Uansett regjering: Den offentlige sektor ødelegges

De offentlige ansatte står ovenfor voldsomme angrep. I de siste årene er det skjedd nedskjæringer og angrep på arbeidslivets overenskomster. Høyre og Frp., med klakører i NHO, krever mindre bevilgninger til den offentlige sektor som i helse og omsorg, undervisning, samferdsel og energi.

DET SIES AT det ikke er «naturlig» at stat og kommuner skal drive disse sektorene. De private er mest kvalifiserte og det blir billigere. Ap/SV/SP har klart, i strid med Soria Moria-erklæringene I og II, å redusere statlige overføringer til kommunene, etter press fra høyrekreftene. Stoltenberg bedyrer at det aldri har blitt gitt mer penger til kommunene for å dekke behovene. I dag er vel 10 % av landets kommuner «fattige» og er satt under statlig administrasjon. Selv Oslo og Trondheim ligger tynt an. De kommunale oppgavene nettopp innen helse, omsorg, m.m. er sterkt skadelidende i alle kommuner p.gr.a. de rødgrønnes ettergivenhet for høyrekreftene. Finansavisen melder den 8. august om «supervekst i privat helse». Bemanningsbyråene har snart overtatt det offentliges ansvar for nok helsepersonell til sykehusene. Klassekampen opplyser om «privat boom i barnehagene». Over dobbelt så mange barnehager drives i dag som aksjeselskap etter de rødgrønne overtok. Hvem kan vi feste vår lit til for å stoppe dett? Fagbevegelsen har mer enn nok med å hode stand innen arbeids- og næringslivets avtaleverk.

INNEN DET SOM var hovedvirksomheter i staten – Posten, NSB, Televerket, Statens Veivesen – har man gjennomført «reformer» som har gitt tusenvis av offentlige arbeidstakere på båten for å spare penger. Dette kalles «rasjonalisering» og «effektivisering». Statens primære oppgave som er å sørge for flere og nye arbeidsplasser, samt å trygge de eksisterende, er forlatt av vår nye generasjon av sivil- og sosialøkonomer i ledelsesposisjonene. Det er lønnsomhet for enhver pris. Olje – og energiminister Ola Borten Moe tok blader fra munnen og sa at det var statens interesser han ivaretok med planer om å sparke 1000 arbeidstakere fa Statoil i de neste 5 år. Målet for eierne – Staten 68 %, Folketrygdfondet 3,5 % og resten banker i USA, England og Luxemburg – er innsparing og profitt. Dette kalles moderne og effektiv forretningsmessig drift som statens ledelse har lært på høyskoler og universiteter i den vestlige verden som er spesialister på kapitalistisk tenkning; kalt New Public Management. Resept etter den reaksjonære økonomen Friedman og hans proselytt Margareth Thatcher. Alternative, økonomiske teser om sosialisme er som fandens budskap i kjerka. Ansattes lønn, arbeidstidsregler og arbeidsforhold er derfor satt under press for at offentlige ansatte økonomer skal overbevise sine private kolleger hvor flinke de er til å vandre i kapitalismens tankesnirkler. I Danmark har regjeringen planlagt å spare 12 milliarder i den offentlige sektor innen 2020. Innsparingen skal benyttes til å fremme den private sektor. Danmark er i høy grad et land vi kan sammenligne oss med selv om vi ikke er fullt medlem av EU. Den samme ideologien og ettergivenhet for EUs og kapitalkreftenes krav finner vi i fullt mon i Norge. Det heter så glatt at «det er tross alt begrenset hva man kan gi til den offentlige sektor i de kommende år». Selv leger faller sine pasienter i ryggen med uttalelser som: «Det er grenser for hva vi kan gi av midler til helsesektoren». Ja mon det? I et land med månedlange køer for kreftbehandling. I et Velstands-Norge som skaper nye milliardærer hvert år på bekostning av 350  000 familier i fattigfella. I neste periode med Høyre og Frp i regjering er det klare planer for skatte- og avgiftslette til næringslivet. Uten blussel innrømmer Erna Solberg at dette skal finansieres av besparelser til syketrygden, reduksjon av kontantstøtten, lavere pensjoner, mindre arbeidsavklaringspenger og sosiale ytelser. Man vil si opp offentlige ansatte for å få ned dette «enorme» byråkratiet i landet som gjør ingenting annet enn å saboterer byggeplaner til folk.

DET TYPISKE I 2013 er at de økonomiske rammene til de offentlige tjenestene i stat og kommune fastlegges sentralt av Stortinget og ikke er til å forhandle om. Brukes mer penger enn kommunebudsjettene rommer blir man satt under administrasjon som en hver bedrift under konkursbegjæring. Dersom offentlige etater, som i utgangspunktet har som oppgave å dekke behovene til sine innbyggere – skattebetalerne –, får røde tall i kvartalsregnskapene blir enhetsledere og administrasjonen behandlet som økonomisk vanstyrere. The New Public Management som er alles styringsmodell er basert på kontroll og mistillit til de ansatte. Dette i motsetning til en ledelsesstil som fremmer en styring av offentlig sektor basert på tillit til de offentlig ansattes faglighet og vurderinger.

DANSK OG SVENSK fagbevegelse er årelatte etter diverse kamper i EU-domstoler for å bevare hovedavtaler og overenskomster. Man har gitt opp kampen bl.a. mot «flexicurity» dvs. fleksibelt arbeidsliv med kortvarige ansettelser, bruk av vikarer og dumping av lønninger for at både private og offentlige skal spare penger som skal overføres til privat næringsliv på flest mulige områder. Ja unntatt politi og militære sa supergutten i Høyre, Røed Isachsen nylig; der passer det best med offentlig styring. Det var liksom ikke «naturlig» for private interesser å overta. Med en ødelagt offentlig sektor på alle områder og det ikke lenger er noe mer å tjene der, kommer nok turen til politi og militære. Da blir det fort nok «naturlig» med privat politi og private hærer bare profitten blir anselig nok.

MED EN HØYRE-/FRP-REGJERING vil raseringen av den offentlige sektor på alle områder skyte fart. Med en ny rødgrønn regjering vil det gå noe langsommere men gå sin gang pså grunn av servilitet ovenfor norsk og utenlandsk storkapital og den totale isolasjonen fra en sosialistisk økonomisk politikk. Sann våre ord. Vårt håp ligger i en fornyet styrke i fagbevegelsen og i de progressive sosialistiske og kommunistiske bevegelsene og partiene i Europa som kan gi inspirasjon til arbeiderklassens kamp i Norge.