(22 - 2017) Den første på mange, mange år som svarer korrekt til betingelsene i Nobels testament.
Idag er det faktisk slik at et flertall av verdens land og likeledes et flertall av klodens innvånere ikke lenger ønsker å bli forsvart av atomvåpen. Dette er en vesentlig dreining av innfallsvinkelen i både synet på og anvendelsen av atomvåpen.
Og – så opplever vi at en svensk og en norsk kvinne sammen med tusener av medsøstre verden over, står fram som seierskvinner i humanismens og fredens navn. At de med dyp forakt for gamle menns nedlatende hersketeknikker har vunnet fram i hele verdens folkeforsamling – FNs Generalforsamling.
Så langt i vår nukleære historie – fra Hiroshima til Nord-Koreas siste prøvesprengning, er atombomben sett på som det siste mulige forsvarsvåpen, selv om NATO har erklært en suicidal førsteslagsrett begrunnet i en situasjon der atomkrigen uansett blir det neste steget. Det er ingen stat på jorda som så langt har utviklet atomvåpen som et middel i en planlagt angrepskrig. Selv de to atombombene som hittil i historien er brukt mot mennesker, forklares med nødvendigheten av å gjøre slutt på en krig som i en fortsettelse ville ta livet av flere mennesker og skape mer lidelse enn de to bombene. Om dette vil historien aldri bli ferdig med en diskusjon.
Atombomben er ikke et forsvarsvåpen
Og det er vel nettopp den diskusjonen som etter hvert har skapt en erkjennelse av at enhver frigjøring av krefter med ukjent utviklingsomfang, som i hele sitt vesen er hverken kontrollerbare eller forutsigbare, og som derfor bærer i seg den definitive slutt på alt det livet vi så langt vet er det eneste i hele universet, ikke engang kan forsvares som et forsvarsvåpen. Vi kan faktisk overleve et atomangrep, men et forsvar mot dette angrepet vil vi definitivt ikke overleve. Derfor vil vi ganske enkelt ikke lenger la oss forsvare av atomvåpen! Atombomben er ikke et forsvarsvåpen! Og paradoksalt nok heller ikke et angrepsvåpen – så hva er det, da?
Vi vil ikke lenger la oss forsvare av atomvåpen! Og vi – det er alle vi som bebor denne kloden. Dette har nok ligget i kortene helt siden Hiroshima og Nagasaki, men med ICAN er dette kommet helt opp til overflaten i folks bevissthet, og det framstår som noe helt nytt i den nå 70-80 år lange nervøse og rådløse debatten om atomvåpen. Vi har for lengst forstått og erkjent at atombomben ikke må brukes som angrepsvåpen – i en slags schizofren-rasjonell åpenbaring preget av rådløs dødsangst, forklarer vi atombombens eksistensielle nødvendighet som en evig trussel mot angrep og garanti for fred. En krampaktig fredssituasjon og et ingenmannsland preget av midlertidig julefred der fiendene i et øyeblikks nølende mistenksomhet kan fraternisere med hverandre. Bare ved å ha et våpen som ubetinget vil føre til at alt liv blir utslettet, kan vi unngå at alt liv blir utslettet. Det er denne tilstanden der vi er dømt til å stå ubevegelige med begge føtter på en landmine, vi ikke lenger vil finne oss i – vi vil ikke lenger la oss forsvare av atomvåpen! Og for å oppnå det, må vi ha et totalforbud som springer ut fra all verdens folk, ikke bare et pinefullt ludospill i atommaktenes bakrom der terningkastenes tilfeldige krumspring avgjør menneskehetens skjebne. Skal vi tro mer eller mindre bekreftede historier, har det faktisk skjedd noen ganger allerede, at vi bare ved tilfeldigheter ikke har våknet til en evig fimbulvinter. Det vil si – våknet og våknet!
En elitær odelsrett
Hvordan ser det globale atomkartet ut i dette fredsprisåret? La meg bruke noen bilder – i et slags EUs indre fem, har vi en traktatfestet atomklubb som foreløpig nekter å slippe andre inn som fullverdige medlemmer. Disse indre fem er USA, Russland, Kina, Frankrike og England. Utenfor disse, i et aspirantenes EØS, finner vi fire som ønsker fullverdig medlemskap – India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, sammen med en ganske uoversiktlig gruppe som gjennom ulike allianser godtar og til og med har utplassert atomvåpen. Og så har vi alle de andre landene på kloden som står helt utenfor atombevæpnings- og avvæpningsproblematikken, uten akkurat dette ene – at de sammen med alle vil bli rammet av et nukleært harmageddon. De fem ‘lovlige’ atommaktene har denne statusen med en slags godkjennelse, fordi de allerede hadde atomvåpen før Ikkespredningsavtalen ble etablert og ratifisert i 1968-70.
Det er her vi er ved kjernen i årets fredsprisutdeling. De indre elitære fem holder frenetisk fast på sin odelsrett til å være de eneste atomvåpenmakter, med enerett på all debatt og eierskap i atomvåpenutviklingen og avviklingen av verdens atomvåpenarsenaler. Det vil si at ingen andre forslag eller planer om håndtering av atomtrusselen skal være aktuelle – ikkespredning utover de fem er knesatt, og nedtrapping av eksisterende arsenaler er en sak for de fem og ingen andre. Det er ikke vanskelig å være enig i det første – Ikkespredningsavtalen, men hva med det andre standpunktet? Har virkelig verdenssamfunnet ikke noe med klodens skjebne å gjøre? F.eks. gjennom vedtak i FN?
Med lovlig bæretillatelse for atomvåpen.
Det er i denne merkverdige argumentasjonen NATO-sjefen og Norges utenriksminister og regjering befinner seg. Gratulasjoner med prisen og enighet om målet, men uten støtte til det mest demokratiske av alle standpunkter i dette spørsmålet – at dette er noe som faktisk angår hele klodens befolkning, og som automatisk gir alle rett til ytringer og medbestemmelse. Og så langt jeg kan se – FN må være en instans overordnet alle de indre fem – de fem atomvåpenmaktene som gjennom sin dødelige makt oppkaster seg til klodens diktatorklubb.
Bare det å bryte ned denne brutale og selverklærte autorisasjonen som innebærer en bæretillatelse for atomvåpen, fortjener en fredspris. At ICAN i tillegg har lagt en slagplan for alternative måter å nærme seg en total avskaffelse av atomvåpen, at de til og med har fått denne planen vedtatt som en FN-avtale, gjør antakelig denne fredsprisen til en av de viktigste i hele fredsprisens historie. Alle tidligere fredspriser har knapt nok handlet om nedrustning og slutt på alle krigers elendighet – årets fredspris sikter seg med stor presisjon direkte inn mot alle krigers absolutte credo, utslettelsen av alt liv på jorda. Men det må i dette som faktisk er et historisk øyeblikk, ikke glemmes at spørsmålet begynner å dra på årene. I sin aller første resolusjon i 1946, ba FNs generalforsamling om en total avskaffelse av atomvåpen. I de over 70 årene som er gått siden, har det motsatte skjedd.
Litt om hersketeknikker
Er det noen grunn til at folk som Børge Brende, Erna Solberg og Jens Stoltenberg burde skamme seg ved en slik fredspristildeling? Spørsmålet er selvfølgelig retorisk og like selvfølgelig er svaret et klart ja. Av mange grunner. Da 122 land i juli i år stemte for en avtale om å forby bruk og trussel om bruk av atomvåpen, gråt forhandlere og delegater av ren glede. Norges utenriksminister derimot, karakteriserte med nedlatende smil både forslag og vedtak som populisme og slag i tomme lufta. Det er bare de fem atommaktene som vet hva som skal til for å redde verden fra et atomhelvete, og det er bare disse statene med sine allierte som skal bestemme hva som skal gjøres. Og disse fem atommaktene er i sannhet en smågretten gutteklubb!
Det er da jeg erindrer professor Berit Ås og hennes grensesprengende forskning på hvordan menn med hundrer av års tradisjon og praksis har utviklet og brukt forskjellige metoder og teknikker for å bevare retten til å herske. Og at disse hersketeknikkene i stor grad har ført til kvinneundertrykkelse og utestengning av kvinner i alt offentlig arbeid og engasjement. Men også av minoritetsgrupper og fattigland med kolonial forhistorie. Av disse teknikkene er det latterliggjøring, nedlatenhet og fordømmelser uansett hva man foreslår eller gjør, som traff meg i forbindelse med denne fredsprisen. Hvorfor?
Alle burde ha lagt merke til det – ICAN er et formidabelt kvinneframstøt! Husker jeg ikke helt feil, oppsto ICAN nettopp i miljøet rundt Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og faktisk fikk to av denne ligaens fremste kvinner i sin tid fredsprisen for sitt arbeid som den gang gikk ut på å stanse den første verdenskrigen. Så langt i forbindelse med årets fredspris er det bare kvinnelige representanter for ICAN som er blitt intervjuet – slik jeg ser det fordi ICAN også er et organ for kvinners rett til å bli hørt og respektert, og de har stått fram med en styrke og trygghet som viser at forskningen og publiseringene til Berit Ås begynner å virke. Dette betyr ikke at jeg mener at menn er utelukket fra deltakelse i ICAN. FN og foreløpig 122 land har innsett at kvinner faktisk kan utgjøre et helt nødvendig alternativ til en redningsaksjon for jorda og dens liv, og ikke bare et supplement man i herrelaget kan smile nedlatende til, fordi – vi har jo det samme målet – har ikke disse kvinnene oppdaget det?
Det er verdt å merke seg at også Fremtiden i våre hender nå har valgt en kvinne som leder.
ICAN-Norge har mistet offentlig støtte
Og hvordan reagerer menn som Børge Brende på slike fakta, og at en organisasjon tuftet på kvinneinitiativ og med klar kvinnedominans for et par år siden faktisk begynte å få gehør selv i FN? Trass i både nedlatende smil, latterliggjøring og fordømmelser grunnet påstått naivitet og misforståtte oppfatninger? Jo, i 2015 fratok Solberg/Jensen-regjeringen den offentlige pengestøtten ICAN hadde fått av tidligere regjering. Og i 2016 fulgte regjeringen opp med å frata også ICAN-Norge støtte, og den norske avdelingen står nå i fare for å måtte legge ned sin virksomhet. I det året da den blir tildelt Nobels fredspris! Samtidig som at menn som Børge Brende og Jens Stoltenberg gjør alt de kan for å dominere agendaen med sine gammelmodige hersketeknikker. Sannsynligvis også begrunnet i et lydighetsgen mot NATO og USA. Derfor lyder gratulasjonene fra dette holdet ganske hult, noe jeg vil tro også vil gjelde eventuelle kommentarer fra Det hvite hus.
Ensidig ned- og avrustning?
Det aller sterkeste argumentet til Brende og Stoltenberg mot et forbud mot atomvåpen og en trussel om bruk av atomvåpen, er – når latterliggjøringen ikke har virket, en direkte løgn med en slags logisk påstand om at den ene siden – altså USA og NATO, ikke kan oppgi sine atomarsenaler alene. Men akkurat dét er det jo heller ingen som har krevd – selvsagt skal et forbud mot atomvåpen være rettet mot alle med gjensidig destruering av atomvåpenarsenalene under garantert kontroll – f.eks. av FN eller et FN-oppnevnt organ med bred internasjonal sammensetning. Dette har ICAN understreket ved flere anledninger, ikke minst i intervjuer etter pristildelingen. En trenger vel heller ikke være den skarpeste kniven i skuffen for å vite at et forbud i det internasjonale rettssamfunnet nødvendigvis og selvfølgelig omfatter alle. Det finnes ikke en bilfører i verden som tror at et forbudsskilt bare gjelder f.eks. blå personbiler. Jeg minnes som ungdom i et grensestrøk mot Sverige at vi moret oss over at svenskene ville innføre høyrekjøringen i 1967 gradvis – først et par uker med bare personbiler, så med busser og så endelig med lastebiler. Er det mulig at en norsk utenriksminister og en NATO-sjef kan ta en sånn spøk på alvor i 2017? Eller står vi igjen overfor et tilfelle av ganske ondskapsfull hersketeknikk.
Hva med noen demokratiske prinsipper?
Forskjellen mellom Ikkespredningsavtalen til de fem lovlige atommaktene som eneste farbare vei, og ICAN/FNs forbud ved internasjonal lov og folkerett, er at den ene løsningen er overlatt til en elitistisk herskerklubb med overveldende besittelse av totalutryddelsesvåpen, og den andre løsningen er hundre prosent demokratisk og overlatt til en organisasjon av alle verdens land med avgjørende makt – FN.
Og en tanke lurer seg inn i hodet – kan det være mulig at denne herskerklubben egentlig synes det er ganske gjevt med sine knusende maktmidler og trusler om Endlösung? Er det kanskje derfor de hele tiden pusser opp og utvider sitt atomarsenal i stedet for å følge Stoltenbergs og Brendes anvisninger? En verdensfred på deres betingelser? For to tusen år siden sørget Romerriket for fred i Europa i to hundreår – en Pax Romana. Men det var fullstendig og uavkortet en fred på romernes betingelser. Jeg tror ikke folkeslagene utenfor Forum Romanum syntes denne freden var spesielt demokratisk. Hørt om Asterix?
Den demokratiske ICAN/FN-løsningen plasserer makten der den egentlig hører hjemme – i FN. Og det bør være i Generalforsamling og ikke i Sikkerhetsrådet. For i slike spørsmål, er Sikkerhetsrådet en vetogitt, utøvende maktfaktor der nettopp den elitistiske atomklubben dominerer uten krav om parlamentarisk tillit fra en lovgivende konstitusjonell forsamling, mens Generalforsamlingen er nettopp det – den konstitusjonelle, lovgivende forsamlingen i en verdensstatlig organisasjon.
Det er i denne sammenhengen uttalelser fra aktører som Børge Brende og Jens Stoltenberg bør vurderes. Som et hvilket som helst innlegg fra en regjeringsrepresentant i en stortingsdebatt der den avgjørende makten er konstitusjonelt plassert. Det burde være en selvfølge i en verden som så demonstrativt hyller demokratiske prinsipper, at FNs generalforsamling med representanter fra alle jordas medlemsland har et overordnet og parlamentarisk forhold til sitt Sikkerhetsråd. I alle saker. Selv under den kalde krigen burde dette ha vært et grunnleggende styringsprinsipp.
Og et parlamentarisk forhold betyr som kjent at dersom folkeforsamlingen (Generalforsamlingen) ikke er fornøyd med regjeringens (Sikkerhetsrådets) saksbehandling og vedtak, må denne regjeringen (Sikkerhetsrådet) tre tilbake. Jeg tar selvsagt det forbehold at man ikke uten videre kan sammenligne FNs Sikkerhetsråd med et lands regjering. Generalforsamlingen derimot, har mange sider felles med den folkevalgte nasjonalforsamlingen i hvert enkelt medlemsland.
Om disse interne FN-forholdene har noe med årets fredspris og jordas skjebne i lys av så vel atomtrussel, fattigdomsproblematikk og klimaforhold, å gjøre? Tja – hva er ellers meningen med FN? Under alle omstendigheter – jeg slutter meg entusiastisk til rekken av ICAN-gratulanter.