(12 - 2017) Denne bemerkelsesverdige konferansen fant sted i Oslo for noen uker siden, og jeg var heldig og veldig spent for å kunne delta på den.
Javier André Sandoval Guzmán
Jeg visste ikke hvilke type mennesker jeg skulle treffe der og hvilken stemning som skulle dannes i løpet av konferansen. Men enda mer fasinerende for meg var å tenke på holdningen som publikumet skulle vise om den revolusjonen som forandret verdens historie; en revolusjon som har hatt og har til nåtiden innflytelse på folk i hele verden.
Først og fremst var jeg overrasket over den fine utsikten over Oslo fra konferansestedet, i øverste etasje på Folketeaterbygningen. Dette var noe som kunne gi enda mer inspirasjon til å snakke om kanskje noen av de viktigste temaene for oss som vil forandre verden. Derimot var det ikke så spennende å se et publikum med gjennomsnittsalder på ca. 50 år, fordi jeg hadde håpet at en interesse av en slik historisk prosess var økende i unge mennesker og at dette kunne være tydelig i deltakelsen på konferansen. Dessuten, oppdaget jeg etter hvert at publikum bestod hovedsakelig (hvis ikke alle bortsett fra meg) av arbeidere i arkiv og bibliotek i Europa.
Som introduksjon tok Frank Meyer ordet. Meyer, som er daglig leder for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og redaktør for publikasjonen Arbeiderhistorie, nevnte at konferansen hadde tre hovedmål: 1. målet var å «kritisk» minne den russiske revolusjonen i oktober 1917 (og den ”borgerlige” revolusjon i februar 1917). 2. målet var å lansere publikasjonen «Arbeiderhistorie 2017», som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, i samarbeid med Universitetsforlaget, og med støtte fra Norges forskningsråd. 3. målet var å feire den nylige oppdagelsen av mer enn ti tusen dokumenter tilknyttet til norsk arbeiderbevegelse, som skal gi utrolig mange muligheter til å opprette nye studier og forskning.
Når det gjelder foredragene på konferansen, hadde alle disse bemerkelsesverdige poenger som kunne ha dannet en egen debatt i seg selv. De første tre av Åsmund Ege (UiO), Jens Petter Nielsen (UiT) og Frank Meyer (på vegne av Kari Aga Myklebost, UiT) var ganske nyttige for å gjennomgå Russlands og sovjetisk historie, og prøvde å legge merke til positive og negative aspekter ved de russiske revolusjonene. Men publikum, inkludert meg, var ganske passive eller sjenerte til å stille spørsmål, men etterhvert begynte folk å etterspørre bl.a. om videre meninger om noen temaer fra talerne. For eksempel, ble det gjentatt tradisjonelle diskusjoner om revolusjonen i oktober 1917 var et kupp eller om det var et populært opprør. Det ble også diskutert om hva som kunne ha skjedd hvis første verdenskrig ikke hadde begynt: hadde revolusjonene fra 1917 begynt tidligere enn det da? Eller hadde de ikke forekommet i det hele tatt? Historikere påpeker at forholdene til en revolusjon hadde begynt å trekke seg tilbake før første verdenskrig. Men hva kunne ha skjedd om det ikke hadde vært noen Brest-Litovsk fredsavtale og om Russland hadde vært på vinnerens side i den første verdenskrig?
Det ble også sagt at internasjonale effekter av Oktoberrevolusjonen var bl.a. å ha endret det geopolitiske kartet av Øst-Europa, og at den ga inspirasjon til tilbakeliggende agrariske land som Kina. Umiddelbare reaksjoner av borgerskapet var en vekst av politisk overvåking. Men de reagerte ikke bare med ”knyttneve”, men også vennlig, som for eksempel med iverksettingen av 8 timers arbeidsdag i de fleste industrielle land, inkludert Norge like etter krigen. Dermed har den russiske revolusjonen og Sovjetunionens eksistens, disiplinert og moderert regjeringsklassene i de vestlige landene, og ble derfor en forutsetning for de moderne velferdsstatene. Her brukte Åsmund Ege, et sitat av den nylig døde britiske historiker og marxist, Eric Hobsbawm:
”Det er en av ironiene i dette underlige århundret at de mest varige resultatene fra Oktoberrevolusjonen, hvor målet var å styrte kapitalismen globalt, var å redde sin antagonist, både i krig og i fred - det vil si ved å gi det insentivet, frykt, for å reformere seg etter andre verdenskrig, og ved å etablere populariteten til økonomisk planlegging, innredes den med noen av prosedyrene for dens reform.” (Egen oversettelse)
Det var inntil 1960-tallet at sovjetsystemet var betraktet som overlegent til kapitalismen, også i mange kretser i vesten. Khrusjtsjovs optimisme ble speilet av pessimismen i vesten. Eksempelvis i et memo skrevet i 1960 av rådgiveren til statsministeren Einar Gerhardsen siteres: "Det er mange grunner til å frykte at, for eksempel, Finnmark vil på 10 til 15 år vises som en tilbakestående region i forhold til de nærliggende deler i Sovjetunionen".
Tilbake til de siste tiårene, forklarer Jens Petter Nielsen i sin del, at Putin-administrasjonen har forsøkt å holde avstand fra Oktoberrevolusjonen, med å si at ”revolusjoner ikke er ønsket, i noen som helst form”, noe som kan tilknyttes til frykten for fargerevolusjonene i det postsovjetiske rom, som også kan forekomme i Russland. Dette er, i følge Nielsen, ”en viktig del av bakgrunnen for Putin-administrasjonens egen erindrings- eller historiepolitikk”. Derfor blir symboler fra det førrevolusjonære Russland, den provisoriske regjeringen og sovjetepoken relansert eller vedlikeholdt. Det understrekes tolkningen av at begge sider, tilhengere og ikke-støttende til revolusjonen, ble styrt av patriotiske følelser og ønsket om å forsvare Russland. I 2005 døpte Putin den videre om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. November. I følge Jens Petter Nielsen forklarer dette hvorfor symbolene av Sovjetunionen fortsatt er brukt i post-Sovjet-Russland. Derfor, sier Nielsen, er det fortsatt den balsamerte Lenin, Oktoberrevolusjonens arkitekt, vist i mausoleet på Den røde plass, selv om det politiske systemet i Russland i dag er basert på en fornektelse av kommunismen.
Kanskje det mest negative perspektivet på konferansen ble tatt av Andrej Sorokin (Direktør til det ”russiske statsarkiv for samfunnspolitikks historie”, RGASPI, Moskva). Han har selv publisert enorm mengde av kontroversiell historisk dokumentasjon, som for eksempel en publikasjon med 7 volumer av ”Stalins Gulager” fra slutten av 1920-tallet til tidlig 1950-tallet, og han har også publisert digitale dokumenter om Katyn-massakren. I hans foredrag fokuserte Sorokin mye på statistikker som skildrer at det ikke er enighet i det russiske samfunnet om Oktoberrevolusjonen var positiv eller negativ, og de som har positive meninger er påvirket av lav lønn som den russiske befolkningen har tjent de siste ti-årene. Dessuten mener han også at de venstreorienterte neglisjerer prestasjoner av tsarens siste tid (fra 1860s til begynnelsen av 2. verdenskrig). Sorokin påpeker også at flertallet av nåværende myndigheters retorikk angir at det ikke er noe å feire, disse 100-års jubileene til de russiske revolusjonene, istedenfor påpeker de at samfunnet må lære av de historiske feilene som ekstremismen medførte. Han understreker viktigheten av den såkalt ”arkivs revolusjon” som har skjedd i det siste i Russland, med offentliggjøringen av hundretusener av dokumenter som har begynt å digitaliseres og kan, i følge ham, hjelpe å finne objektive versjoner av den russiske historien og spesifikt den sovjetiske. Han avslutter med å argumentere at i dagens pluralisme i det russiske samfunnet og verden er det alltid noe positivt.
Videre foredrag av Jesper Jørgensen (Arbeidermuseet i København) fokuserte på eksempler om digitaliseringsprosessen på arkivene i Norge og Danmark. Det ble litt reaksjon i publikum når det ble nevnt den monetære støtten som de nordiske kommunistiske partier mottok av Sovjetunionens kommunistiske parti, og da ble det presisert av dette var lov da, men at det ble ulovlig etterpå og fortsatte derfor som en klandestin støtte.
Generelt, flere av arbeiderne tilstede ga en oppsummering av situasjonen angående deres arbeid med arkivene om den russiske revolusjonen, og alle innrømmet ulike utviklingsnivåer. Det er mange dokumenter, særlig tilknyttet til NKP, som finnes i opprinnelig versjon i det russiske arkivet som Sorokin er ansvarlig for. For eksempel den grunnleggende protokollen for opprettelsen av NKP. Slike dokumenter ligger i digital form tilgjengelig for publikumet.
Det som ikke var klart i løpet av konferansen var om det settes noe tilleggsverdi, bortsett fra den historiske, av slik viktig og omfattende arbeid som alle arkivene og bibliotekene gjør angående å oppbevare dokumenter tilknyttet til revolusjonen (nasjonalt og internasjonalt). Mitt inntrykk er at de prøver å beholde seg ganske “nøytrale”, bortsett fra Sorokin som har et tydelig standpunkt. Konferansen var i konklusjonen ikke i det hele tatt for «å feire» en slik episode i historien. Noe som kanskje også var bekreftet av ordene fra en del av deltakerne, som de finske arbeiderne, som presiserte at i år feirer de bare 100 års jubileum av uavhengighet og ikke noe mer.
Til slutt traff jeg og introduserte meg for Frank Meyer, som var også en av arrangørene. Han sa at han håper å kunne samarbeide mye med NKP videre, noe som skulle sannsynligvis settes i gang dagen etter, på et møte han nevnte han skulle ha med vår kamerat Runa Evensen. Jeg svarte at jeg er helt enig om å samarbeide fremover, og at vi gleder oss til det. Tekstene som noen foredrag baserte seg på finnes i boken Arbeiderhistorie 2017.