Fram til 1700-tallet var Kina mer utviklet enn Europa både økonomisk, teknologisk og kulturelt. Men på 1700-tallet opplevde Kina en nedgangsperiode med svak keiserlig statsmakt, kamp mellom lokale krigsherrer og utenlandsk innblanding og okkupasjon.

Arnulf Kolstad
Britenes og japanernes pushing av opium bidro til sammenbruddet på 1800-tallet. Fra tidlig på 1500-tallet begynte britene å betale sine varer med indisk bomull og opium. Kinas forbud mot import av opium ble ikke respektert, og kinesiske myndigheters beslagleggelse av et parti smuglervarer førte til den første opiumskrigen med Storbritannia 1839–42. Ved freden i Nanjing måtte Kina avstå Xianggang (Hong Kong) og åpne fem havner for handel. Kineserne forsøkte å stoppe opiumshandelen med makt også i den andre opiumskrigen mot britene (1856-1860). I år 1900 skal 25 millioner kinesere ha vært opiumsavhengige. Skruppelløse briter sørget for å smugle det forbudte stoffet fra plantasjene i India inn i Kina. Samtidig som de ødela store deler av befolkningen ved å gjøre dem opiumsavhengige ble britene styrtrike. Også japanerne deltok etter hvert i pushingen av opium, og i 1931 antok Folkeforbundet at japanerne produserte 90 prosent av all narkotika omsatt i Kina. Salg av opium inngikk i Japans strategi for å vinne krigen mot Kina. Kinesernes moral og selvbilde ble langsomt brutt ned. På begynnelsen av 1900 tallet var fattigdommen utbredt, sulten stor, dødeligheten høy: Midtens rike var i ferd med å gå under.

Samtidig skjedde det en rask utvikling og modernisering i Vesten, og i løpet av 200 år var Kina blitt et underutviklet og tilbakestående område i verden. Kina trengte nye tanker og ideer og disse måtte importeres. Intellektuelle og forfattere ville hente inspirasjon fra Vesten for å utvikle og modernisere Kina. Oversettelser av romaner ble ansett som et viktig bidrag for å få Kina på fote igjen.

I den Sino-japanske krigen i 1894-1895 da Japan angrep Kina militært, ble Taiwan okkupert. Qing-dynastiet var rystet og i 1898 presenterte 1300 akademikere et opprop som startet den såkalte Hundre dagers reformen. Reformen ble imidlertid en fiasko og førte til fremveksten av revolusjonære ideer. Den viktigste målgruppa for agitasjon forskjøv seg mot de lavere klassene og reformideene ble presentert på en ny måte. Fiksjonslitteratur og underholdningsromaner ble tatt i bruk for å opplyse og oppildne befolkningen. Forfattere som Lin Shu, Liang Qichao, Lu Xun og Hu Shi tok også til orde for storskala oversettelse av vestlig litteratur. Mange mente man kunne lære om moderniseringen i Vesten ved å lese romaner. Også der hadde realistiske romaner vært viktige for opplysning om nye filosofiske og politiske ideer etter renessansen. Dette gjentas i Kina, med de samme argumenter, ca. 200 år seinere: skjønnlitteratur kan oppdra befolkningen, spre nye ideer og være et redskap for å omskape det tradisjonelle Kina. Den europeiske realistiske romanen inneholder filosofiske ideer, kunnskap om vitenskap og teknologi, og representerer en slags samfunns- og menneskevitenskap, og som følge av oversettelse i stor skala fra slutten av 1800-tallet ble kulturelle trender og litterære strømninger som hadde dominert i vestlige litterære sirkler i over 100 år introdusert i Kina. Håpet var at oversettelse av vestlige og russiske romaner ville få Kina på fote igjen.

Realismen i Europa var også forankret i opplysningstida tro på menneskets evne til å frigjøre seg fra overtro og fordommer med fornuftens hjelp. I Kina er dette mindre uttalt enn i Vesten. Det var ingen religion/Kristendom å kvitte seg med. Den formen for overtro som fantes i den kinesiske kulturen var ikke satt inn i noe dominerende system, men var like uskyldig og underholdende som Folkeeventyrene. Derfor kunne overtroen og det overnaturlige bevares i en fornufts- og vitenskapsbasert verden og i den realistiske litteraturen.

Qing-dynastiet (1644-1911) avløste Ming-dynastiet og varte fram til etableringen av Republikken i 1911. Midt på 1750-tallet var Kina svekket. Det dyrkede areal hadde ikke økt i takt med folketallet, og produksjonen per innbygger var sunket tross en intensivering av jordbruket. Under keiser Jia Qing (1796–1821) var forfallet åpenbart. Nasjonalistiske opprørsbevegelser truet keiserdømmets autoritet. Den politiske oppløsning fortsatte under Tao-Kūang (1821–51) og svekket motstandsevnen overfor påtrykk fra vest. Vestmaktenes påvirkning ble forsterket gjennom tiltagende misjonsvirksomhet som tross forfølgelse og tilbakeslag, hadde pågått kontinuerlig siden 1500-tallet. For å styrke Kinas motstandsevne mot utenlandske inntrengere utstedte keiseren noen forordninger i 1898. Men enkekeiserinnen gjorde statskupp, og keiseren ble satt i fangenskap. I reaksjonens kjølvann kom bokseroppstanden, en folkereisning støttet fra høyeste hold der en forsøkte å fordrive alle utlendinger. Opprøret endte med at en vestlig militærstyrke inntok Beijing sommeren 1900. Kina måtte gå med på flere ydmykende krav. Landets maktesløshet var nå åpenbar. Keiseren var en hjelpeløs tilskuer til den kamp om kinesisk territorium som fant sted mellom Russland, Japan, Storbritannia og USA. En anglo-japansk allianse 1902 ble fulgt av den russisk-japanske krig 1904–05, som styrket Japans posisjon i Mandsjuria. Etter 1905 tok Kina fatt på å reorganisere sitt styresett for å møte tidas krav. Reformene omfattet også forberedelser til en ny konstitusjon. I 1911 blusset misnøyen opp på nytt, og en soldatoppstand innledet revolusjonen. En opprørsregjering ble etablert i Nanjing med Sun Yat-sen som president. Qing-dynastiet, det siste keiserdømmet i Kina, var en saga blot.