(26 - 2017) Legender i gull var tittelen på en utstilling som kunne ta pusten fra de fleste. I tidsrommet 2.9.17 til 10.12.17 var utstillingen å se på Bryggens Museum i Bergen. I det godt bevoktede museet ble det vist fram flere tusen år gamle uerstattelige arkeologiske kulturskatter fra den trakiske oldtidskulturen. Her var vakre gjenstander i gull, sølv og bronse. Nydelig dekorerte vaser og krukker i keramikk. Sverd og økser, seletøy og utstyr for å ruste krigere for kamp. Utstillingen var produsert av det bulgarske Nasjonalmuseet for historie i samarbeid med elleve andre museer i Bulgaria.
Trakerne var en benevnelse på mer enn 50 kjente stammer som snakket et trakisk språk og med nærliggende kultur fra antikken. Geografisk bredte de ulike trakiske stammene seg ut helt til elvene Dnepr og Dniester i nordøst, til områdene mellom elvene Struma og Vardar i sørvest, til Svartehavet i øst og Egeerhavets kyst i sør, samt til Øst-Trakia med Bithynia og Troad. Trakerne er først nevnt i Iliaden, et epos skrevet av den blinde joniske dikteren Homer i ca år 730 f. Kr. Iliaden beskriver flere ukers handlinger i det tiende og siste år av Den trojanske krig. Her opptrer trakerne som alliert med trojanerne.
Poeter, filosofer og historikere fra det antikke Hellas beretter om opprettelsen av mektige trakiske riker fra og med 500- tallet f. Kr. Blant disse er Thukydid, som forteller at odrysiske konger etablerte den største staten i Europa mellom Adriaterhavet og Svartehavet.
De trakiske historiske kongene var bærere både av politisk, militær og religiøs makt. Som sine mytologiserte forfedre var de lærere/ledere i troen og profeter som innviet folket i udødelighetens mysterium. Kongene og aristokratene gikk gjennom store prøvelser for å bevise at de var fullverdige krigere, verdige til å bli udødeliggjort. Årlig utførte de en rituell handling der de «døde» og ble gjenfødt. Handlingen kunne være rent symbolsk, eller det ble ofret et dyr, som oftest en hest, okse eller en vær.

De antikke forfatterne beskriver praktfulle gravferdsseremonier ledsaget av offer, festmåltid, leker og konkurranser som ble utført under avskjeden med adelige trakere. Ritualene ble utført i gravhauger, steingraver eller gravkamre som var spesielt bygd for anledningen. Noen var malt i rødt, sort og hvitt. Rikt dekorerte gravkamre med veggmalerier og skulpturer er funnet. Kongens og aristokrater-krigernes stilling i samfunnet, samt de prøvelser for selvutvikling som de gikk gjennom er en forklaring på meningen med de rike gavene som ligger i gravene.
Historikeren Herodot, som levde på 400-tallet f.Kr., beskriver trakerne som blonde og høyreiste, bondeaktige og blodtørstige krigere. Herodot skriver; «Det trakiske folk er nest etter det indiske det mest tallrike på jorden. Om det ble styrt av en eneste mann eller vært enige, skulle det etter min mening ha vært uovervinnelig og det mektigste blant alle folk. Men noe slikt er umulig og utenkelig hos dem. Derfor er de også svake.»
Herodot beskriver geterne som «de mest rettferdige og de modigste av alle trakere. Det var disse som perserkongen Dareios I kjempet mot på 600-tallet f.Kr. I det siste århundret f. Kr. skapte geterne et stort kongerike, som beskyttet landet i de sørlige Karpatene mot romerne. Geternes dynasti er kjent for sine mesterverk innen metallarbeider.
Arkeologisk materiale som rituelle kar og sett, insignier for religiøs og kongelig makt, og av begravelseskomplekser, samt myntfunn og mytiske beretninger om legendariske trakiske konger er de eldste bevisene for en sentralisert trakisk politisk og religiøs makt. Disse dateres til perioden fra rundt 1500 år f. Kr.
Omfattende utgravinger på 1960- og 1970 tallet avdekket mange trakiske graver med et stort antall kunstferdig håndverksskatter, noe utstillingen i Bergen til fulle dokumenterte. Den bulgarske arkeologen Georgi Kitov har gjort nye oppdagelser etter årtusenskiftet i «Dalen til de trakiske konger» i det sentrale Bulgaria. Det er all grunn til å tro at nye funn vil bli gjort.

Kilder til teksten: wikipedia og tekster fra utstillingen
Foto: Friheten/Terje Bjørlo