(25 - 2017) Aftenposten hadde både våren 2016 og nå for kort tid siden fokus på skatteparadis. I nevnte avis kunne vi lese om hvordan bedrifter bevisst unndro seg skatt ved hjelp av kreativ bokføring. Vi har fått innblikk i hvordan mange privatpersoner benytter skatteparadis for effektivt å krympe egen skatt.
Det er få, om noen, som har pekt på at fremveksten av såkalte skatteparadis har sin bakgrunn i den såkalte «moderne» kapitalismen. Vi skal ikke langt tilbake i tid før flytting av kapital over landegrenser var regulert, såkalt kapitalkontroll og etableringskontroll. En politikk med stadig friere markeder har fått økt politisk oppslutning fra begynnelsen av 1970-tallet. Begrunnelsen som er gitt, og gjentatt ved enhver deregulering, er at dette er nødvendig for å styrke næringslivets konkurransekraft. Og ikke minst er det viktig for å styrke produktiviteten, for dermed å sikre velferdsstatene. Det er brukt mange argumenter gjennom åra på hva som er nødvendig å sette inn av tiltak og såkalte reformer for at velferdsstaten skal kunne opprettholdes i framtida. Og for best å sikre dette, var det nødvendig med konkurranseutsetting, privatisering og innføring av New Public Management i offentlig sektor. Det siste var forøvrig Arbeiderpartiets og Jens Stoltenbergs fanesak innenfor helsevesenet. Og selvsagt har vi hørt om behovet for skattelettelser, populært beskrevet som vekstfremmende skattelettelser, selv om ingen faktisk kan påvise en slik effekt.
Men har politikken med stadig friere markeder ført til økt produktivitet? I årene etter krigen og frem til syttitallet hadde vi en stram politisk styring av næringslivet. Denne perioden var preget av sterk årlig produktivitetsvekst. I Europa lå denne på om lag seks prosent i året, mens den for Norges del lå på om lag fem prosent. Siden begynnelsen av syttitallet har den årlige produktivitetsveksten i Europa, og i Norge for fastlandets del, vært synkende til om lag en prosent årlig produktivitetsvekst. Vi kan slå fast at dagens frie markeder gir betydelig lavere vekst enn da vi hadde mer politisk kontroll. Den samme utviklingen har vi sett med arbeidsløsheten. Fram til syttitallet var arbeidsløsheten lav, om lag en prosent. I takt med stadig friere markeder har vi også fått stadig høyere arbeidsløshet. Arbeidsløsheten i EU har de siste tretti åra vært om lag ti prosent. I Norge har den også vært stigende.
Inntektsskatt og formueskatt er to viktige inntektskilder for finansiering av fellesskapets behov. Men de har også andre viktige oppgaver, nemlig en utjevnende effekt. Og ikke minst skal disse skatteformene bidra til et viktig prinsipp om at de som tjener mest og har de største formuene også skal bære de største «skattebyrdene». Den samme tankegangen lå bak skatt på avkastning på formue som renteinntekter og skatt på utbytte av aksjer og verdistigning av aksjer. Tankegangen bak arveavgift var også den samme. Det var fribeløp, slik at liten arv ble unntatt beskatning. Avgiftssatsene økte med størrelsen på arven utover fribeløp. Dessuten ble arv fra for eksempel foreldre behandlet annerledes enn arv fra andre.
Vi har sett flere omfattende skattereformer de tre siste tiårene. Det startet med en skattereform på starten av nittitallet, under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Senere har vi fått flere skattereformer. Alle trekker i samme retning, et lavere skattenivå og en mindre progressiv beskatning.
Frie markeder har også gitt oss en skattekonkurranse om å ha det laveste skattenivået. Og vi har fått en fremvekst av såkalte skatteparadis. Nå har vi skatteparadis også i Norge, for rederstanden. Skatten for rederne er så godt som null, altså under en prosent. Argumentet for dette var å få rederne til å flagge hjem igjen.
Politikken med å ha et konkurransedyktig skattenivå, les så lavt som mulig, og en stadig mer «næringsvennlig» politikk har ført til økende forskjeller på folk. Og ikke minst ser vi en utvikling mot nedbygging av velferdsstatene fordi skatteinntektene går ned. Argumenter om at vi har levd over evne, pensjonsytelsene er for høye, pensjonsalderen for lav, sykelønnsordningene for gode, lønnsnivået er for høyt osv. brukes av politikere fra høyresida i hele Europa, inkludert de sosialdemokratiske partiene, for å bygge ned velferdsstatene. Dette tar fokuset effektivt vekk fra selve årsaken, nemlig stadig friere markeder med redusert politisk styring.
I Aftenposten 23.november i år skriver Sturla Henriksen, adm. direktør Norges Rederiforbund at Norge ikke er skatteparadis for rederier. I artikkelen heter det at «Skipsfarten er en gjennomglobalisert næring der nesten all realkapitalen flyter på havet, og der drift og eierskap kan flyttes forholdsvis enkelt fra land til land. En rekke land, blant annet i Asia, forsøker aktivt å lokke til seg rederier gjennom å tilby fordelaktige skattevilkår. Denne konkurransen om rammevilkår har gjort at internasjonal skipsfart i praksis er nær skattefri.»
Tydeligere kan det ikke sies enn det Henriksen her gjør. Globaliseringen medfører skattekonkurranse som presser skattenivået nedover. Dette vil selvsagt føre til reduserte inntekter for det offentlige, og nødvendigvis en nedbygging av velferdsstatene. Med andre ord, det er nødvendig å sette inn skytset mot årsaken, nemlig kapitalismen og deregulerte markeder.