Morgendagens arbeidsliv i EU og EØS

■   Vi begynner så smått å se konturene av det nye arbeidslivet som kommer fra det markedsliberalistiske tegnebordet. Først og fremst preges det av sterke grep fra det som tradisjonelt kalles tredjepart, nemlig regjeringen. Helt grunnleggende for de til dels dyptgripende endringene, er frisleppet av arbeidsformidling og etableringen av bemanningsselskapene etter 2000.

Siden 1700-tallet har ledighet og sysselsetting vært et samfunnsansvar – å oppheve dette ansvaret var det første Jens Stoltenbergs regjering gjorde etter at den tiltrådte i mars 2000. Et alvorlig og helt ubegripelig angrep på norsk arbeidsliv fra Arbeiderpartiet, og som ble utgangspunktet for den rasering vi nå opplever fra Høyre-Frp-regjeringen.

■   Gode løsninger – for hvem?
Men en rasering kan jo være nødvendig for ”nye ideer og bedre løsninger”, og det bør ikke være store tvilen om at det som skjer med norsk arbeidsliv i disse dager, gir langt bedre løsninger – for landets arbeidsgivere.

For det første – en dramatisk økning av midlertidig ansatte innenfor en tidsramme på 12 måneder opp til 15 prosent, gir arbeidsgiverne en nærmest middelaldersk rett til å velge på øverste hylle ved ansettelser til hel stilling. En prøveperiode ved ansettelser har vi alltid hatt, høyst rimelig for begge parter for å sikre god jobbutførelse og trivsel på arbeidsplassen. Men det tredjepart her innretter i forholdet mellom partene i arbeidslivet, tar klart sikte på å styrke arbeidsgiver og svekke arbeidstaker, ikke bare ved å gjøre tilværelsen mer usikker for mange tusen arbeidstakere, men også ved å gjøre det vanskeligere med fagforeningstilknytning.
   At flere midlertidige jobber skulle øke antallet jobber totalt, er for dumt til kommentere. Det som det vil føre til, er en større gjennomstrømning av folk i arbeid i opp til 15 prosent av arbeidsmarkedet.

Arbeidsgiveren derimot har nå fått et kraftig verktøy til å justere arbeidsstokken etter gode og dårlige tider og la arbeidstakeren være salderingsposten når livreima må strammes inn. Opp til 15 prosent kan settes på porten uten annen begrunnelse enn at de f.eks. ikke egner seg.

■   Fast ansettelse uten lønn
Etter privatiseringen av arbeidsformidlingen her i landet, kom bemanningsbyråene på rekke og rad inn på arenaen, og det ene smarte trikset for å omgå arbeidsmiljøloven fulgte det andre. Det mest geniale er ’fast ansettelse uten lønn’ – selvmotsigelsen som hviler trygt og urokkelig på en uendelighet av historikk.

’Fast ansettelse uten lønn’ er et av de eldste ansettelsesforholdene i menneskets historie. Hele den greske antikken og faraoenes tusener av års historie bygde på slike arbeidsforhold. I Romerrikets Roma ble de ’fast ansatte uten lønn’ kledd i de fineste borgerklær for at de selv ikke skulle ane hvor mange det var av dem. Og gjøre opprør – slik Spartacus gjorde det.

De best kjente ’fast ansatte uten lønn’ fra vår nære historie finner vi i Nord-Amerikas sørstater der de jobbet i bomulls- og sukkerrørsbransjen. De var så til de grader fast ansatt at uteble de fra jobben, ble de hentet med sporhunder og gevær, og gjerne med noen oppfriskende piskeslag som påminnelse om sin livstidskontrakt.

■   Arbeidskraft som salgsvare
Så her snakker vi om historie og tradisjoner. Og hvorfor ikke? Arbeidskraft er jo en salgsvare – i følge Karl Marx selger arbeideren sin arbeidskraft i overensstemmelse med både verdi- og merverdiloven. Den pengemengden arbeideren får for sin arbeidskraft er altså lik arbeidslønnen. Det arbeidskvantum som ligger bak den betalte arbeidskraften, rommer i tillegg en merverdi som oppstår bl.a. ved underbetaling av arbeidskraften, intensivering av arbeidsinnsatsen eller en forlengelse av arbeidstiden uten godtgjørelse. Når denne merverdien omgjøres i kapital, gir den en akkumuleringseffekt som danner den egentlige kjernen i den økonomiske konstruksjonen som kalles kapitalisme.

I tillegg til de årsakene som utgjør merverdien, er bemanningsselskapet en ny og ganske brutal tilvekst – når arbeidstakeren selv selger sin arbeidskraft, blir han underbetalt, men handler mer eller mindre fritt innenfor det enkelte arbeidslivs rammer. Som ’fast ansatt uten lønn’ blir han dobbelt underbetalt fordi merverdien som eter av hans arbeidskraftverdi, blir større, da det nå er en annen som selger hans arbeidskraft mot et vederlag som øker denne merverdien.

■   Økende merverdi
Dette kan skje fordi verdien av en vare, f.eks. menneskets arbeidskraft, tar utgangspunkt i det samfunnsmessige arbeidet den representerer. Og når dette arbeidets elementer – eller merverdier, øker i antall eller stykkpris, blir arbeidskraftens pris mindre. Slik er kapitalismen visselig innrettet – som grunnlag for arbeidets sluttpris legges arbeiderens arbeidskraft, og av denne kilden øses merverdier og annen profitt, riktig nok først så langt strikken holder med øking av den samfunnsmessige sluttprisen, deretter med grådige jafs i arbeidskraftprisen.

Det er denne prosessen som idag skaper samfunn med stadig større forskjeller. En kapitalistisk elite med ubegrenset akkumulasjon av kapital, en borgerklasse som står på stedet hvil eller følger eliten med små steg, og en arbeiderklasse som sakker akterut fordi merverdien stadig øker i antall og størrelse.

■   Skattelette – en avledningsmanøver
I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at skattepolitikken har marginal innvirkningen. Den kan overflatisk sett skape et rettferdigere fordelingssamfunn, men på denne rettferdighetens blindvekt vil ’enorme’ skatteletter for en liten gruppe stenrike mennesker bety langt mindre i den store sammenhengen enn ingen skattelette for den store arbeiderklassen. Derfor blir skattepolitikken i et land et dårlig parameter for økonomiske forskjeller mellom folk. Akkumuleringen av den økende merverdiens pengeverdi derimot, er alene den kraftigste drivkraften til forskjellssamfunnet, uten at verken arbeidskraftens realverdi eller dens pengeverdi synker. Skattelette er i virkeligheten en avledningsmanøver for noe annet og langt mer betydningsfullt.

Den franske økonomen Thomas Piketty har vist at ulikhetene mellom de rikeste ti prosentene og resten av folket har hatt en sterkt økning siden 1980-tallet og fram til idag. Det meste av denne veksten i ulikhet skyldes at de rikeste 1 prosent på toppen stadig øker sin andel av både lønns- og kapitalinntekt, og at kapitalinntekten alene vokser mer enn lønnsinntekten og den generelle økonomiske veksten.

Denne tendensen sementeres ved monopolkapitalismens innebygde arveinstitutt der forsterkende skatteforhold og reduserte arveavgifter også er med på å øke akkumuleringen og dermed forskjellene i samfunnet.

■   Samfunnsforskjell gir sosiale problemer
Denne voksende forskjellen mellom en ytterst liten kapitaleiende elite og en stadig mer utarmet arbeider- og mellomklasse, fører igjen til omfattende sosiale problemer som lavere levealder, økt voldskriminalitet, dårligere fysisk og mental helse, mer arbeidsløshet og fattigdom og mer uro og mindre stabilitet i samfunnet, slik de britiske professorene Richard Wilkinson og Kate Pickett har påvist.

Arbeidsløshet, fattigdom, utrygghet og mangel på stabilitet slår gjerne ut nettopp i økt kriminalitet, ved siden av uro på arbeidsplass og -marked. Dette er forhold og konsekvenser som er relativt enkelt å forutse, derfor har de herskende klassers strateger lagt detaljerte kriseplaner for demonstrasjoner, opprør og streiker som er det mest forutsigbare reaksjonene.

■   Perspectives for European Defence 2020
Allerede i kriseåret og nestenkollapsen for det globale finanssystemet i 2008, dukket det opp en bok med tittelen ’Perspectives for European Defence 2020’, og med forord av EU’s utenrikskommisjonær Cathrine Ashton. Boka som refererer til studier foretatt av European Institute for Security Studies, konkluderer forfatterne, med svenske professor Tomas Ries i spissen at EU på grunn av ”…stadig dypere sosiale forskjeller i en globalisert økonomi (…) i økende grad skal slå ned sosial uro med militære metoder”.

Dette er faktiske forhold i EU’s Europa som både greske Syriza og spanske Podemos bør være aktsomme på. I Hellas står man nå ovenfor valget mellom å legge seg på rygg for Berlin og Brussel, eller å trekke seg fra både EU og Eurosonen, noe som kommer klart til uttrykk i tekst og tale også fra Syriza’s egne rekker.

Er man i tvil om realitetene i denne typen kapitalistisk drømmetenkning, bør man lese videre i dette ’European Defence 2020’. Innenfor rammene for en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk vil ansvaret til politiet og militæret ble stadig mer sammenblandet, og kapasiteten til å takle sosiale protester bli bygd opp, er en av konklusjonene som trekkes av de scenarioene som trekkes der det gjøres legitimt med massiv undertrykking av store flertall av folket når de opponerer mot angrep på velferd og sosiale trygdesystemer.

■   Politioppdrag for å verne de rike
Les også videre i Lisboa-traktaten der artikkel 222 slår fast det legale grunnlaget for utplassering av militære og paramilitære avdelinger i EU-stater i krise.
   Igjen – dette bør Syriza og Podemos studere grundig! Kanskje bør det også komme på dagsorden i den norske debatten der ’Nei til salg av Norge’ med letthet kan sorteres under streiker, protester, demonstrasjoner og opponering mot sosiale angrep? Eller som forfatterne av ’Perspectives for European Defence 2020’ uten sjenanse slår fast at ”… jevnført med disse forholdene vil hæren i økt grad bli brukt til politioppdrag for å verne de rike mot raseriet til de fattige”.

Klarere kan vel det kapitalistiske diktaturet neppe uttrykkes.