Til tross for at Kina ikke omtales så ofte i norske massemedia, har vel mange fått med seg at Kinas økonomi oppnådde en 6,9 prosent vekst i 2017. Det var høyere enn målsettingen (6,5 prosent) og litt høyere enn det ‘markedet’ forventet (6,8 prosent).

Arnulf Kolstad
Det er ikke bare størrelsen på veksten som gjør Kina til en vedvarende motor for den globale økonomiske ekspansjon, men kinesiske økonomer og politikere understreker at det er en vekst med ‘høy kvalitet’ og at Kinas økonomi går inn i en ny æra.
Se man nærmere på hvordan Kinas vekst fordeler seg og hvor veksten er sterkest så indikerer det en bedre økonomisk struktur og at det er nye ‘drivere’ i økonomien. Kjøretøy drevet med nytt ikke forurensende drivstoff, vekst i industrielle roboter og solenergi er tatt i bruk i mange næringer. Veksten i produksjonen basert på slike energikilder er stor sammenliknet med ‘gamle’ sektorer som (kull)gruvedrift og sementsektoren der nedgangen var h.h.v. 1,5 prosent og 0,2 prosent. De nye driverne er særlig viktig for økonomien og bidrar til mer enn 30 prosent av veksten og 70 prosent av nye arbeidsplasser, hevder en analytiker i China Bank of Communications, ifølge det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

Økt velstand og bedre levekår
Et lands velstand og og befolkningens levekår kan uttrykkes og illustreres på mange måter. Den økonomiske veksten i bruttonasjonalproduktet er en av dem, og der har Kina siden revolusjonen i 1949 hatt en eventyrlig vekst, og veksten synes altså å fortsette. Men fordelingen av veksten er også viktig for å kunne avgjøre hvem som har størst glede av den, samt at det er nødvendig å undersøke om veksten bidrar til økt levestandard og et bedre liv for folk flest i Kina eller om den kommer bare en liten del av befolkningen til gode. Kommunistpartiet i Kina har siden starten hatt som formål å bedre situasjonen for de «store massene», ikke minst befolkningen på landsbygda som levde et miserabelt liv i begynnelsen av det 20. århundre. Levestandarden på landsbygda der 3/4 av befolkningen bodde (ca. 800 millioner i 1980), var sammenlignet med i Norge, lav i mange år etter revolusjonen. Da jeg kom til Kina for første gang i 2004 mente man at gjennomsnittsinntekten på landsbygda tilsvarte 3000 norske kroner i året. Kineserne er et nøysomt og flittig folkeferd og på landsbygda levde de av små jordlapper der de dyrket ris, hvete og grønnsaker.

Til tross for store tilbakeslag og feilgrep i flere år etter revolusjonen, med «Det store spranget fremover» og «Kulturevolusjonen», avsluttet først i 1976 som de mest kjente eksempler, så bevarte kineserne en tro på at de ville få det bedre. Og verre enn det hadde vært i begynnelsen av århundre kunne det neppe bli. Med Kinas åpning mot verden rundt 1976 startet en ny æra, og siden den gang har den kinesiske befolkningen kunnet oppleve at den har fått det litt bedre hvert år. Kommunistpartiet har innfridd sine løfter, og det har derfor aldri vært noen sterk opposisjon mot hverken Kommunistpartiet eller styreformen, som ligger et stykke unna parlamentarisk demokrati.

Vekst og fremgang på de fleste områder
Veksten i økonomien uttrykt ved brutto nasjonalprodukt (BNP) har vært eventyrlig de i hele vårt århundre, og Kina er nå den nest ‘største økonomien’ i verden, etter USA. Mange mener at USA vil bli forbigått om få år, noe som viser effekten av «sosialisme med kinesiske karakteristika». Det er også viktig at den sterke veksten i BNP har ført til at alle grupper i samfunnet har kunnet ta del i fremgangen.

Et problem kineserne selv har vært opptatt av de siste årene er veksten i matvareprisene. Matvarer som grønnsaker, ris og kjøtt har vært billige i Kina i mange år, derfor reagerte mange når prisene på disse nødvendighetsvarene steg. Når dette skjedde samtidig med en etter kinesiske forhold høy inflasjon ble det for et par år siden en viktig oppgave for Kommunistpartiet å redusere inflasjonen. I 2017 har myndigheten lykkes med det, som figuren viser.

Konsumprisindeksen steg med 1.6% i 2017
Kinas konsumpris indeks, et viktig mål for inflasjonen, gikk ned 2 prosent fra 2016, og steg bare 1,6 prosent i løpet av 2017. Økningen var lavere enn målsettingen på 3 prosent. Inflasjonen skyldes i hovedsak en økning i ikke-matvare priser, som steg 2,4 prosent i løpet av 2017. Økningen i matvareprisene var det altså mange kinesere som reagerte på for få år siden og som de mente bidro til lavere levestandard. I dag har kritikken avtatt og regjeringen synes å ha fått bedre kontroll over inflasjonen og på prisene på matvarer og andre livsnødvendigheter.

Produsent pris indeksen stiger til 6,3%
For hele året 2017 steg produsent pris indeksen, som måler kostnadene for produksjonsmidler og råvarer, med 6,3 prosent, sammenlignet med en nedgang på 1,4 prosent i 2016. Dermed ble en fallende trend de foregående fem årene avsluttet, og regjeringens forbedrete innsats for å takle forurensningen er trukket fram som årsak til endringen.

... resten leser du som abonnement