EN FRIHANDELSAVTALE MOT DEMOKRATI OG ARBEIDERKLASSEN

■ Frihandelsavtale mellom USA og EU 22/5-2014: Europas og USAs regjeringer har lenge vært i gang med å planlegge en `trans-atlantisk frihandels- og investeringsavtale`: TTIP.

Den forhandles uten deltakelse fra nasjonale parlament eller EU-parlament, derimot er lobbyister for storkapitalen pådrivere. Ifølge regjeringsuttalelser og medier, skal TTIP-avtalen stimulere økonomisk vekst i deltakerlandene; arbeidsløshet vil gå ned og arbeidstakernes snitt-lønn opp. EU-kommisjon er ikke enig. I tidsskrift `Z for marxistisk fornyelse` nr 98 om `TTIP og august 1914` informeres og drøftes hva som ligger bak TTIP: Hvem tjener og hvem taper? Hva kan og må vi gjøre med dette prosjektet?

Conrad Schuhler, leder isw; institutt for sosial-økologisk økonomisk forskning i München. Han har 3 teser om TTIP: 1) Storvinnerne i dette prosjektet er storselskap i USA og Europa. Stortaperne er ansatte og forbrukere. TTIP-propagandistene for grenseløs frihandel mellom USA og EU vektlegger avtalens antatte `velferdsgevinster`: Lavere priser, økonomisk vekst, nye arbeidsplasser. Faktisk er `velferds-effekten` av å redusere toll svært liten. Hovedtollen mellom USA og EU er rundt 3 %.
For USA ventes en vekst-effekt på 0,034 %, for EU på 0,028 % pr år ifølge undersøkelse av Center for Economic and Policy Research, CEPR; venstre-liberal `tenke-tank` i Washington DC. Men i sentrum står heller ikke toll, derimot `handelshindringer som ikke knyttes direkte til toll`. Her inngår regulering av produktkvalitet og produksjonsbetingelser for alt fra biler, farmasøytiske produkt, matvarer til finansprodukt og ulike produktgarantier.

Frihandelslogikk går ut på at `konstnadsfordeler` i en sone, slår inn i den andre. Det handler om et `res mot bunnen`; konkurranse for lavest mulig nivå i sosial- og miljøstandarder, fra genmanipulert mat til moratorium mot fracking. Hvor mye TTIP og TAFTA, Transatlantic Free Trade Area (Transatlantisk frihandelsområde) tilpasses storselskapenes behov, ser vi når ingen folkevalgte eller frivillig-organisasjoner, men 600 konsern-lobbyister er med.

2) Offentlig sektor svekkes, demokratisk innflytelse på økonomi minimeres, mens konsern blir folkerettslige subjekt, som til nå bare gjelder stater. Under `investeringssamarbeid` blir t innført `indirekte ekspropriasjon`. Her teller framfor alt sosiale og økologiske restriksjoner på konsernenes beslutningsautonomi fra politisk hold. Oppstår slike politisk-demokratiske vedtak, har konsern rett til kompensasjon som skattebetalere må ta. Slik kom-pensasjon må påregnes også ved politiske skifte, om nye demokratiske flertall vedtar lover som svekker profitten. Konsern kan klage til egne domstoler utenfor vanlig rettssystem. Minstelønn, lønnsfastsetting via tariffavtale og medbestemmelse omtales som `hemsko for investeringer`. TTIP er et frontal-angrep på det vi har oppnådd av sosiale og demokratiske rettigheter så langt. Kommuner eller delstater skal ikke lenger sette igang tiltak for å styrke regionalt næringsliv. Kommunale og andre offentlige felles velferdstiltak som vannforsyning, elektrisitet, utdanning, sykehus og transport skal privatiseres og outsources internasjonalt.

3) TTIP presser globalt mot sosiale og økologiske standarder og skjerper krigsfaren. USA og EU-lobbyer ser en slik `samarbeidsavtale` ikke bare som bedre interne profittbetingelser for deres selskaper, men også som optimering av konkurransekraften overfor andre regioner i verden. USA og EU utgjør 14 % av jordens befolkning, men har 50 % av den globale BNP. Men tendensen er synkende. TTIP-konsernene vil nå forbedre global konkurransekraft ved å redusere demokratiske, sosiale og økologiske standarder.

Reaksjonen i de øvrige regionene vil gå i akkurat samme retning som globaliseringen til nå. Vi opplever altså en global konkurranse nedoverbakke. Samtidig blir kamp om ressurser, om kontroll med transportveier osv. bare enda mer tilspisset. Faren for at motsetningene slår over i flere kriger er økende.

Hva kan vi gjøre idag? Naturligvis må vi oppklare konsekvenser av Transatlantic Trade- and Investment-partnership. Men opplysning er ikke nok. Det dreier seg om å mobilisere protest og motstand mot TTIP. I siste instans dreier det seg om å stoppe en avtale som i stor grad er planlagt i full hemmelighet! Det er ikke nytteløst og risikabelt å vise motstand. 2 ganger har vi klart å stoppe tilsvarende prosjekt. I 1999 gjaldt det MAI-avtalen, `Multilateral Agreement on Investment` med et liknende konsept.

Kontakten mellom flere lands regjeringer brytes ned, fra USA via India til EU. De må trekke seg fra den ferdige avtalen, fordi de er redd Frankrikes nei vil føre til `sivil motstand` våkner opp i hvert enkelt land. Siste gang lyktes det for 2 år siden med ACTA, en avtale, angivelig for å beskytte åndelig eiendom globalt. Faktisk betyr det innføring av sensur av internett via private firmaer. Etter flere måneder med harde motstand sier EU-parlamentet nei til å tilslutte seg ACTA-avtalen, som EU-kommisjonen allerede hadde gått inn for.

Nå står vi overfor en ny kraftprøve. Vi må stoppe TTIP. Ellers får vi svært negative følger, for samfunn og enkeltmennesker. MAI og ACTA er kun svake forvarsler på TTIP. Sjansene våre er ikke dårlige. Ukeavisa Die Zeit er bekymret for TTIPs framtid og har 3. April 2014 denne overskriften: `Avtalen med USA kan stoppes av motstand`. La oss sørge for at Zeit-utgiver Helmut Schmidts frykt blir realitet.

Mange frivillige organisasjoner; Attac, Compact, katolsk bondeungdom og ungdom for et framtidsrettet landbruk krever: - I stedet for hemmelige forhandlinger en brei, åpen debatt. - Rettsbeskyttelse for mennesker, i stedet for privilegert klagerett for konsern mot europeiske miljø- og sosial-lover. - Prinsipp om forebygging og årsak ved helseprodukter. Alle risikoer må forutsees og unngås. - Støtte til småbønder og økologisk landbruk. - Sikre europeiske forbruker- og helsestandarder. - Arbeider- og menneskerettigheter via oversiktlige regler som er sikret. - Internasjonal solidaritet og samarbeid, ikke stadig sterkere konkurransepress. - Beskytt og utbygg offentlig velferd. Stopp offensiv liberalisering. - Beskytt og styrk mangfold i kulturelle uttrykk. - Reguler finanssektor. Reduser økonomisk ubalanse. Nei til deregulering og frihandel. - Innovasjon, utdanning og informasjonsfrihet. Stopp de stadig mer eksklusive rettighetene til konsernenes `åndelige eiendom`.
Per Lothar Lindtner, 21/7-2014: Kilde: uz/isw/møte, 22/5-14, i Linkes sentrum for selvforvaltning, Rosenheim. Referent: Conrad Schuhler, München19/4-2014: