MOT JEVNT PRESIDENTVALG I USA

■ Da er det endelig avgjort hvem som blir presidentkandidater for Det republikanske partiet og for Det demokratiske partiet i USA. Det kom neppe som noen stor overraskelse for noen at det ble henholdsvis Donald Trump og Hillary Clinton, selv om sistnevnte møtte sterk motstand fra den erklærte sosialisten Bernie Sanders.

Bernie Sanders, den snart 75 år gamle uavhengige senatoren, har nok overrasket de fleste med sin sterke oppslutning. I april i fjor hadde Clinton en oppslutning på 62 prosent på en meningsmåling fra RealClearPolitics, mot en oppslutning for Sanders på 5,6 prosent. Mellom disse lå Warren på 12,7 prosent og visepresident Biden på 9,8 prosent. Når vi også vet at Clinton er kjent for de fleste amerikanere, mens Sanders var ukjent for det store flertallet, er det imponerende at den uavhengige senatoren har fått så mange stemmer i primærvalgene. Enda mer imponerende er det etter at WikiLeaks offentliggjorde eposter fra demokratiske ledere som gjennom måneder var opptatt med å svekke Sanders. Denne skandalen fikk partileder Debbie Wasserman til å trekke seg i forkant av Demokratenes landsmøte.

The Guardian har lagd et større portrett av Sanders for å vise hvem han er og hva han står for. På 1970-tallet hvor Sanders arbeidet blant annet som snekker, stilte han til valg for Liberty Union, et sosialistisk parti som oppstod under protestene mot Vietnamkrigen. Han tapte alle valgene han deltok i, og fikk på det meste en oppslutning på 6 prosent. I 1981 ble Sanders overtalt til å stille som uavhengig kandidat som borgermester i den lille byen Burlington, en by noen mil fra Canada. Og Sanders vant med en margin på 10 stemmer. Han var den eneste uavhengige borgermesteren i hele landet, og valget av en sosialist sjokkerte det politiske miljøet i Burlington. En av Sanders beste venner sa senere om dette at «It was like Trotsky had been elected mayor, but it was not Trotsky. It was Bernie.» Senere ble han gjenvalgt tre ganger, og ble medlem av Kongressen i 1990 som representant fra Vermont.

Men det var ikke bare vanlige menneskers behov Sanders var opptatt av som borgermester. Han var også opptatt av internasjonale spørsmål. Han sendte brev til ledelsen i Sovjetunionen, Kina, Frankrike, Storbritannia og Det hvite hus hvor han argumenterte for nødvendigheten av nedrustning.

Da sandinistene hadde feid diktatoren Somoza av banen i Nicaragua, svarte USA og president Reagan med bomber og økonomisk sabotasje. Sanders dro til Nicaragua og roste den «heroiske revolusjonen mot Somoza». Han dro til Cuba på 1980-tallet, med håp om å møte Fidel Castro. Og i 1988 under den kalde krigen reiste han til Sovjetunionen, for øvrig en reise som også var bryllupsreise med sin nye kone Jane.

Bernie Sanders har kjempet mot økende økonomisk ulikhet gjennom flere tiår. De rikeste blir rikere, og de fattige blir fattigere. Han har pekt på at millioner av amerikanere arbeider hardt, men elendig lønn gjør det umulig å kunne leve et anstendig liv. Millioner av amerikanere har ikke automatisk tilgang på gode helsetjenester. Han har foreslått betalt foreldrepermisjon i 6 måneder. Høyere utdannelse er en uoppnåelig drøm for mange, personlig økonomi hindrer skolegang. Dette vil han også gjøre noe med. Og han har vist at frihandelsavtaler som NAFTA har ført til at hundretusenvis av arbeidsplasser i USA er forsvunnet. Han er en sterk motstander av nye frihandelsavtaler som TPP. Sanders har gått inn for en offisiell minstelønn på 15 dollar i USA. Og ikke minst har han gått inn for å redusere storkapitalens makt. Han har også gått inn for et mer progressivt skattesystem, altså en økning i beskatningen for de rikeste. Hans motstand mot Irak-krigen må også nevnes.

Selv om Sanders beklageligvis ikke blir amerikansk president, kan han ha tvunget politikken mot venstre. Både Trump og Clinton er nå erklærte motstandere av frihandelsavtaler. Hva som blir en realitet gjenstår å se. Clinton har valgt en visepresidentkandidat som er for frihandelsavtaler, samtidig som han er motstander av fagforeninger. Spørsmålet blir da om hun vil stå på sin lovnad da hun endret sitt opprinnelige forslag på minstelønn på 11 dollar timen til 15 dollar timen for å kopiere Sanders forslag.

Mange demokratiske velgere er frustrerte og sinte, og har gitt klare signaler om at de ikke vil stemme demokratisk ved presidentvalget. Det er absolutt en utfordring Clinton må overvinne om hun skal bli USAs nye president. Mange vil nok likevel gi Clinton sin stemme. Det er mange uker til valget, så mye frustrasjon og sinne kan bli borte på den tida. Og alternativet Trump, med sin hetsing av kvinner, innvandrere og muslimer, er vel for mange et verre alternativ enn Clinton.

Sanders har trukket betydelig flere tilhørere til sine arrangementer enn de andre kandidatene. Valgkampbidragene har strømmet inn. Mange småbeløp har totalt blitt millioner av dollar i støtte. Ungdommen har sluttet opp om Sanders kampanje, med ønske om en fremtid å tro på. Et viktig spørsmål er, hva skjer videre med den bevegelsen som Sanders har skapt? Mye vil avhenge av om Clinton blir president, og om hun da evner å komme Sanders tilhengere i møte. Valget av visepresidentkandidat tyder ikke på det. Hollywood-skuespiller Susan Sarandon sier at mange av Sanders tilhengere blir forhindret fra å si sin mening. Det lover ikke godt for fortsettelsen. Om Clinton skulle tape valget, vil det gi mange av Sanders tilhengere vann på mølla. Mange har argumentert med at Sanders er en bedre motstander mot Trump enn Clinton. Han har gjennom en årrekke vist at han forstår folks utfordringer i hverdagslivet. Og han er på mange måter en kandidat fra grasrota.

Vi ser fra andre land hvor vanskelig det er å trekke et parti i mer progressiv retning. Labour er et aktuelt eksempel. Det store flertallet av medlemmene stemte på Corbyn som ny leder i fjor. Det forhindret ikke et opprør mot den demokratisk valgte lederen. Kanskje vi vil se et nytt politisk parti i USA, bygd på den bevegelsen som Sanders har startet?