(21 2016) Og der har han jammen noe til felles med fredsprisvinner Obama!

Botero – «Massakre i Colombia»
Av James Petras
Colombia har mottatt mer amerikansk militærhjelp (over 6 milliarder dollar det siste tiåret) enn noe annet land på den vestlige halvkulen. For sin del ga Colombia Pentagon lov til å bygge sju militærbaser, noe som er mer enn alle de andre landene i regionen til sammen. Det er over 2000 amerikanske militære offiserer og private amerikanske ‘leiesoldater’ engasjert i militære aktiviteter i Colombia – mer enn noe annet land i Latin-Amerika.
 
Under det ti år lange regimet (2001-2010) til president Alvaro Uribe, (en narkosmugler og dødsskvadron«jefe» i sin egen rett), ble mer enn tusen fagforeningsledere og aktivister drept – over hundre i året.
 Likevel, ble de ‘colombianske dødsmarkene’ og regimet under Uribe beskrevet i glødende ordelag av alle de store respekterte angloamerikanske avisene, der iblant Financial Times, New York Times, Wall Street Journal, og Washington Post, for å ha brakt «stabilitet og fred» ( av typen kirkegårds-) til landet og ha gjort Colombia «trygt for investorer».
 Til slutt skremte Uribes utskeielser, hans politikk med «fred gjennom terror», mange colombianere, samt at han ikke klarte å beseire det væpnede opprøret (viktigere for oligarkene). Når regimets nye strategi for eksportvekst gjennom utvinning av naturressurser planla for massiv utvidelse av utenlandske investeringer i geriljakontrollerte mineral- og oljerike regioner, måtte både taktikk og sentrale politiske ledere endres. Etter to perioder i embetet ble president Uribes tidligere forsvarsminister Juan Santos valgt på et løfte om fornyete fredsforhandlinger med den viktigste geriljagruppen, ‘de revolusjonære væpnede styrker i Colombia’, forkortet FARC.
 
 Under president Santos beholder Colombia fortsatt tittelen som det farligste landet i verden for fagforeningsledere og menneskerettighetsaktivister. I løpet av sine første 5 år i embedet, fra 2011 til april 2015, ble mer enn 105 fagforeningsledere myrdet; 596 har blitt skadet i angrep og 1,337 mottatt drapstrusler. Over halvparten av drapene, som offisielt er merket «ukjent gjerningsmann» , har helt klart blitt begått av de paramilitære leiemorderne -‘ SICARIOS ‘, og andre er kategorisert som «feil-identifisering» , der de militære hevder de sivile dødsfallene skyldes en «kryssild i kampoperasjoner» . Få arrestasjoner har noensinne blitt gjort i et land der snikmordere har immunitet.
Over 80 % av mordene på fagforeningsledere er knyttet til paramilitære, militære og politiet, mens 6 % blir skyldt på geriljaen. I tilfellet av geriljaen er det fleste av ‘ofrene’ ikke folkevalgte fagorganiserte, men oppnevnt av arbeidsgivere og regjeringen, med forbindelser til de paramilitære bandene. De hjelper til å identifisere og renske ut militante arbeidere, og de har ingenting å gjøre med forsvaret av arbeideres rettigheter.
 
Det er et mindretall av tilfeller hvor geriljaenheter begår brudd på menneskerettighetene. Disse blir undersøkt, og de skyldige blir straffet av de nasjonale lederne – noe som er langt fra Bogotas politikk. En fersk sak, som fant sted i begynnelsen av august, førte til alvorlig intern straff for en FARC-enhet.
 Fallet i ‘antallet’ arbeiderledere som blir myrdet, fra et gjennomsnitt på 100 i året under president Uribe til 25 i året i under president Santos, er på grunn av den stupbratte nedgangen i antall fagorganiserte – takket være et tiår med nedslakting under Uribe . Med andre ord kan det være at færre fagforeningsledere blir drept under president Santos, men den samlete andelen ledere myrdet er fortsatt omtrent den samme – og forventet levealder for en colombiansk fagforeningsleder er den laveste i den vestlige halvkulen!
 
Hva har endret seg etter Santos, er et skifte bort fra nedslakting av et svinnende antall fagforeningsledere, til drap og fengsling av aktivister i menneskerettighets- og sosiale bevegelser. I 2014 ble 35 aktivister drept. I første halvår av 2015, har dødstallene nesten doblet seg , med 69 drepte aktivister i sosiale bevegelser.
 
«Den Patriotiske Marsjen» er den største colombianske paraplyorganisasjonen for disse, og bringer sammen over 100 sosiale organisasjoner, inkludert landets største grupper av urbefolkning, afro-colombianere, regionale bonde- og menneskerettighetsgrupper. Mer enn 9000 aktivister i «den patriotiske marsjen» har blitt arrestert og 40 har blitt drept i løpet av Santos terrorvelde.
 
Fredsforhandlinger og aggresjon over landegrensene
Santos fredsforhandlinger med de viktigste geriljagruppene, samt FARC ensidige våpenhvile, har tillatt det colombianske militæret og dets paramilitære allierte å trappe opp både sin narkotikasmugling og generelle smugling til Venezuela.
 
Smugling over grensen har et dobbelt formål: Det skaper usikkerhet og mangler i Venezuela , noe som ansporer opposisjonen til regjeringen, samtidig som den gir enorme fortjenester til paramilitære ledere som videreselger subsidierte venezuelanske varer (mat, medisin og bensin) med stor fortjeneste i Colombia.
 Paramilitære smuglingsoperasjoner har økt kraftig under president Santos. Mens regimet hevder å ha forhandlet fram en fredsavtale med FARC i Havanna, er Venezuelas sikkerhet truet.
 Smuglerbander på stor skala fra Colombia nyter straffrihet, etterretning og oppmuntring fra den colombianske regjeringen og dens amerikanske ‘rådgivere’ fra spesialstyrkene. Deres hensikt er et «regimeskifte» i Caracas. Og så lenge FARC holder sin ensidige våpenhvile, trenger de paramilitære ikke lenger å bruke ressurser på angrep fra geriljaen.
 
President Santos sin økonomiske politikk er å tiltrekke store strømmer av utenlandske investeringer til Colombias gruvedrift og energisektor. Den væpnede geriljaen har sterk støtte i de olje- og mineralrikeste regionene. Det er også en tradisjon for militante fagforeninger blant gruvearbeidere og oljearbeidere. For å gjøre disse regionene trygge og svært lønnsomme for multinasjonale olje- og gruveselskaper, har Santos gjort en todelt tilnærming. Han forhandler våpenhviler og nedrustning med de to opprørsbevegelsene (FARC og ELN) i Havanna, mens han øker undertrykkelsen og terroren mot fagforeningsledere i olje- og gruvesektoren.
 Under Santos ‘regime har det største antallet myrdete fagforenings-ledere kommet fra gruve- og energisektoren (25,4 %), etterfulgt av industri (19,3 %), utdanning (18 %) og landbruk (12,7 %). Fra 2014 til midten av 2015 har 90 % av paramilitære og militære overgrep mot sivile vært målrettet mot fagforeningsledere og aktivister (208 av 229).
 
Med andre ord, har Santos strategi vært laget for å nøytralisere geriljaen via falske fredsforhandlinger i Havanna, for å konsentrere statlig undertrykkelse mot aktivister i populære massebevegelser og fagforeningsfolk. Disse gruppene er de som kjemper for å sikre en mer rettferdig andel av Colombias enorme naturrikdommer, som blir plyndret av de gigantiske utenlandske gruve- og energiselskapene og deres lokale oligark-partnere.

Santos dobbelte strategi gjør ham i stand til å late som han er en «fredsmegler» i Havanna og en håndhever for utenlandske investorer i Colombias mineralrike regioner.
 Mord på to dusin fagorganiserte per år, drapene på seks dusin menneskerettighetsaktivister i de første 6 månedene av 2015 og de 9000 aktivistene fra sosial bevegelser som råtner i Colombias fengsler, er ikke rapportert i internasjonale massemedier og heller ikke i internasjonale fora og regionale møter. Samtidig konsentrerer pressen seg om «fredsforhandlingene» mellom FARC og president Santos i Havanna – som om ingenting skjer på bakken i Colombia.
 De nye politiske retningslinjene fulgt av president Santos kombinerer fredsforhandlinger med colombianske geriljabevegelser i Havanna og voldelig undertrykkelse mot sosiale massebevegelser og fagoreningsledere hjemme; vennlige tilnærmelser til Cuba og smugling og destabiliseringskampanjer mot Venezuela; dette lover ikke godt hverken for fremtidig regional fred eller stabilitet.
 President Santos hyklende politikk avspeiler også den til Obama-regimet. Mens Obama forhandler med Iran lager hans stråmenn krig mot Irans allierte i Jemen, Syria og Libanon. Mens Obama feirer reetablering av diplomatiske forbindelser med Cuba, forsterker han en politikk av sabotasje og «regimeskifte» med Cubas nære allierte Venezuela.
 
Parallellene mellom Santos og Obamas politikk reflekterer deres felles ideologi og politisk strategi om å snakke fred mens de fører krig.
 Denne tosporete politikken bringer opp det grunnleggende strategiske spørsmålet: hvor holdbare og pålitelige er fredsovertyrene samtidig med massedrap og krig utført av stråmenn?
 Med hensyn til Colombia en ting er sikkert: Undertegningen av en «fredsavtale» mellom Santos-regimet og FARC vil ikke ende drapene på fagforeningsfolk og menneskerettighetsaktivister; det vil ikke løslate tusenvis av sosiale aktivister i colombianske fengsler. På samme måte har Obamas avtale med Iran ikke redusert amerikansk militær intervensjon i Midtøsten og Sør-Asia.
Bearbeidet av Midt i fleisen