DET DEMOKRATISKE VALG

■ Så har igjen det borgerlige, kapitalstyrte demokratiet vist sitt «sinnelag» og «styreform» for oss og all verden. Med en valgdeltakelse på under 60 %, ja i enkelte valgdistrikter i storbyene på 24 %-25 %, kan man med rette stille spørsmålet om hvor representativt slike folkeavstemninger er.

Med få muligheter til å endre listene har folk liten innflytelse på personvalget. Dette indirekte valgsystemet gir folket liten inspirasjon og er demotiverende for å gå til urnene. Når vel 40 % ikke føler for å delta er det ikke bare snakk om «latskap», «sofavelgere» o.l. klisjeer fordi de ikke finner noen grunn til å stemme på partier som er siamesiske tvillinger, men som kaller seg «røde» eller «blå». Ikke 1-ett- parti foruten Norges Kommunistiske Parti, stilte spørsmålstegn ved den udemokratiske valgordningen, der «småpartiene» skjules i alle meningsmålinger under utgruppa «andre» og ikke får fram sine navn og profiler. Rødt klaget over liten medieoppmerksomhet for sin egen del, men ga ikke noen støtte til «andre» i mediaskyggen.

Dette arbeiderpartiet og SV trekker stigen opp etter seg når de selv får vist fram sine kontrafeier. Den bevisste unnlatelse av at de «andre» skal få mulighet til å profilere seg og å stå fram med sine prinsipper og programmer, valg etter valg, er klare brudd på informasjonspliktene til de offentlige media. De dekker seg bak at de «andre» er så mange (4-5), det er for liten tid, for lite spalteplass og det blir vanskelig å lede og å redigere deres opptreden. Denne floskelen som NRK gir oss er dum og naiv. De bruker fikenbladet «redaksjonelt ansvar» for sin fortielse og desinformasjon for å servere opplyste mennesker rene banaliteter. Borgerlige media har forsøkt å fordumme oss med pjatt og fjas i årtier og tror at publikum er rautende kuer på bås. Vel 40 % snur dem ryggen når de malmtungt messer at det er så viktig å benytte «borgerplikten» ved urnene. Vi vet at media får plass og tid til det de vil i sine spalter og sendetid. Det bestemmer redaksjonen. De bestemmer at det er viktigere med spekulasjoner om «hvordan ha bedre sex?», «hvordan kutte skatten?» og kronprinsparets leie av en luksusbåt på forsiden bl.a. i «kulturavisen» Dagbladet, enn å gi noen cm. spalteplass til de «andre» som deltar for å fremme demokratiets betydning og folkets medvirkning.

Partienes propagandister, tenketankenes fintenkere, kommentariatets «analyser» fikk vi eksponert timevis og i spaltemeter som var intet mindre enn gamle påstander, selvfølgeligheter, ja besvergelser som ellers. Vi vil ikke bruke spalteplass til å diskutere løftebrudd fra tidligere valg og de blår som ble kastet i øynene våre om «eldregaranti»,»ventelistegaranti», «frukt og grønt i skolen» m.m. Ei heller om det var de rødgrønne eller de blåbrune som la ned flest småskoler og lokalsykehus.

Friheten vil som eneste avis sette fingeren på de altoverskyggende utfordringer om hva slags samfunn vi skal ha i dag og i morgen. Selv ved et kommune- og fylkestingsvalg er det betimelig og berettiget å stille spørsmålet. Kommunistene er ikke mot valg selv i kapitalistiske samfunnsformasjoner. De reformer som kan oppnås for arbeiderklassen i folkevalgte organer er viktige, men vi har ingen tro på at de varer dersom ikke de økonomiske maktforholdene endres. Reformene må rettes direkte mot storkapitalens makt. Så lenge vi har 1 % - 2 % av befolkningen i Norge som kontrollerer og styrer 75 % - 80 % av bank-, finans- og industrikapital, vil reformer bli krusninger. Så lenge de rike blir rikere på bekostning av flertallet, under vekslende regjeringer av systempartiene i de siste 30 år, har vi ikke demokrati men fåmannsvelde der parlamentarikere er mer opptatt av pene omtaler fra storkapitalens talsmenn og media. De parlamentariske organer er sandpåstrøere for hva kapitalkreftene legger opp til. Den som nevner ordet «sosialisme» og krav om nasjonalisering av banker og kredittinstitusjoner blir omtalt som «museumsvokter», «dogmatiker» og brått kommer Stalin og Mao på bordet. Ordet «arbeiderklasse» og «klassekamp» hører ikke hjemme i de pyntelige valgdebatter hvor selv Rødt og SV kan posere som arbeiderpartier. Da er man utidig og er utenfor saksområdet. Som om ikke helse, arbeid, skole er helt grunnleggende for sosialismen. Ingen prinsipielle eller ideologiske utfordringer ble tatt opp av partiene på «venstresiden» med unntak av MDG. Det er et parti med blanding av småborgerlig forhold til privat næringsliv, anarkistisk holdning til liberalisering av Cannabisbruk og venstreradikale løsninger på velferdssaker. Der de virkelig har kjørt en samfunnsmessig og prinsipiell politikk er på miljøvern. Gamle naturvernere har i fellesskap med urbane unge miljøaktivister tatt strupetak på «miljøpartiene» V, SV og Sp. De Grønne har også gitt Ap et spark bak og har avslørt flosklene til disse partiene som opportunistisk valgprat, uten substans. De har ikke skapt noen dramatiske gjennombrudd for bevaring av miljøet etter mange års medlemskap i regjeringer. Vi hilser derfor MDG velkommen i det grønne politiske landskapet.

På den annen side har kommunistene holdt fram at en grønn politikk forutsetter kamp mot storkapitalen og deres partier. Vi tror dessverre at partiet kan fort havne ut på jordet dersom man tviholder på den økonomiske politikken som drives i Norge og EU. Man kommer ingen vei før maktforholdet endres vesentlig fra kapitalkreftene til arbeidermakt. Da kommer man heller ikke utenom klassekampen og radikale løsninger på å fjerne kapitalismens fåmannsvelde til et ekte demokrati. Arbeiderklassens demokrati.

Hjemmesitterne er først og fremst innvandrere, de med lav utdannelse og dårligst økonomi. Vi forstår dem godt. Ikke noe parti på en generasjon i regjeringsmakt har gjort noe gjennomgripende for å utjevne forskjellene – rik, fattig. Ingen regjering kan gjøre noe gjennomgripende for dem under kapitalismens herredømme – det borgerlige demokratiet. Det har nok mange av hjemmesitterne forstått og ble passive. Det er bare gjennom en kvalitativ ny politikk med et annet samfunn for øye som kan gi håp. Arbeidermakt mot kapitalmakt.