(20-2016) Nord-Korea er rammet av den verste flomkatastrofen etter siste verdenskrig. Ifølge FN har 140.000 mennesker behov for nødhjelp.

Nå er det ikke nytt at flom- og jordskjelv og andre naturkatastrofer rammer nasjoner verden rundt. Det er heller ikke nytt at det ofte tar tid å bevege det internasjonale samfunnet til å yte nødvendig hjelp for å avbøte den verste katastrofen. Men definitivt nytt er det at en nabostat – i dette tilfellet Sør- Korea - nekter å hjelpe fordi man frykter at humanitær hjelp til nødlidende vil bli «en fjær i hatten» for den nordkoreanske lederen Kim Jong-un. Dette i følge en talsmann for «Gjenforeningsdepartementet» i sør. For sikkerhets skyld legger talsmannen til at verdenssamfunnet heller ikke er særlig innstilt på å yte hjelp.

Moralen er som følger: Det er bedre at 140.000 mennesker - for en stor del kvinner og barn - går til helvete enn at en omstridt leder skal få «en fjær i hatten».
Jeg har for øvrig ingen formening om det er hold i påstanden om at det nordkoreanske folket vil bukke og takke sin angivelig forhatte «formann» hvis det kommer sørkoreansk nødhjelp til flomrammede.

Hvis han er så bestialsk som vestlige medier hevder, har jeg mine tvil. Uansett besitter nabostaten et så formidabelt propagandaapparat at det ikke vil falle Seoul vanskelig å «opplyse» om hvem som er den rause avsender av livgivende hjelp. Eksempelvis er det ikke lenge siden at den nordlige delen av den koreanske halvøya ble «bombardert» av flygesedler i et forsøk på å overbevise folk flest om at de levde i et helvete.

Glemmes skal heller ikke at USA knapt er noen novise i kunsten å drive propaganda og indoktrinering. I dette tilfelle vil jeg tro at de ikke har skrupler ved å gi sin allierte en mulig håndsrekning.
Men uansett: Skulle det være hold i Sør-Koreas frykt, hva så? Er det virkelig slik at en nasjon som i sin tid hadde FN som fødselshjelper - bestemt nekter å redde menneskeliv med mindre de kvitterer med unison takknemlighet?

Og hva med henvisningen fra Sør-Korea om at «verdenssamfunnet» heller ikke er særlig innstilt på å hjelpe? Det er kanskje noe i det. Det slår meg iallfall at det samme «samfunnet» er forunderlig taust i sakens anledning, i motsetning til store humanitære organisasjoner som er villig til å yte bistand. Men selvsagt kan det skyldes at man for tiden er mer enn opptatt av andre lands elendighet. Det er nok å velge mellom. Jeg vegrer meg iallfall for å tro at FN kollektivt velger å definere nordkoreanere som så mindreverdige at de gjerne kan sulte, fryse eller tørste ihjel.

I det hele tatt vegrer jeg meg for å tro at verdensmoralen fortsatt er så skakkjørt på toppnivå at man i ramme alvor ser seg tjent med å verdifastsette menneskelivet ut fra hvor den enkelte bor eller hva man måtte mene eller tro.
Enn skjønt: Jeg føler meg ikke trygg. Jeg blir mistenksom når vi har en utenriksminister som åpenlyst bruker slike verdinormer for finne frem til medmennesker som har gjort seg fortjent til å bli bombet sønder og sammen i det syriske ragnarokket. «Hussains bombefly må settes på bakken», postulerer Børge Brende pompøst. Gjerne for meg. Mer enn gjerne. Vi snakker om djevelske mordermaskiner. Men hva med de amerikanske bombeflyene, de russiske, de tyrkiske? Dreper ikke disse flyene like effektivt skruppelløst, og er det noe som tilsier at flygere i disse flyene har et spesielt humanistisk livssyn som fører til at sivilbefolkningen skånes? Selvsagt ikke.

Det er krigen som dreper. Og i det øyeblikk en norsk utenriksminister stiller seg åpen for at tyrkiske krigsfly kan meie ned kurdere, mens andre mer «vennligsinnede» grupper må beskyttes mot tilsvarende grusomheter, er det en krigsnasjons logikk han forfekter. Det er bare i en slik tankeverden verdien av et barns liv veies ut fra hvilket parti vi er på.
Og i skyggen av dette uhyggelige spillet er det at en gruppe norske politiske ungdomspolitikere lar seg friste til å delta i en gratis-reise til USA for å besøke krigsflyprodusenten Lockheed Martin, en av verdens største produsenter av krigsmateriell og militærfly.

Det overrasker meg ikke at Unge Høyre, Fremskrittspartiets Ungdom og flere på høyresiden takker ja til en slik reise, men jeg føler fysisk ubehag over å registrere at SVs ungdomsorganisasjon, Sosialistisk Ungdom, var en av deltakerne.
Føler de for slike treff kan de selvsagt gjerne la seg briefe om Lockheed Martin-produktenes tekniske kvaliteter som krigsmaskiner i eksklusive møterom, eller få lov til å simulator-lande et fly i realistiske omgivelser. Men for meg blir dette en gruppe ungdomspolitikere uten evne til å se sammenhengen mellom simulatorflygningen og barbariet på slagmarken. Det er skremmende, særlig når SUs leder, Andrea Sjøvoll gjerne kan tenke seg nok en gratistur av samme kaliber.