Norge ut av EØS!

(2-17) «Vi står i dag i en situasjon hvor storkapitalen er i ferd med å styrke sine maktposisjoner gjennom en maktkonsentrasjon i store konserner. Gjennom Roma-traktaten og samarbeid i Vest-Europa har disse mektige kreftene befestet sine posisjoner.

Prinsippene om fri kapitalbevegelse - fritt arbeidsmarked - fri etableringsrett tilfredsstiller direkte et svar på storkapitalens behov. Det reduserer muligheten for folkevalgt kontroll med samfunnsutviklingen, og flytter viktige beslutninger fra Norge til overnasjonale ikke-sosialistiske organer enten det nå er kapitalistiske eller byråkratiske maktsentra. I en slik diskusjon er det uvesentlig å diskutere forhandlingsresultatet ettersom det ikke forhandles om å endre EECs grunnleggende prinsipper. Det vesentlige i spørsmålet om Norges forhold til EEC er hvilken samfunnsutvikling vi ønsker i Norge.»
Denne uttalelsen ble vedtatt høsten 1971 på Norsk Arbeidsmandsforbunds landsmøte med 132 mot 64 stemmer. På det tidspunktet pågikk det forhandlinger mellom Norge hvor Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakta, og EEC, eller EF som det etter hvert ble kalt, om mulig norsk medlemskap. Enda tydeligere hadde landsmøte i Norsk Grafisk Forbund vært på sitt landsmøte i mai 1971. Landsmøtet krevde med 216 stemmer mot 38 stemmer en omlegging av regjeringens EF-politikk fordi et norsk medlemskap ville svekke muligheten for en sosialistisk politikk i Norge.
Som vi ser så var motstanden mot norsk medlemskap, både fra Norsk Grafisk Forbund og Norsk Arbeidsmandsforbund, av prinsipiell karakter. Begge forbundene slo fast at et medlemskap i EEC/EF ville bety at samfunnsutviklingen i Norge langt på veg ikke kunne styres fra Norge.
Nå ble ikke Norge medlem i EEC/EF i 1972 eller EU, som det nå heter, i 1994. Men det er EØS-avtalen som ble gjort gjeldende fra 1. januar 1994 som i hovedsak regulerer vårt forhold til EU. Gjennom den er Norge en del av det indre markedet, og omfattes av EUs konkurranseregler og de såkalte fire friheter. Det betyr at Norge pålegges å føre en markedsliberal næringspolitikk med fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester. Det er også en kjensgjerning at mange av styringsverktøyene vi hadde tidligere er fjernet. Eller som tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre sa i 2003 at han «ikke hadde verktøy i sin verktøykasse». Bakgrunnen for utsagnet var at Statoil ga et spansk verft mange av de beste kontraktene, til stor forbitrelse for ansatte ved Rosenberg verft. Politikerne kunne ikke lengre styre det delprivatiserte Statoil, en delprivatisering som for øvrig var Arbeiderpartiets ansvar.
Like viktig er protokoll 35 til EØS-avtalen om gjennomføring av EØS-regler hvor det heter «I tilfelle av mulig konflikt mellom gjennomførte EØS-regler og andre lovregler forplikter EFTA-statene seg til om nødvendig å innføre en lovregel om at EØS-reglene skal gå foran i disse tilfellene.» Dette er også ivaretatt i EØS-loven § 2; «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtale, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med annen forskrift, eller kommer i konflikt med gjeldende lov.»
Rett før jul fikk vi en dramatisk dom i Høyesterett. ILO-konvensjon 137, som ble vedtatt i 1973 og ratifisert av Norge året etter, ble satt til side. Denne ILO-konvensjonen sikret registrerte havnearbeidere retten til lasting og lossing. For noen år siden ble ILO-konvensjon 94, som omhandler lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, også satt under press av ESA, Efta’s overvåkningsorgan. Det endte med at den rødgrønne regjeringen valgte å svekke ILO-konvensjon 94. Bakgrunnen for dette er at man anser at ILO-konvensjoner og norsk arbeidslovsgivning er i strid med EUs konkurranseregler. Da må norsk regelverk vike som protokoll 35 til EØS-avtalen og paragraf 2 i EØS-loven slår fast.
LO-kongressen vedtok i 2013 at «EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.» Det kan neppe hevdes at LO-ledelsen har prioritert oppfølging av dette vedtaket. Og det må settes spørsmålstegn om det i hele tatt er en realistisk mulighet for å kunne få vedtaket satt ut i livet.
De argumentene som Norsk Grafisk Forbund og Norsk Arbeidsmandsforbund satte fram i 1971 går inn i kjernen på EØS-motstanden. Hvilken samfunnsutvikling skal vi ha i Norge, og hvem skal bestemme den? Når vi vet at EØS-avtalen langt på vei styrer samfunnsutviklingen i Norge, så er svaret enkelt. Norge ut av EØS!