Terningskast og valgkamp

(17 - 2017) For første gang er jeg lei av valgkamp - før halvgått løp. En ubehagelig følelse inntil jeg bestemte meg for at det skyldtes en uspiselig kombinasjonen av sære innslag av sommerlig agurktid og førvalgfektninger.

Jeg gremmes for eksempel når statsministeren stiller opp for NRK med favnen full av blå ballonger som blikkfang før en tv-debatt. Eller når Jonas Gahr Støre - i samme fjernsynssnutt - prikler på sin ulastelige mørke dress og prøver seg med flørtende øyekast mot kameraet før han kaster røde papirlapper i lufta. Hva nå det skulle være godt for. At SP-lederen i tillegg spretter planløst rundt på Løvebakken kompletterer idiotien.

Kort sagt: Hva pokker er det som får topp-politikere til å opptre som klovner når medier roper “hopp”?  Og hva er tanken bak en programform som skjemmer ut ellers tenkende mennesker?
Står det virkelig så elendig til med interessen for politikk og samfunnsspørsmål her i  landet  at man må lokke med klovnerier foran viktige debatter i en valgkamp? Eller er tøvet et virkemiddel for å ufarliggjøre hva saken gjelder, et slags hurra; nå er det valg - nå skal vi ha det gøy med terningkast og pikanterier. Alt fokusert om: Hvem blir vår neste statsminister?

Svaret er selvsagt gitt av medier i forkant. Jonas eller Erna. Riktig: Jonas eller Erna. På denne arenaen er vi alle gode venner. Vi er på fornavn. Det understreker idyllen og bereder grunnen for et valg som primært handler om HVEM som skal sitte nærmest kongen de nærmeste fire år og langt mindre om HVORFOR de skal sitte der.

Spørsmål av avgjørende betydning for folk flest forsvinner i hopp og sprett. Truende konturer av mulige atomsopper i den utenrikspolitiske synsranden berøres ikke. Norge som krigfører i et blodig internasjonalt drama hører heller ikke hjemme i norsk valgkamp. Heller ikke våre massive forsøk på å gjøre kloden ulevelig for stadig flere. Slikt ville selvsagt ha forstyrret idyllen.
Men rett skal være rett: Det diskuteres politikk - også i våre dager. Rause statsministerkandidater “forærer” millioner av kroner under utallige bedrifts- og institusjonsbesøk. Refrenget er: “Stem på oss og dere blir godt betalt”. Man selger ikke ideer - man kjøper stemmer!  Det er politikk på topplan i Norge denne seinsommeren.

Når dette skrives har Jonas nettopp vært på mine kanter. En lynvisitt i streng regi av såkalte  medierådgivere og PR-folk, og med dresskledde betydeligheter på slep. På vel fire timer “høvlet” han over tre kommuner og to fylkeskommuner. I Sør-Trøndelag rakk han å gi bort 80 millioner “friske kroner” til forskning på senilitet mens et 29 minutters opphold nord for fylkesgrensen bare førte til en håndfull godord.
I farten “glemte” han at han såvidt befant seg på nordtrøndersk jord i et skjebnedøgn der 2500 ansatte ved papirfabrikken Norske Skog sloss for livet for å redde arbeidsplassene sine.
Jeg er ikke det minste i tvil om behovet for forsterket forskning på en av våre  alvorligste folkesykdommer, men solidaritet med arbeidere på golvet som risikerer å bli ofret som følge av industrilederes  internasjonale stormannsgalskap hadde kanskje også vært på sin plass?

Men denne gang ble de veiet og funnet for lett. Det har noe med kjøttvekt å gjøre. De tapte i kampen mot en håndfull medier det var avsatt noen minutter til her og der. De tapte i kampen mot hvite legefrakker på St. Olavs Hospital i Trondheim som sikkert undres på hvorfor det måtte en valgkamp til for å få “løfter” om nødvendige midler til bekjempelse av en nasjonal epidemi. Og de tapte fordi de tilhørte partiets grunnfjell som har gitt sin stemme til sosialdemokratiet i alle år, og som traust vil gjøre det igjen.

Nå tror ikke jeg at statsministerkandidatens raid på mine hjemtrakter er spesiell for Ap. Den er et symptom på hvordan virkeligheten er blitt. “Tid er penger” het det ironisk i tidligere tider. I dag er det alvor. Nå har toppkandidater “ikke tid” til å snakke med folk - og slett ikke noen sekunder til overs for et og annet håndtrykk. Om politikeren heter Jonas, Siv eller Erna er det profesjonelle medierådgivere og PR-folk som bestemmer.
Jeg vet ikke om “folk flest”  “trigges” til å møte opp på valgdagen av slike profesjonelt strigla valgkamp-raid kombinert med hopp, sprett og ballonger. Men mistanken er sådd:  Kanskje ville effekten vært minst like sterk av noen minutters prat på en og annen kantine. Det skaper følelse av “å høre til”. Slikt skal man ikke kimse av i vår digitale verden.

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at da jeg gikk i første klasse i den politiske skolen var valgkamp seriøse greier. Det var trauste debattprogrammer i radio og fjernsyn, men også folkemøter som samlet alt fra en håndfull til tusenvis av mennesker.
I dag registrerer jeg at velgerfolket i land etter land er i ferd med å gjenerobre valgkampen. Titusenvis samles i begeistring over et felles mål, og millioner vender ryggen til den opphøyde samfunnseliten. Det har skapt sjokk. Statsbærende partier har råtnet på rot, og etablerte maktstrukturer har havarert.
Bølgen har ikke nådd Norge ennå, og det etablerte maktapparatet opptrer som om den ikke kommer. Det kan straffe seg, for nå snakker vi om bevegelser som er vaksinert mot tilbud om søtsaker på det politiske supermarkedet