(17 - 2017) Det stunder å rette blikket mot det borgerlige demokratis kyskhetsbelte – Stortingsvalget. Valget skal bevitne påstanden om at flertallet styrer landet.
Dette lovpriste, edle organet ingen må forgripe seg på ved krav om en annen styringsform eller et annet valgsystem. Men kyskhetsbeltet skjuler også de bakenforliggende «herligheter» som besynges og trekkes fram hver 17.mai. Våre valg hvert 2. år fører folk bak lyset og viser ikke hva som egentlig skjules for å bevare dyden.

Det økonomiske demokratiet er ikke-eksisterende bak beltet. Den nasjonale og internasjonale monopolkapitalen styrer mål og utvikling og er unndratt de folkevalgtes og flertallets innflytelse og bestemmelser. Enten man velger blå-brunt eller rød-grønt forblir monopolenes herskerklasses gjøren og laden upåvirket. De foretar som vanlig sine disposisjoner til eget beste og profitt uten tanke på samfunnets og fellesskapets interesser. Denne klassen med aksjer, opsjoner og fonds har flest nullskatteytere og er flyktninger til skatteparadiser som bl.a. utstuderte pengeflyttere i banker som Nordea er behjelpelige med. Dette er kjent for skattevesenet, stortingspolitikere og toppbyråkrater i Finansdepartementet, men de kan intet gjøre. Den hellige private eiendomsretten til produksjonsmidlene - herunder kapital - gir eier rett til å forvalte kapitalen sin etter eget forgodtbefinnende. Han kan flytte pengene ut av landet, kan kjøpe opp bedrifter for å «outsource» dem ut i verden. Han kan med aksjemajoritet i bedrifter legge dem ned eller kreve kutt i kostnader ved bl.a. oppsigelse av ansatte for å maksimere sine økonomiske utbytter. Kapitaleiernes eneveldige kongedømme har forrang framfor innbyggernes sikkerhet for arbeid og et anstendig liv. Her er det ikke valg hvert 2. år for å dele makten og endre på tingenes tilstand.

Ingen partier enn Norges Kommunistiske parti (NKP) har i valg, som ellers, påpekt denne hårreisende urettferdigheten. Uten den økonomiske makta i et samfunn har folket ingen reell innflytelse på samfunnsutviklingen. Dyptgripende endringer i maktforholdet i et samfunn er ikke mulig dersom økonomien ikke følger med. Den herskende klasse vil ikke miste sine privilegier til fordel for folkeflertallet. Den økonomiske eliten er derfor dypt udemokratisk og reaksjonær i et samfunn som krever mer deltakelse og arbeidsinnsats fra alle, men ikke fra profitørene. De akker seg over å måtte betale bare smuler tilbake til de menneskene som gjorde dem rike. De plages som av de verste brennende hemorroider når man påpeker at de har en soleklar samfunnsplikt til å bidra i form av skatt og investeringer til den felles velferd. Milliardæren Stein Erik Hagen følte seg i tillegg sterkt mobbet i debatten om eiendomsskatt. Han mente det å være rik var blitt et skjellsord. Kan det være noe med måten rikdommen er ervervet på og at rikmannssadelen snur ryggen til fellesskapet som skaper forakt? Hagen kan nemlig fortelle til Dagbladet at familien flyttet til Sveis for å unngå å betale formuesskatt. Dattera Caroline Hagen Kjos (33) har siden 2009 spart 2,2 milliarder kroner. Penger som skulle ha gått til formuesskatt dersom de hadde bodd i Norge. Caroline eier indirekte 100 prosent av aksjene i Canica. Canica AS er et av Norges største investeringsselskap eid av hele familien Hagen

JohnFredriksen kalles «verdens mektigste skipsreder, er Kypros´ rikeste mann og storeier i oppdrettsfirmaet Harvest. Han hater skatt og det «kommunistiske» Norge. Hans døtre fikk ros av sin milliardærfar, skatteflyktning og nullskatteyter. De fulgte fars anvisninger og de hadde vært så enestående flinke til å skjule sine formuer i utlandet for å unngå almisser til fedrelandet.. Slik oppdrar de rike sine barn til å bli gode samfunnsborgere.
Uansett valgresultat vil ingen rokke ved denne plyndringa av våre ressurser og verdien av norske arbeideres innsats i produksjonen av varer og tjenester. Derfor reises ikke kravene om å ta solid kontroll med de mangslungne manipulasjonene som «rikingene» bedriver. Ap, SV og Rødt vil nok skattlegge storkapitalistene noe mer, men det blir dråper og symbolpolitikk uten betydning. Noen få milliarder mer i skattekroner er bra, men ikke nok da enorme summer vil flyte fortsatt fritt innenfor og utenfor landet. EØS-medlemskapet sikrer dette på overnasjonalt plan. En TISA-avtale mellom EU og USA vil stoppe alle forsøk på kapitalkontroll, øke anbudsvanviddet og sette mer fart i privatisering av vårt felles samfunnseie. Det nasjonale eierskapet blir gravlagt til fordel for monopolenes og rikfolkets totale dominans. Ap.s Gahr Støre vil beholde EØS-avtalen og tiljubler sågar et TISA-marked. Den borgerlige regjeringen deltar med begeistring i forhandlingene men i dyp hemmelighet om innholdet og resultatene ovenfor offentligheten.
Disse partier vil danne regjering til høsten, med Sp. SV, Rødt, på «arbeidersiden» med Ap. som vil ha full styring på rattet eller de «blå-brune» i førersetet med Ve. og KrF bak.
Vi kommer ikke til å oppleve at vårt borgerlige valgdemokrati til parlamenter vil endre på dette udemokratiet. Dertil våger man ikke et oppgjør med monopolene og storkapitalistenes makt og rolle. Så lenge heller ikke noen partier åpent står fram og krever slike tøffe reformer er en slik politikk ikke aktuell gjennom valgfarser. Valg som flyttet noen millioner hit eller dit kalles innflytelse og «seier». Tenk, hovedstrøms media overgir seg helt med spekulasjoner og kommentarer over fenomenene.

Når ingen partier driver valgkamp for sosialistiske reformer og løsninger vil kyskhetsbeltet forbli lukket for inngrep i de virkelige verdisakene. Det sosialistiske samfunnet er det eneste som kan ta utfordringene som er helt avgjørende for vanlige menneskers livskvalitet, levekår og arbeid. Men sosialismen kan ikke gjennomføres gjennom valg alene; bare gjennom en mobilisering av de utenomparlamentariske kreftene i aksjoner og klassekamp som NKP står for. Når «arbeiderpartiene» har avblåst klassekampen og deres parlamentarikere ikke har fotfeste i fagbevegelsen, i ungdomsgruppene, i kvinneorganisasjoner, fredsbevegelsen, fiskeri- og bondeorganisasjonene m.fl. hører de ikke ropene og ser ikke at de kollektive verdiene og fellesgodene i «den norske modellen» forvitrer. De er fornøyde med sin stortingslønn, frynsegoder og den personlige prestisjen å være Norges «fremste» politikere. De vil ha ro. Ingen stridigheter med folkets utsugere.
Dette stortingsvalget viser ingen vei framover. Det er uten mening.