(4 - 2017) I august 1990, før for-handlingene med EU startet, vedtok LOs representantskap 15 krav for å kunne støtte en EØS-avtale. I krav nummer 10 heter det at «Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.»

I EØS-proposisjonen i 1992 hevdet Brundtland-regjeringa at ”I EØS vil et firma som utfører tjenester i et annet land, ha anledning til å bringe med seg sine egne arbeidstakere. Betydningen av dette begrenses imidlertid av at alle EØS-land kan gjøre sin lovgivning om arbeidsvilkår og avtaler om lønns- og arbeidsforhold gjeldende for all form for lønnet arbeid i sitt land, uavhengig av arbeidstakerens nasjonalitet.» Dette ble fulgt opp av flere stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet i EØS-debatten i Stortinget, hvor de hevdet at norske lønns- og arbeidsvilkår ikke ville trues av en EØS-avtale.

De senere årene har EØS-motstanden i fagbevegelsen styrket seg. Flere fagforbund har på sine landsmøter gjort vedtak om at EØS-avtalen må erstattes av en handelsavtale. Bakgrunnen for disse vedtakene er at EØS-avtalen fremmer sosial dumping i Norge. EØS setter også lønnsnivå i mange bransjer under press. Dette har ført til en dårligere lønnsutvikling for mange yrkesgrupper. Innenfor bygg- og anleggsbransjen har fremveksten av innleid arbeidskraft fra bemanningsselskap økt kraftig på bekostning av faste ansettelser. Vi har også sett en utvikling med vesentlig svekking av organisasjonsgraden, spesielt innenfor byggfag i Osloområdet.

Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter fra mars 2008, eller ILO 94, ble betydelig endret noen år etter den ble implementert i Norge. Bakgrunnen for dette var at EFTAs overvåkningsorgan ESA mente forskriften brøyt med regelverket for det indre markedet, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen. Regjeringa Stoltenberg valgte derfor å svekke forskriften for å komme ESA i møte.

LO-kongressen vedtok i 2013 at «EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.»

Det kan ikke påstås at dette vedtaket har blitt prioritert av LO-ledelsen. Tvert om, da Høyesterett rett før jul slo fast at ILO-konvensjon 137, som Norge ratifiserte i 1974, var i strid med EØS-avtalens bestemmelser om etableringsrett, ble det tatt en telefon fra LO til NHO hvor det ble bedt om at NHO dempet feiringa. Underforstått, dette kunne øke motstanden mot EØS i fagbevegelsen.
I oktober i 2016 bestemte ESA seg for å åpne en traktatbruddsak mot Norge i den såkalte verftsaken. ESA mener at reglene om reise, kost og losji i tre norske allmenngjøringsforskrifter er i strid med utstasjoneringsdirektivet og EØS-avtalens bestemmelser om fri flyt av tjenester. Dette skjer selv om Høyesterett har gitt norsk fagbevegelse medhold i denne saken. Dessuten har bestemmelsene om reise, kost og losji vært en del av verkstedoverenskomsten i over hundre år. Nå har regjeringa sendt saken over til partene i arbeidslivet, slik at dette skal bli en forhandlingssak ved tariffoppgjøret i 2018.

På Trondheims-konferansen siste helga nå i januar var EØS og arbeidslivet et sentralt tema. I sin innledning anbefalte LO-leder Gerd Kristiansen fagbevegelsen å sitte stille i båten. Bakgrunnen for denne uttalelsen er prosessen hvor Storbritannia forlater EU, samtidig som EU og Storbritannia skal forhandle fram en avtale mellom partene. Det er resultatet av de kommende forhandlingene som Kristiansen vil avvente. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik argumenterte også for at EØS kunne være problematisk, men at det ikke var et alternativ å erstatte EØS med en handelsavtale. Hun var videre av den oppfatning at regjeringsmakt til Arbeiderpartiet ville styrke kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

I likhet med Kristiansen og Tajik så er Arbeiderpartiets rådgiver Jonas Bals, tidligere malersvenn, overbevist om at kampen mot sosial dumping kan løses innenfor EØS, bare Arbeiderpartiet kommer til regjeringsmakt. Nå er det slik at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt fra 2005 til 2013. I denne tiden ble det vedtatt tre tiltakspakker mot sosial dumping. Likevel har sosial dumping og arbeidslivskriminalitet bredd om seg i samfunnet. Hvilke grep som kan settes inn sies det lite, eller ingenting om.

Erfaringen viser at Arbeiderpartiet lojalt støtter alle direktiv og forordninger som kommer fra EU. Det har ingen betydning for Arbeiderpartiet om fagbevegelsen sloss for en annen politikk, hvis denne politikken kolliderer med EUs politikk. Vedtak i LO mot EUs tjenestedirektiv og EUs vikarbyrådirektiv førte ikke fram. Arbeiderpartiet allierte seg med Høyre og Frp og sørget for at disse direktivene ble vedtatt i Stortinget. Derfor er det heller ingen motstand i Arbeiderpartiet mot oppsplittinga og konkurranseutsettinga av persontrafikken på jernbanen. Dette skjer som følge av EUs fjerde jernbanedirektiv, og som følger opp intensjonen fra de tre forrige jernbanedirektivene.

Som vi ser så betyr det markedsliberale EU-prosjektet angrep på velferdsstaten, angrep på fagbevegelsen og dramatiske dereguleringer av markedene. Vi ser også at LOs krav fra 1990, og LO kongressens vedtak fra 2013 ikke er fulgt opp. Arbeiderpartiets forsikringer fra 1992 var som skrift i sand. EØS framstår nå som en het potet for LOs ledelse og Arbeiderpartiet.