Fra unselig mus til skatteguru

■ Vi har alle et sinnbilde av revisoren. Liten, unselig, bebrillet og med armstrikker for å unngå blekk på mansjettene, tålmodig bøyd over sine hellige tallrekker i årvåken kontroll med regnskapsførernes mestring av multiplikasjonstabellene. Og med en årslønn som en middels kontorist. Og alltid med et forsiktig og måteholdent syn på pengebruk der sansen for bokholderiets ballanse er økonomiens helligste evangelium.

Per Kveseth, Historiker & Forfatter

Og kanskje med en hemmelig drøm om den endelige og yppersteprestelige posisjon som landets finansminister om bare partiboka så vel som regnskapets hellige bibel er holdt i mønstergyldig stand gjennom alle år.

■ Den revisionelle revolusjonen
Men så har det skjedd noe – nærmest en revisionell revolusjon. Revisoren rettet ryggen og kastet armstrikkene i papirkurven. Han så noe han lenge hadde visst – sin egen allvitende makt over regnskapets ballanselinje. Revisorens tryllekunstnermakt over tallenes fleksibilitet og triksemuligheter. Kort sagt – hvordan bruke skatter og avgifter for å trigge regnskapets bunnlinje. Eller de profitable mulighetene i kunsten å se en annen vei når kreativiteten til kundens regnskapssjef blir for vidløftig.

Og fra å være den anonyme revisor – valgt av den ideelle foreningen eller ansatt av firmaet, er revisoren nå blitt konsulent og spesialist på skatterådgiving. Helt annerledes lukrativt og med en skjult makt og kontroll både i offentlig virksomhet og i privat næringsliv, og med et operasjonsfelt ubegrenset av lokale eller nasjonale bestemmelser, lover og regler, men opphøyet til skatteparadisenes og det internasjonale bank- og finansmarkedets konfidensielle frimurertradisjoner.

■ Et grådighetens marked
I dette markedet er det rike muligheter til å omgå alle samfunnets solidariske og demokratiske forordninger, og at et kapitalistisk privat næringsliv kaster seg glupsk over slike muligheter til å unngå sømmelig fordeling av inntekter skapt med deltakelse fra hele samfunnet, er begripelig og ikke ukjent. Men at virksomheter der stat og samfunn er del- eller heleier, oppfører seg som grådige ulver for å sikre aksjeutbytte og resultatbonuser til direksjon og styre, er ikke fullt så greit.

Sist ute på dette grådighetens marked er DNB der staten eier 34 prosent. Et heleid datterselskap, Carlson Fund Management company S.A., har oppnådd en særavtale med skattemyndighetene i Luxembourg som gir selskapet en prosent på 10,1 prosent i effektiv selskapsskatt mot ordinært 29 prosent.
Det er revisjonsselskapet PwC som har framforhandlet avtalen for 350 multinasjonale selskaper, og som International Consortium of Investigative Journalists, (ICIJ) har avslørt og publisert.

■ Verdens største nettverk
PricewaterhouseCoopers AS er verdens største nettverk av revisorer, advokater og rådgivere og leverer tjenester innen revisjon, rådgivning, skatt og avgift. PwC Norge har kontorer i nær 40 byer bare her i landet, og spiller en dominerende rolle i alt som har med skatterådgivning å gjøre. Sikkert til glede og pekuniær nytte for næringslivet, men ikke sikkert like nyttig for det norske samfunnet og fellesskapet.

Og nettopp slike selskapers internasjonale nettverk gjør dem til moldvarper som ikke bare undergraver nasjonale økonomier og sosiale byggverk, men også internasjonale avtaler og allianser som i hvert fall tilsynelatende tar sikte på ordnede og oversiktelige forhold. Derfor skapte lekkasjene om denne skattetriksingen nærmest sjokkbølger i EU-systemet, ikke minst fordi den nåværende formannen i EU-kommisjonen var finansminister i Luxembourg da disse avtalene ble inngått.

■ Den kapitalistiske verktøykassa
Jo da, internasjonale finansveier er uransakelige, men bare så lenge en varsler ikke serverer dem for offentligheten. Eller utro tjenere som disse ofte kalles – i PwC, DNB, Carlson Fund og andre som ikke liker ord som solidaritet og fellesskap.

Men som ektefødte barn av kapitalismen går de godt under demokratienes harvedybde og får en selvfølgelig og naturlig plass i den globale monopolkapitalismens verktøykasse. Og som en del av et bank- og finanssystem som også er globalt, er det kanskje ikke så rart at DNB har tilgang til og bruker flittig denne verktøykassa, men helt etter norsk fellesskapskodeks er det ikke.

Det er derfor ikke nødvendigvis DNB som skal være hovedskyteskive, men det systemet som skaper slike muligheter for asosiale holdninger og virksomhet. DNB er en norsk bedrift med sterke røtter i det norske fellesskapet og skal derfor skatte til Norge. Basta!

Det ville vel være riktig om staten som hovedaksjonær i Norges største bank instruerer styre og direksjon om dette på første generalforsamling.