I pur faenskap!

(24 - 2016) Kloke hoder i «kommentariatet har hatt travle tider det siste halvåret: Først var det «Brexit». Det uforklarlige skjedde, og når det uforklarlige skal forklares - og sannsynliggjøres – tyr man til klassiske grep: Det er noen som ikke forstår sitt eget beste. De er reaksjonære, de er nyfascister og det er fremfor alt de med begrenset skolegang som skeier ut. Kort sagt: mennesker en egentlig ikke kan vente så mye av. Mennesker som på grunn av politisk idioti er en fare for vårt borgerlige demokrati.

Sommerens skyllebøtter satt løst.
Så kom presidentvalget i USA. Reprisenes reprise. Det som umulig kunne skje, det skjedde. Og hvem var syndebukkene denne gang? Sinte, fattige hvite menn, får vi høre. Det spyttes formelig ut. Rett nok på dannet vis: Men det tegnes et bilde av kortsynte sinnatagger med «lav utdannelse». Forakten er formidabel. Ureflektert kopieres Hillary Clintons henvisning til «white trash» - et utsagn som vil finne sin plass i historien som et nytt eksempel på overklassens aversjon mot folk med skitt under neglene. Det er denne utakknemlige «søpla» som sparker beina under demokratiet til dannede mennesker i pene villa-ghettoer.
Men ingen reiser spørsmålet: Hvem har ansvaret for sinnet, fattigdommen, for diskrimineringen, for fortvilelsen, arbeidsløsheten og slummen? Hvem har ansvar for at brutale klasseskillesamfunn skapes? Spørsmålene stilles ikke, og svar blir ikke gitt.

Men hadde vi rettet kikkerten mot historiens tåkelandskap ville vi registrert en annen virkelighet.
Da ville vi møtt en arbeiderklasse som – til tross for utbytting og elendighet – hadde svarene. De visste hvem som utbyttet og hvorfor. Derfor lot de seg ikke kue. De hadde klassestolthet.
Limet dem imellom var solidaritet, og fraværet av kateterkunnskap ble kompensert med livets skole. Slik vant de skanser i den industrialiserte verden. Slik skapte de en mektig politisk bevegelse og dyrket fram politiske enere.

Dagens bilde av USA – slik det ble avduket under valgkampen – viser en flik av den samme sosiale virkeligheten. Millioner av mennesker slåss hver eneste dag for å overleve i håpløs arbeidsløshet og fattigdom. Men solidariteten dem imellom mangler – en vei ut av uføret har de aldri sett.
Så kom denne finansmagnaten, smatt inn i en nisje som Demokratene hadde skapt da de fikk frostrier av «new deal» og krydde inn i storkapitalens forgylte saler. Han våget å kalle motstanderen for forbryter – og fotfolket jublet.
Det er sikkert riktig: Blant disse fattige, sinte, sultne og jublende menneskene høstet Trump oppslutning. De øynet en strime av lys ett eller annet sted på en politisk himmel der intet solglimt hadde vist seg på årtier.
De lot seg forføre - mange av dem med åpne øyne: De vet at de nok en gang vil bli skuffet, men de ønsket så inderlig å hilse takk for sist til de som svek hundretusenvis av arbeidere i «Rustbeltet», de som tok det for gitt at amerikansk arbeiderklasse - nok en gang - ville vende det andre kinnet til som en moderne variant av «Onkel Tom».
Så gjorde de ikke det. Kommentariatet – også det norske – går av hengslene, og det siver ut mellom linjene: Det er noe galt med demokratiet vårt som tillater at slikt kan skje.

Jo da, det er noe galt. Det har vært noe galt lenge. Kapitalen – rovdyrkapitalismen - har misbrukt demokratiet alt for lenge. Strikken er strukket for langt. Nå står vi foran dommen. Kanskje flere dommer?
Enn skjønt. Nå? Har vi ikke sett det lenge, de av oss som ville se? Har vi ikke sett det i Frankrike, i Nederland og Østerrike. Har vi ikke sett det i Øst-Europa?
Men til tross for all verdens signaler; intet har skjedd. Det vil si, jo da: Doser av medisin som beviselig ikke hjelper, økes og økes. Det er et bedrag. Økonomier kollapser. Dannede menn med silkeslips og svarte dresser raner til seg profitt der det er mest å hente. Og blir profitten for liten kastes arbeidsfolk på dør. Fabrikker rigges ned og bygges opp der lønningene er som lavest og utbyttet størst. Sosiale rettigheter strippes, hele nasjoner blir kneblet. Det er ikke bare Hellas som plyndres.

Og frihandelsdemagogene tilrettelegger for en vanvittig profitt for de få og sult for de mange. Og hva med arbeiderbevegelsen oppe i dette ragnarokket?
Forvitret og demoralisert i en rekke land. Høyre-sosialdemokratiet svinger seg gjerne med når kongressen danser, og rekrutterer sine toppfolk fra vårt nye «adelskap»; pengeflytterne, rådgiverne, spekulantene og konsulentene.
Hva hjelper det for eksempel engelsk arbeiderklasse når regjeringene praktiserer thatcherisme, uavhengig av hva de kaller seg? Hva hjelper det arbeidsløs fransk arbeiderklasseungdom i storbyens formidable slumstrøk at landet har en president som kaller seg sosialist, men som står og applauderer i første rekke når EU og internasjonal finanskapital drar på røvertokt i Hellas?

Kvelden før det amerikanske valget ble norske fjernsynseere «invitert» hjem til en amerikansk middelklassefamilie. Det var et rystende møte med det «andre» Amerika der livsnødvendige medisiner la beslag på 80 prosent av trygda, der en familiefar - for å overleve - hadde en arbeidsreise på åtte timer daglig, sov fire timer i døgnet og holdt seg våken med dop for å kunne fungere på dagtid.

Det var den kvelden det slo meg: Kanskje går det Trumps vei likevel? Hva har disse menneskene å tape på å bruke stemmene sine på en ny sjarlatan når den alternative kandidaten allerede har dokumentert ettertrykkelig at hun trives best i selskap med konserndirektører og banksjefer i finansimperiet Goldman Sachs?
Hva ville jeg ha gjort, om ikke i sinne, så kanskje i fortvilelse eller i pur faenskap? Jeg vet ikke.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

FRIHANDEL I REVERS?

FRIHANDEL I REVERS?

■ Gjennom flere tiår har mantraet om at frihandel, privatisering, konkurranseutsetting, reduksjon/fjerning av toll, redusert skattenivå og fjerning...














Stikkord

frihandel

brexit


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering