(15 - 2017) Kathrine Kleveland, som er leder i Nei til EU, har sendt en kronikk til aviser over det ganske land. Hun har tatt for seg vedtak om EU/EØS som LO-kongressen fattet på sin kongress i mai måned. Tittelen i kronikken er «LO-kongressen utfordrer EØS-avtalen.»
Nei til EUs leder tar for seg en rekke saker hvor LO-kongressen faktisk utfordrer EØS-avtalen. Noen av dem tar jeg for meg i denne artikkelen. Kongressen krever at reservasjonsretten benyttes mot EUs Jernbanepakke 4. Sentralt i jernbanepakke 4 er konkurranseutsetting av innenlands personbefordring med jernbane. Det er riktig som Kleveland skriver at opposisjonen på Stortinget har vært imot både anbudsutsetting og oppsplitting som dagens regjering har vedtatt. Dette vedtaket rekker dagens regjering ikke å sette ut i livet før stortingsvalget. Kleveland er optimistisk og mer enn antyder at vi ved et regjeringsskifte vil kunne se et norsk veto i denne saken.
Jeg deler ikke Klevelands optimisme. Arbeiderpartiets historie gjennom flere tiår viser at partiet er en pådriver for konkurranseutsetting og privatisering. Historien viser også at Arbeiderpartiet nærmest er allergisk mot å benytte vetoretten som ligger nedfelt i EØS-avtalen. Det kan heller ikke hevdes at Arbeiderpartiet har gått hardt ut på banen i denne saken. Mulig partiet kan få til overgangsordninger for å vise at det er et alternativ til de borgerlige.
Kongressen vil fjerne muligheten for profitt på velferdstjenester. Her er det bare å vise til at Arbeiderpartiet stemte imot SVs forslag i Stortinget om å forby profitt på velferdstjenester for kort tid siden. LO-ledelsen som er mer lojal mot Arbeiderpartiet enn LO-kongressens vedtak har selvsagt ikke reagert på dette.
LO-kongressen krever også at innleie som hovedregel ikke skal være tillatt. LO krevde i sin tid at reservasjonsretten ble benyttet, slik at EUs vikardirektiv ikke skulle implementeres i norsk lov. Arbeiderpartiet allierte seg med Høyre, Frp, Venstre og Krf, mot SV og SP sine stemmer, for å få direktivet vedtatt på Stortinget. At kongressens vedtak er i direkte motstrid mot vikardirektivet vil derfor ikke bety noe i praktisk politikk. Det vet også LOs ledelse, siden Arbeiderpartiet selvfølgelig ikke vil endre sin politikk slik at den kommer i motstrid til vikardirektivet. Vi kan selvfølgelig få se noen endringer i arbeidsmiljøloven på dette feltet, men det vil selvsagt være innenfor vikardirektivets rammer.
LO-kongressen har også krevd grunnlovfesting av ILO-konvensjoner. Kravet vil ikke bli vedtatt i Stortinget. Grunnen til dette er at enhver lov som er i motstrid til EUs lover må endres. Om Stortinget skulle vedta et slikt krav, så vil hele EØS-avtalen falle. Det vil Arbeiderpartiet være en garantist for at ikke skjer.
Avslutningsvis er det på sin plass å trekke fram LO-kongressens vedtak i 2013. Her heter det at «EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter».
Som vi vet ble vedtaket et papirvedtak. Det ble aldri fulgt opp av LOs ledelse. Grunnen kan ikke være en annen enn at vedtaket er i strid med Arbeiderpartiets program og uforenlig med EØS-avtalens regler. Årets vedtak i LO-kongressen går noe lengre, uten at det gir grunnlag for å tro at LOs ledelse vil endre taktikk. Det er derfor vanskelig å dele den optimismen som jeg tolker ligger i Klevelands kronikk. Dessverre. Partiene som arbeider for en oppsigelse av EØS-avtalen er samlet for svake, vi har en LO-ledelse som hegner om EØS-avtalen, og vi har for mange faglig tillitsvalgte som stoler på LO-ledelsen og Arbeiderpartiet i EU/EØS spørsmål.
Intet er bedre enn om jeg tar feil.