(14 - 2017) Tenk om et hvert menneske i denne verden kunne bruke sine evner, si sin mening og være sikret et trygt hjem, liv og helse uten å måtte slite økonomisk. En verden hvor alle verdenshjørner kunne møtes, men likevel få lov til å trives i sitt hjemmemiljø. Utopisk, vil vel de fleste hevde, men er det ikke egentlig mest skremmende at vi ikke er kommet lenger i denne verden som er så full av muligheter?
I følge FN finnes det 193 stater, men slik det snakkes består "verdenssamfunnet" kun av de vestlige land, som stort sett har bygget sin velstand på kolonisering og utbytting. Omtalt av mediemogulene som "Den frie Verden" og som har den selvbestaltede rett til å vite rett og galt, og de land som ikke følger boka, skal demoniseres og boikottes. Stater som en etter en legges åpen for krig under det falske dekke av "operasjon for demokrati og menneskerettigheter." Det bør være unødvendig å nevne eksempler.
Helt nederst på rankinglista ligger Nord-Korea, eller som landet selv foretrekker å kalle seg "Den Demokratiske Republikk Korea", for etter deres mening skal det ikke være noe nord eller sør, for det er ett land og ett folk. Men utløst av krig mellom motstridende systemer, har det vært nødvendig etter deres oppfatning å sikre folkets grunnleggende rettigheter. De økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter, som ble prioritert av Sovjet og de Øst-Europeiske stater etter krigen, fordi de mente at uten en trygg livssituasjon, så er heller ikke de politiske og sivile rettigheter fullt tilstede. Hvor mange av de som sover i "Det frie" Souls undergrunn skriver kronikker i avisa?
Ingen skal benekte at også koreanerne i Nord sliter i hverdagen. Det er jo bare å forestille seg et vinterland som Norge uten olje og import av nødvendige matvarer. Ingen kan lykkes der folk må leve på kål og ris og gå med vintertøy innendørs. Men likevel har folk muligheter til et ganske bra liv etter forholdene, da deres hverdag er fri for økonomiske bekymringer, og arbeidsløshet. De trenger ikke bekymre seg for husleie eller studielån, og også de som ikke er kvalifisert for høyere utdanning, kan studere likevel i åpne universiteter. De kan delta i idrett og hobbyvirksomhet og vite at helsa blir ivaretatt for alle. Den som våger å se, vil oppleve et moderne samfunn hvor folk går på restaurant, tivoli eller supermarked.
Ganske likt, men dog forskjellig, da det er snakk om et land hvor framskritt og tekonlogi hadde kommet mye lenger, var Den Tyske Demokratiske Republikk, DDR, tildels bygget over samme lest som DPRK, rent bortsett fra koreanernes overdrevne hyllest til sine "kongelige". Også i DDR var det sosial boligbygging, om ikke gratis, så med mange fordeler om man valgte statlig leiebolig. Lege, tannlege og medisiner var gratis, også gratis utdanning på alle nivåer med dekke av daglige utgifter, arbeid til alle og et rikt tilbud av fritidsbeskjeftigelser.