Kan vi leve med EØS-avtalen? New

(18 / 2017) Konsekvenser for norsk arbeidsliv og samfunn

OLAV BOYE
Olav Boye, tidligere faglig tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund ogen periode på 1990-tallet, generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon, med hovedkontor i Brussel.

Nei til EU stiller spørsmålet om vi kan leve med EØS-avtalen. Det er et overordnet politisk spørsmål og svaret er betinget av politisk ståsted.
De som er høyreorientert, markedsliberalister og mener at folkevalgte organer ikke er vesentlig, de klamrer seg derfor naturlig nok til EØS-avtalen inntil de tror de kan få flertall for EU i en ny folkeavstemning en gang i fjern framtid. De som står bak slagordet Ja til folkestyre – Nei til EU, er naturlig nok mot EU som politisk, markedsliberalistisk prosjekt. Mer enn sytti prosent av de norske velgerne avviser norsk deltakelse i EU. Det er også flertall mot EØS-avtalen, under forutsetning av at Norge får en ny handelsavtale med EU. De som vil ha tilbake folkestyre på alle nivå i Norge, sier klart at vi ikke kan leve med EØS-avtalen. Det er et krav at EØS-avtalen blir sagt opp med umiddelbar virkning.
Om lag tjue prosent av medlemmer og tillitsvalgte i Nei til EU, mener at EØS-avtalen er en bra sak og må være grunnlaget for vårt forhold til EU. Den situasjonen er klart ødeleggende for kampen mot EØS-avtalen. Når folk ser at Nei til EU aksepterer et stort innslag av markedsliberalistiske EØS-tilhengere i egne rekker, samtidig som både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var aktive i den såkalte rødegrønne regjeringen som styrte landet i åtte år med full aksept av EØS-avtalen. Riktignok fikk de to neipartiene lov til å stemme mot enkelte rettsakter fra EU, men Arbeiderpartiet hadde flertall og full kontroll med EU-tilpasningen.
I dag har Norge akseptert mer enn tolv tusen rettsakter, det vil si dommer fra EU-domstolen, direktiver, forordninger og andre beslutninger og oppdateringer av EUs rettsakter. Når vi vet at Norge, i tillegg til EØS-avtalen, har Schengen-avtalen, full deltakelse i EUs militære aktiviteter, sytten andre avtaler med EU og Høyre og Arbeiderpartiets EU-tilpasning forøvrige, er det solid grunnlag for å hevde at Norge er mer med i EU i dag, enn det som ble avvist i folkeavstemminga i 1994.
Den Europeiske Union (EU) er under en stadig politisk utvikling, noe som også får følger for vårt land, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen. I 2000 oppnevnte EU-kommisjonen et konvent for å legge fram forslag til en føderal grunnlov for EU.
Det var ingen ny ide. I 1953 uttalte Jean Monnet at nå må vi skape et Europas Forente Stater etter modell av USA. Han mente det var en forutsetning for at europeiske selskaper skulle kunne hevde seg på den globale arena i kampen for ressurser, markedsandeler, politisk makt og solid profitt til de flernasjonale selskapene og de globale finansinstitusjonene. Jean Monnet sa at et føderalt Europa måtte skje raskt, så folk ikke forsto hva som hadde skjedd.
Konventet la fram sitt forslag til en føderal grunnlov for EU, men det ble rask avvist i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. EU-kommisjonens leder, Romano Prodi, sa at nok er nok, la forslaget i en skuff og den føderale grunnloven var gravlagt, - i denne omgang. Meningsmålinger viste at det var klart flertall i alle EU-statene mot en føderal utvikling av EU, i Storbritannia hele åttitre prosent.
2.Det er EUs strategi å tåkelegge den politiske og føderale utviklingen av EU. Det er tross alt en stor folkelig motstand mot det føderale og markedsliberalistiske prosjektet. Makthaverne i EU vet utmerket godt forskjell på en traktat, et juridisk forpliktende dokument mellom to eller flere stater, og en grunnlov eller konstitusjon, som er juridisk basis for en statsdannelse. Hensiktet er å la det store flertall i Europa leve i troen på at imperiebyggerne i Brussel gjør alt til det beste for folket. Lederne i de partiene i Norge som avviser folkestyre til fordel for markedsstyring, er med på dette narrespillet mot de politiske interessene for egen befolkning.
Lisboa-traktaten trådde i kraft 1. desember 2009. Fra det tidspunket var EU ikke lengre en medlemsorganisasjon, hvor eventuelt Norge kunne søke om medlemskap. Spørsmålet om medlemskap i EU gikk ut på dato og EU var dermed et føderal statsdannelse under oppbygging. Imperiebyggerne i Brussel har planer om at Norge skal bli fire regioner i framtidens Europas Forente Stater. Det føderale EU skal ikke ha delstater som i USA, men regioner i stedet for nasjonalstater. Nasjonalisme er en negativ sak i EU og skal erstattes av mer positiv euronasjonalisme. Det vil utvilsomt gi et ennå mer solid flertall mot norsk deltakelse i EU. Det er grunn til å tro at det også vil påvirke flere til å si nei til EØS-avtalen, som utvikler seg negativt, dynamisk i henhold til EUs politiske utvikling.
Fra tilhengerne av EØS-avtalen som ser den som et store nasjonale kompromisset, får vi høre at EØS-avtalen bare er en liten del av det totale samarbeidet i EU. De forsøker å beskrive et opplegg med både politisk handlingsrom og vetorett. Realiteten er en annen. Det aller meste av politisk saker til behandling i Stortinget er påvirket av EUs regelverk, ofte ned til ubetydelige detaljer. For et par år siden dokumenterte Kommunenes Sentralforbund at sytti prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkekommuner, var påvirket av EUs rettsakter. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, den 13. juni 1988, påla alle departementer, at fra nå av skulle alle nye lover og forskrifter harmoniseres med EUs rettsakter. Det var en suveren forakt for resultatet av folkeavstemninga i 1972, noe som førte til at Folkebevegelsen reiste seg på nytt i kampen mot EEC/EU.

Les resten i papiravisa eller eAvisa