontrarevolusjonær kultur, at kunst er kunst og at restriksjoner av kunstnerisk frihet vil kun fungere som en restriksjon av samfunnets dybde og folkets glede og oppvåkning.

Det er også viktig og legge til de enorme mulighetene som man potensielt kan ha til å utvikle et kunstvennlig samfunn under sosialisme. I dagens kapitalistiske verden jobber hundretusenvis av kunstnere kun med å designe reklame og lignende. Musikere som skriver musikk til reklame og skuespillere som kaster bort sine talent. I vårt samfunn finnes det reklame overalt hvor vi går. Norges gater er dekket av reklame som en eller annen kunstner et eller annet sted har måttet skape for å tilfredsstille borgerskapet. Tenk om alle disse kunstnerne istedenfor og lage reklame kunne få full kunstnerisk frihet, og istedenfor å fylle våre gater med Coca-Cola og McDonalds reklamer kunne fylt våre gater med vakker kunst. Det er en kjent realitet at i det kapitalistiske samfunnet blir mye potensiale bortkastet for å tilfredsstille markedskapitalisme, det samme gjelder kunstnere.

Jakob Thonander Glans – nestleder i Ungkommunistene i Norge