(3 - 17) USA fikk sin mest omstridte president antakelig i amerikansk historie. Hans impulsive uttalelser, uforutsigbare valgløfter og opportunistiske frieri til den underpriviligerte arbeiderklassen, avslører samtidig det amerikanske samfunns dysfunksjon.

Det har ikke vært noen reallønnsøkning for vanlige mennesker i dette Guds eget land på 40 år. De er forgjeldet etter finansskandalene i årtier. De har mistet hus og arbeid og tilliten til elitepolitikerne og de to store partiene. Dette en gang så mektige landet er forgjeldet over pipa til de høyeste skyskraperne i New York. Men finanseliten er blitt rikere enn noensinne.
Trump er mot globaliseringen av handel og økonomi og mener at jobbene til amerikanerne er blitt eksportert ut av landet. Sikkert nok, men ikke god nok forklaring på arbeidsledigheten.
«Det er ingen som stjeler jobbene deres, dere bruker for mye penger på kri», sa den kinesiske milliardæren Jack Ma til amerikanerne på møtet i World Economic Forum i Davos. Det måtte en kinesisk businessmann til for å fortelle sannheten til elitepolitikerne og milliardærene med verdens utvikling på dagsorden i skibyen. De bekymrede rikingene og maktmenneskene er urolige for sine formuer og posisjoner, neppe for USAs kriger i verden. For krig er deres business.
Systemtro media i Amerika har nesten uten unntak demonisert, latterliggjort og mistenkeliggjort Trump i den tro at han ville tape for Hillary Clinton. De hadde intet å frykte, tvert imot forventet de anerkjennelse, fra hennes administrasjon som var gudgitt plass i Det Hvite Hus. I valgkampens glødende hete kom det fram utallige fakta om elendigheten for arbeiderklassen. Eliten i Det Hvite Hus hadde i generasjoner i aldri lyttet til de millioner av arbeidere som lider materiell og sosial nød. Selv Obama klarte ikke å sjarmere seg bort fra denne realiteten. Trumps provokasjoner fikk fram baksiden av den amerikanske drømmen – marerittet - på sakskartet. Trumps billige, frekke, obskøne, you name it, påstander har satt i gang reaksjoner som aldri før. For og mot Trump. De rikeste av de rike fikk på pukkelen, selv om han skjøt seg selv i foten. Han satte store spørsmålstegn ved krigene og basepolitikken til Pentagon. Man må se på utenrikspolitikken på nytt. Obamas og Clintons «humanitære» bombing av fattige land og drap på uskyldige mennesker med droner kom på banen.
«Sosialisten» Bernie Sanders slapp til med synspunkter som tidligere var uhørte om likebehandling, arbeid til alle, en lønn å leve av og en ny fordeling av landets rikdommer. Han sa stopp krigene i Midtøsten og opphev sanksjonene mot Russland. Dette satte han opp mot Clintons forstokkede planer om fortsatt krigs- og sanksjonspolitikk som før. Trump overtok listig «sosialisme»-frasene og vant den delen av folket som Clinton foraktet og som de daglig merket. Med frekkhetens nådegave løftet han en knyttet neve til arbeiderklassen for å vise solidaritet ved innsettelsen den 20.januar
Det amerikanske folket begynte å tenke og å diskutere politikk som aldri før. Den trege massen som nok fortsatt tror at Norge er hovedstaden i Sverige, våknet av en politisk demens og ser nå på sin egen livssituasjon og stiller betimelige spørsmål som: Hvorfor i h.. skal jeg ha det jævlig, når en promille tjener mer enn 300 millioner arbeidere? Vil vi ha det slik? Hva har den arrogante politiske eliten gjort for oss? Skal vi tro på hovedstrømspressen styrte av pengemakt som skriver om Amerika som verdens beste land? Som ikke avslører den samme makta som knuger oss til økt elendighet? Som sprer løgn og forvrengte sannheter, lager «fakta» rettet mot vårt eget og andre land som passer politiske og finansielle maktfolk.
Uansett hva vi liker: Trump har fått folk til å stille spørsmål. Når han tør å si at amerikansk presse og sikkerhetstjeneste lyver, tør vi. Til helvete med eliten!
Men Trumps politiske plattform, så langt vi kjenner til den, har skapt voldsomme demonstrasjoner under og etter innsettelsen den 20.januar. 2 ½ millioner mennesker gikk i gata i Washington. I 62 andre byer demonstrerte hundretusener av mennesker av alle raser, religioner, unge, gamle, av begge kjønn. De gjennomskuer bløffen og demagogien til denne narscissistiske personligheten som ikke kommer til å forandre samfunnet til noe mindre fattigdom i det eiendomsløse mindretallet og noe velferd i middelklassen. Tvert om.
For å våkne og å forstå hva som skjer og at arbeiderklassen må reagere og kjempe for bedre livskår, måtte det en slik person til. Flertallet av Amerikas befolkning har nå plikt til å følge opp kravene som er reist i gater og på torg og ikke gi seg hen å tro på at Den allmektige skal løse problemene. Arbeiderklassen må organisere seg i faglige kamporganisasjoner, i anti-krigsbevegelser og etablere partier med revolusjonære programmer som folk forstår.
En amerikansk venn sa til meg: » En sak er å stemme på en opportunist og bølle. En annen sak er hva slags oppdragelse og utdannelse i USA er det som får folk til å stemme slik?» Her ligger utfordringen for den amerikanske arbeiderklassen framover. Ellers kommer nye Trump´er på banen.
Vi liker ikke Trump, men vi liker reaksjonene som er satt i gang. Han fikk fart i folkets politiske engasjement. Takk for det.
Får han fart på økonomien og flere arbeidsplasser er det bra. Klarer han å skape avspenning i verden og et bedre forhold til Russland og Kina er det bra. Vi kan håpe men ikke la oss lure. Sebraen er en Sebra selv uten striper. Med Hillary Clinton ved roret og medias ufarlige pjatt av hennes seilas mot kald krig og med kurs for de rikes paradis, ville nok opprøret komme før eller siden.