(24 - 2017) Den russiske revolusjonen i 1917 ble en grusom ildprøve arbeiderklassen ble utsatt for i Europa og USA for at de herskende klasser i samfunnet skulle finne ut om folk var «røde» og ville omstøte det bestående. Under en av mine letetokter etter kveldslitteratur i en av mange bokhyller kom jeg over Albert Kahns bok kalt «Høyforræderi» (1951). Den tar for seg tiden i Amerika fra 1919. Boka er et rystende vitnesbyrd, men sannferdig i sin beskrivelse, om arbeiderklassens og fagbevegelsens situasjon i «Guds eget land». Faktahenvisningene er mange og ubestridte.
Jeg har hørt foredrag om Oktoberrevolusjonens mange positive virkninger for arbeiderklassen og de undertrykte gruppene hjemme men lite om de dystre følgende de kapitalistiske land lot storme over menneskene som slet og jobbet for luselønninger. Heller ikke partier som kaller seg «arbeiderpartier» har tatt opp den paranoide psykosen som dominerte i hjernene til de mektige finanskreftene i verden. Vanviddet var rettet mot arbeiderklassens nye bevissthet og krav og ideer om et annet mer rettferdig samfunn. De hadde hørt om den nye Sovjetstaten med 8-timers arbeidsdagen, retten til lønn under sykdom, gratis sykehjelp, lik lønn for likt arbeid, m.m.
I USA ble det lagt kyniske planer og brukt utspekulerte virkemidler for å knuse fagbevegelsen, og enhver tanke om bedre levekår. Amerikanerne som er best i «alt» overgikk også på det området de fleste andre land i Europa.
Det ble lite søvn på meg den natta.
Bare noen sekvenser fra boka.
I 1919 var amerikanske tropper i Sovjet, sammen med soldater fra 13 andre land, for å knuse de «røde» og bolsjevikene. De forferdeligste meldinger ble sendt til USA om bolsjevikenes terror mot befolkningen. De var nøye uttenkte, detaljerte og maleriske om drap, voldtekt og undertrykkelse som sovjetfolket måtte gjennomgå. Alle amerikanske medier, de etterfølgende presidenter, regjeringer og representanter for industri og storkapital trykket løgnene til sitt bryst. Her var ammunisjonen mot arbeiderklassen og deres partier og fagbevegelsen for å stoppe ethvert krav om bedringer i lønns- og arbeidsforhold og kampen mot den uverdige, utbredte sosiale nøden.
J. Edgar Hoover, som seinere ble president i USA, sa allerede under fredskonferansen i 1919: »Bolsjevismen er verre enn krig!». Daværende president Wilson ga full åpning for at de viktigste industriorganisasjonene satte i gang kampanjer for at det arbeiderne hadde vunnet skulle tas fra dem og fagforeningene skulle bekjempes. Bl.a. reduksjon av arbeidstiden som kunne være mellom 12 og 14 timer daglig, 7 dager i uken. Det var lov å bruke streikebrytere og streiker ble slått ned av tusenvis av føderale tropper, milits, kommunalt politi. Revolverbanditter ble legalt leid inn av arbeidsgiverne. På slutten av 1919 vedtok justisdepartementet et konfidensielt direktiv for å organisere og gjennomføre en landsomfattende klappjakt på «kommunister» og «radikale utlendinger». De infiltrerte «kommunistiske grupper» med betalte spioner, rapportører og provokatører. Dette ble videreført av FBI. Man hadde et kartotek på 2 millioner «arbeideragitatorer» og «radikale» og et underjordisk nett av angivere og spesialagenter som trengte inn i organisasjoner av folk født i utlandet og radikale framstegsvennlige og faglige grupper over hele landet. Heller ikke de svartes organisasjoner ble spart. Den hvite pest av Ku Klux Klan fikk en renessanse og deltok med glød for og «rense» landet for katolikker, kommunister, jøder og utlendinger». Alt ledet av justisminister Palmer. Den 7. november 1919 slo justisdepartementet til. Et typisk tilfelle var rassiaen mot det russiske folkets hus i New York der det var skole og forsamlingssted for russiskfødte amerikanere. Dusinvis av politiagenter brøt seg inn under undervisningen og elever og lærere, deriblant veteraner fra den amerikanske hæren, ble arrestert. Skolen og forsamlingshuset rasert og revet. De arresterte ble slått med køller, kastet ned trappene og slengt inn i politibiler. Over hele landet hilste avisene rassiaene som et dødbringende slag mot «det røde revolusjonskomplottet i Amerika.» I alle rassiaene som fulgte i 1920 ble vel 6000 mennesker arrestert uten lov og dom. Fengslene de ble innesperret i var rene torturkamre. Avhørene foregikk uten juridisk bistand. Mange kunne ikke engang engelsk. «Vitner» ble betalt for å sverge falsk og lyve. De tilsto «forbrytelser mot staten» de aldri hadde begått etter 3. gradsforhør. Hundrevis ble skamslått og torturert psykisk og fysisk. De ble truet med å bli henrettet dersom de ikke tilsto det som ble krevet. Fanger i Fort Wayne måtte se på at deres koner og barn ble mishandlet og nedverdiget når de besøkte dem. Matrasjoner kunne bestå av kaffe og to kavringer for dagen.
To italienere, Sacco og Vanzetti, ble kalt «farlige radikalere» som riktignok hadde deltatt i streiker. De ble beskyldt for ran og mord i retten i 1921. Alle bevis var fiktive og arrangerte vitnemål ble lagt fram i saken. Denne lovløse farsen av en rettsstat ble kjent i Europa og førte til massedemonstrasjoner mot USA i alle europeiske storbyer. For å redde det amerikanske demokratiet ble de hengt for sikkerhets skyld i 1927
«Et galleri av kjeltringer av businessfolk, presidenter, senatorer og militære,» kaller Kahn dette styresettet som skulle reddes fra smitten til den russiske revolusjonen. Men verken barbariske voldsmetoder som lovens håndhevere brukte eller det hysteriske skriket om at «kommunistiske agenter» agiterte bland de arbeidsløse, eller kongressmedlemmene som ropte på øyeblikkelig arrestasjon, og utvisning av alle «røde», kunne stanse den økende stormen av harme og opprør. Ove hele landet gikk slagordet: «Ikke sult i hjel – men kjemp!» I løpet av 1930-årene gikk hundretusener av mennesker i marsjer mot Washington.
Børskrakket kom i 1929 med en total ødeleggelse av amerikansk økonomi på grunn av et politisk og finansielt gangstervelde. Men krisen i USA varte i 10 år, gikk utviklingen i den gryende sosialistiske republikken, Sovjetunionen, med enorme skritt framover økonomisk og materielt. Slik ble revolusjonen et helvete i USA men en ny giv for folket i Sovjet.
Takket være Oktoberrevolusjonen fikk de undertrykte massene i Russland sikkerhet for arbeid og sosiale goder og ble i stand til å slå Nazi-Tyskland når det gjaldt.