Kan vi lære av sovjet?

FELLES VERDIER. Sovjetunionen fungerte som en flernasjonal stat fordi de fleste delte en felles drøm og alle kulturer var like mye verdt.

Et flerkulturelt samfunn. Et av de få noenlunde vellykkede multietniske og delvis flerkulturelle samfunn verden har kjent, var utvilsomt Sovjetunionen. I denne statsdannelsen – som var basert på prinsippet om sosialistisk innhold og nasjonal form – levde nærmere 200 små og store folkeslag fredelig sammen.

Det var betydelig inngifte mellom de ulike folkegruppene, og mange mennesker, ikke minst etniske russere, bosatte seg utenfor sin «egen» unionsrepublikk. De nasjonale kulturene blomstret, samtidig som folk følte seg som borgere av hele Sovjetunionen. Bøker og aviser ble utgitt på flere titalls språk, og oversettelser og annen kulturformidling mellom folkegruppene ble stimulert. Hvordan var dette mulig?

En felles drøm

Svaret er at Sovjetunionen fungerte som en flernasjonal statsdannelse fordi de fleste menneskene i denne staten delte en felles drøm: å bygge et sosialistisk samfunn. Det fikk dem til å slutte opp om visse felles verdier og normer: Alle skulle være gode, ærlige og hardt arbeidende samfunnsborgere. Alle kulturer var like mye verdt. Kvinner skulle være like aktive i arbeids- og samfunnsliv som menn. Religion var noe folk i høyden fikk utøve innenfor hjemmets fire vegger. Så lenge folk trodde på disse verdiene, fungerte Sovjetunionen rimelig bra som en flernasjonal stat.

Da folk opphørte å tro at de var med på å skape et sosialistisk samfunn, sluttet også de felles verdiene å fungere og ble erstattet av separatistisk nasjonalisme, religion og andre nedbrytende holdninger. Resultatet var at Sovjetunionen brøt sammen, en prosess som ble fremskyndet av Mikhail Gorbatsjovs lite gjennomtenkte reformpolitikk.

I stedet for å fremme likhet, fremmer skolen altså det som skiller elevene fra hverandre

Arven lever videre

Noe av den sovjetiske arven er imidlertid levende også hos dagens russere, og trolig også hos andre tidligere sovjetborgere. Da den norske hijabstriden for et par år siden raste som verst, spurte jeg noen russiske studenter om hva de mente om denne konflikten. De svarte at for dem virket det hele fullstendig ubegripelig. De påpekte at 10–15 prosent av befolkningen i dagens Russland er muslimer, og at det bor hundretusener av muslimer i Moskva, St. Petersburg og andre russiske storbyer, men at de var godt integrerte og kledde og oppførte seg som alle andre russere. At kvinner skulle synliggjøre sin tro ved å dekke seg til, betraktet de som asiatisk barbari, og de var forbauset over at dette i Norge var tillatt i skolen og i andre offentlige sammenhenger.

Felles verdier

Kanskje kan vi lære noe av Sovjetunionen? Kanskje ville Norge ha fungert bedre som et multietnisk samfunn og fremmedfrykten ha vært mindre om vi turte å erklære at vi faktisk har visse verdier i dette samfunnet, og at folk som ønsker å bo her, må være villige til å slutte opp om disse?

I dagens kapitalistiske Norge kan det felles verdigrunnlaget selvsagt ikke være knyttet til det å skape et sosialistisk samfunn. Men visse felles forpliktende verdier burde det likevel være mulig å finne.

Et naturlig utgangspunkt burde kunne være opplysningstidens verdier tilpasset vår egen tid. Altså at alle mennesker, uavhengig av kjønn, hudfarge og seksuell legning, er likeverdige og derfor bør ha de samme utfoldelsesmulighetene. At staten skal være demokratisk og sekulær. At alle mennesker bør ha rett og mulighet til å uttrykke sine meninger. At religion er en privatsak som ikke hører hjemme i den offentlige sfære. At kvinner skal stimuleres til å ta del i arbeids- og samfunnsliv på lik linje med menn – og forsøk på å begrense deres livsutfoldelse i form av krav om at de skal kle eller oppføre seg «sømmelig», aktivt bekjempes.

En sekulær stat

Formidlingen av dette felles verdigrunnlaget burde, som i Sovjetunionen, begynne allerede i barnehagen og ha som mål å bibringe den oppvoksende slekt en felles sekulær moral. Lærere ville da selvsagt ikke ha anledning til å iføre seg religiøse symboler. Vi kunne gjerne også innføre en obligatorisk skoleuniform. Det ville bryte ned forskjeller mellom elevene, være fordelaktig for fattige familier og gjøre striden om bruk av hijab og andre religiøse symboler i skolen uaktuell – både religiøse symboler og kostbare smykker kunne forbys brukt sammen med skoleuniformen.

I dagens skole skjer det motsatte av integrering. Ikke er det bare slik at lærere og elever tillates å bruke religiøse symboler, men religionskunnskap er også et obligatorisk skolefag, og elevene trekkes med til forskjellige trossamfunn og gudshus. I stedet for å fremme likhet, fremmer skolen altså det som skiller elevene fra hverandre.

Undertrykkende klesplagg

Vi burde også, som i Sovjetunionen, Frankrike, Tyrkia og diverse andre stater, aktivt bekjempe bruk av kvinneundertrykkende klesplagg som hijab, burka og niqab i det offentlige rom.

Kanskje er det nettopp det at vi først i de senere år har turt å diskutere hvorvidt det bør være visse forpliktende felles verdier i samfunnet vårt, som har gjort at vi i dag opplever en stor grad av fremmedfrykt? Er det rart at mange blir skremt når alt våre myndigheter har å tilby når det gjelder de betydelige integreringsproblemene vi alle er vitne til, er tomme fraser om et flerkulturelt samfunn?

Integrering

Er det merkelig at mange får et negativt syn på innvandrere når vi i Oslo og andre storbyer har latt det vokse frem miljøer der en stor del av befolkningen ser ut som om de er deltagere i den iranske revolusjonen, og dermed signaliserer at de tar avstand fra våre verdier? Har ikke vanlige borgere grunn til å spørre seg hvilket kvinnesyn disse hijabkledde og skjeggete menneskene måtte ha? Eller til å lure på hvordan homofile vil kunne få det om noen tiår? Har vi ikke grunn til å frykte hva som vil kunne skje med store og små goder de fleste av oss i dag tar for gitt – alt fra abortloven til nakenstrender?

Venstresidens svar på de integreringsproblemene vi i dag opplever, burde være et demokratisk, sekulært og egalitært fellesskap. Og da burde det være naturlig å prøve å nyttiggjøre seg erfaringene knyttet til det sovjetiske forsøket på å skape et multietnisk sosialistisk samfunn.

Kronikk BJØRN NISTAD Historiker. Prof. i russisk historie

Publisert: 15.jul. 2011  Aftenposten