(8 - 2017) EØS-avtalen er ingen handelsavtale, men en importkanal for nyliberalistisk politikk. Europas sosialdemokratiske partier, inkludert det norske Arbeiderpartiet, er pådrivere for en utvikling som fratar arbeidstakere rettigheter opparbeidet gjennom generasjoner.
Terje Alnes
På et faglig seminar om EU og EØS-avtalen i Bergen 21. mars kalte leder i EL og IT Forbundet, Jan Olav Andersen, EØS-avtalen for «en importkanal for markedsliberalistisk politikk». Gjennom EØS blir Norge skritt for skritt omdannet til et nyliberalistisk samfunn, der stadig nye sektorer åpnes opp for privatisering og konkurranseutsetting. Lover og regler som har sikret et velregulert arbeidsmarked blir feid til side. Samtidig lukkes det politiske handlingsrommet, ved at endringene gjøres irreversible.
Norge har to ganger sagt nei til medlemskap i EU. Gjennom EØS-avtalen, som velgerne aldri har fått mulighet til å si sin mening om, gjøres likevel EU-rett til norsk lov. Dette skjer gjennom direktiver og forordninger som godkjennes i EØS-komiteen. Ca. 12.000 slike rettsakter er nå tatt inn i EØS-avtalen.
EØS er ikke i nærheten av å være som tilhengerne forespeilet oss. I dag er det graverende å lese hva statsminister Gro Harlem Brundtland sa om avtalen for 25 år siden.
EØS ble solgt inn som en handelsavtale
I sitt innlegg i EØS-debatten i Stortinget høsten 1992 omtalte Gro Harlem Brundtland EØS-avtalen som en «økonomisk samarbeidsavtale» og «en helt nødvendig plattform for norsk økonomi». For henne handlet det om «lik adgang til markedene, om like spilleregler …». Tilhengerne av avtalen kjørte knallhardt på at EØS var en handelsavtale. «… EØS-avtalen fremstår som 1990-årenes frihandelsavtale», sa Brundtland. Å si nei til avtalen ville bety å sette norsk eksport i stor fare.
Videre sa hun sa at «for Regjeringen er arbeidet for full sysselsetting og en EØS-avtale to sider av samme sak.» Avtalen skulle sikre «grunnlaget for videreutvikling av velferdssamfunnet.» Den var ikke noe mindre enn «et gjennomslag for den nordiske samfunnsmodellen», og «en bekreftelse på vår egen politiske dagsorden når vi kan enes om å samle krefter i kampen for full sysselsetting, bedret levestandard og bedrede arbeidsvilkår». (1) I Brundtlands innlegg fremsto det nærmest som om hele EU-området hadde adoptert «den nordiske modellen».
Da folkeavstemmingen om norsk medlemskap i EU kom i 1994, var Norge allerede med i EØS. Dermed var vi allerede en del av det indre marked, og underordnet EUs regler om konkurranse og de fire friheter – fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. I en meget opphetet fjernsynsdebatt før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 kalte Brundtland daværende leder i Senterpartiet Anne Enger Lahnstein for løgner. Brundtland tente på alle plugger da Lahnstein sa at et EU-medlemskap ville påvirke reglene i norske arbeidsliv.
I dag vet vi hvem som snakket sant, og hvem som kan kalles løgner.
Sosialdemokratenes svik
Jens Stoltenbergs første regjering leverte det viktigste bidraget til liberaliseringen av arbeidsmarkedet i Norge. Den opphevet det statlige monopolet på arbeidsformidling, slapp fri bemanningsbyråene og åpnet opp for utleie av arbeidskraft. Senere innførte Stoltenbergs andre regjering Tjenestedirektivet og Vikarbyrådirektivet gjennom EØS. Tjenestedirektivets formål er å skape økt konkurranse mellom arbeidstakere innenfor tjenestesektoren, på tvers av landegrensene. Direktivets artikkel 16 sier at EØS-stater skal respektere tjenesteyters rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Vikarbyrådirektivet ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven, Arbeidsmarkedsloven og Tjenestemannsloven i 2012 og konsekvensene er nærmest et frislipp i bruk av inn- og utleie av arbeidskraft. Begge direktivene var viktige tiltak for å få ned lønnsnivået, og som en konsekvens av dette, øke arbeidsgiversidens andel av overskuddet.Det gir ikke lenger mening å sette et skille i politikken mellom «sosialister» og borgerlige, eller mellom den tradisjonelle venstresiden og den gamle høyresiden. De store partiene på begge sider fører i praksis den samme, liberalistiske politikken! Tidligere sekretær i Norsk Grafisk Forbund, Olav Boye, skriver: «Arbeiderpartiet har godtatt praktisk talt alt som kommer fra EU … I Brussel er det påvist at sosialistene, sosialdemokratene og de liberal-konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket». (2)Dag Seierstad har vist hvordan de tre store blokkene i EU-parlamentet, sosialdemokratene, kristendemokratene og de liberale, har stått sammen om de store avgjørelsene. Alle sluttet opp om valutaunionen og alle støtter de krisepolitikken som redder finanssektoren og kaster mennesker ut i arbeidsledighet og sosial nød.
I perioden mellom 1996 og 2002 hadde EUs sosialdemokrater kvalifisert flertall i Rådet, EUs viktigste organ. De hadde dermed en historisk mulighet til å ta grep og dreie EU mot venstre, bort fra markedsliberalismens fire ”friheter” som ble traktatfestet med Enhetsakten i 1986. Men hva gjorde de? Ingenting. Sosialdemokratene bare videreførte den liberalistiske politikken. (3)
Nyliberalisten Gahr Støre
Jonas Gahr Støre tok et klart standpunkt for EUs knallharde krav overfor gjeldsofferet Hellas i 2015. «– Hellas har fått en slags ukelønnsavtale med EU. Først må de gjøre jobben, så får de ukepenger. Det er krevende og brutalt, men det er mulig å forstå at det må være slik», sa Støre. I 2015 skulle landet tvinges til bl.a. å privatisere strømnettet, endre reglene for kollektive lønnsforhandlinger og streikelover, og til å opprette et uavhengig privatiseringsfond.
To år senere fortsetter utpiningen av det greske folket. Aldri før har så mange grekere levd i ren fattigdom, 20 % av befolkningen befinner seg nå under fattigdomsgrensen. Sosialdemokraten Støre mener altså at «det må være slik». (4)
Nettopp Jonas Gahr Støre må sies å ha et personlig eierforhold til EØS-avtalen. Som spesialrådgiver ledet han nemlig EØS-forhandlingene fra norsk side. Støre hadde studert statsvitenskap i Frankrike tidlig på 1980-tallet, og hadde der en mentor ved navn Jacques Delors. Ja, det er den samme Delors som senere skulle bli EF-kommisjonens leder og som formelt satte i gang EØS-forhandlingene i 1989! (5)Som dagens AP-leder bare fortsetter han den nyliberale politikken som partiet slo inn på under Brundtland, og som Jens Stoltenberg videreførte.

Ytre høyre næres av nyliberalismen
Nyliberalismens herjinger i EU-området er forutsetningen for høyrepopulismens vekst. I mange land i Europa lever ytre høyre-partier høyt på «sosialistenes» svik. Disse «sosialistene» har sviktet sine egne kjernevelgere og gått i allianse med finanssektoren. Tilbake ligger hele regioner nærmest brakk, arbeidsplassene er borte og de sosiale støtteordningene reduseres år for år. Massearbeidsløsheten er blitt permanent i flere land. I Frankrike er «sosialisten» Holland den mest upopulære president i historien. Med en liberalistisk og arbeiderfiendtlige politikk har han skapt et stort velgergrunnlag for Nasjonal Front, som har adoptert kommunistenes gamle retorikk for å vinne arbeidervelgere.I land som Tyskland opprettholdes sysselsettingen ved at myndighetene har skapt såkalte «mini-jobber», der lønnen er så lav at arbeidstakerne regnes som «arbeidende fattige». Ordningen ble innført i 2003 av den sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schröder. Han begrenset ledighetstrygdperioden kraftig, og tvang langtidsledige over i "mini-jobber" og sosialstønad. Tysk LO protesterte til ingen nytte, fagbevegelsen ble ikke lenger ansett som nødvendige støttespillere i kampen om velgerne. Organisasjonsgraden har falt dramatisk og ligger nå på 18 prosent. Lønnstakerne har hatt reallønnsnedgang flere år på rad, og resultatet er store sosiale forskjeller. Nå lanserer SPD Martin Schulz som kanslerkandidat, en mann som helhjertet støttet EUs sparepolitikk i sin presidentperiode i Europaparlamentet. (6)
Slik kan man gå fra land til land i Europa og se hvordan sosialdemokratiske og «sosialistiske» partier har blamert seg overfor sine naturlige velgergrupper. I ren desperasjon har store deler av disse velgerne nå vendt seg mot ytre høyre, som kombinerer kapitalismekritikk med en aggressiv, innvandrerfiendtlig politikk, en suksessoppskrift de har fått i gave.
Norge innhentet av «EU-virkeligheten»
Takket være høye inntekter fra oljesektoren har Norge vært som en skjermet øy i et europeisk arbeidsmarked preget av et kappløp nedover. Men med oljeprisfallet i 2014 har mye snudd. Nå rammes Norge av EUs liberalisme gjennom EØS-avtalen på en helt annen måte.
De ti prosent dårligst betalte har omtrent ikke hatt reallønnsvekst siden 2008. De lavest lønnede i privat sektor har hatt betydelig svakere lønnsvekst enn resten av privat sektor, typisk der innslaget av arbeidsinnvandrere er stort. Her har også bemanningsbyråene et solid fotfeste. Bare én av fire som jobber i gruppen som tjener dårligst, jobber i bedrifter som har tariffavtale.
«Markedskreftene utenfor det organiserte arbeidslivet er forklaringen på denne utviklingen», sier forsker og sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse Roger Bjørnstad. «Vi har i stor grad klart å sikre forholdene for arbeidstakere gjennom forhandlingssystemet. Men så får vi en stor mengde arbeidstakere fra andre land som ikke vil organisere seg», sier han. «I de uorganiserte bedriftene kan det være slik at de ikke følger tariffen, og betaler mindre enn avtalt.» (7)
Ut med fagforeningene, inn med mafiaen
I 2003 var 6.400 østeuropeere sysselsatt i Norge. Ved inngangen til 2016 var tallet 150.000. (8) Den sterke tilstrømmingen av arbeidskraft skyldes utvidelsene av EUs indre arbeidsmarked mot øst, der «fri flyt» har fått millioner til å vandre vestover. Sammen med den øvrige liberaliseringen av arbeidsmarkedet har dette skapt en dynamikk som på få år har gjort det tidligere velregulerte norske arbeidsmarkedet nærmest ugjenkjennelige.
Dette har fått et organ som Riksrevisjonen til å slå alarm. De sier at «stadig grovere arbeidslivskriminalitet er et økende problem i norsk arbeidsliv». (9) Utviklingen bekreftes av en fersk oppsummering av arbeidslivskriminaliteten som landets a-krimsentere har gjort. Kriminaliteten trenger inn i stadig flere bransjer. Bygg- og anleggsbransjen har lenge vært i fokus, men a-krimsentrene ser at kriminaliteten nå dreier over mot tjenesteytende bransjer som renhold, bilpleie, servering og transport. «De største konsekvensene av arbeidslivskriminalitet er at arbeidstakerne utnyttes. De får ikke betalt det de skal ha. Lovlig virksomhet utkonkurreres av kriminelle og det blir tapt skatter og avgifter for det offentlige». (10)
Hvem tjener ledelsen i LO og AP?
Leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Lars M. Johnsen, var også innleder på seminaret i Bergen. Han la ut om de ødeleggende virkningene avtalen har for norsk arbeidsliv. Johnsen gikk systematisk til verks og viste hvordan EØS-avtalen griper inn på område etter område og overstyrer norsk lov- og avtaleverk.
LO-kongressen i 2013 vedtok at: «ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler.» Den ferske Holship-dommen fra Høyesterett konkluderer med at EØS-avtalen har forrang foran ILO-konvensjon nr. 137 og tariffavtalen. På bakgrunn av vedtakene på LO-kongressen for fire år siden er Johnsens konklusjon at LO-kongressen i mai må vedta at Norge sier opp EØS-avtalen.Frykten for at kongressen skal vedta å si opp EØS-avtalen har fått alarmklokkene til å kime blant de AP-lojale toppene i LO. Derfor mobiliseres det for å hindre at EØS-kritikere velges som delegater. At fagbevegelsen skal ta side for arbeideres rettigheter er tydeligvis et skrekkscenario for LO-leder Gerd Kristiansen, som på Trondheimskonferansen i januar ba de fagorganiserte «sitte stille i båten».
I Arbeiderpartiet vil de helst ikke snakke om konsekvensene av EØS. Støres ”Sancho Panza” – Jonas Bals, reiser landet rundt og prater om «handlingsrommet», en hittil ubrukt nasjonal nødbrems som skal redde oss fra de verste utslagene av nyliberalismen som importeres gjennom EØS.
Gro Harlem Brundtland sa i 1992 at «vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regler, dersom vi finner det nødvendig.» (11)
Sannheten er at AP aldri vil sette foten ned for EUs nyliberalisme, tvert imot har partiet gått i bresjen for denne politikken.
Kilder:1. Gro Harlem Brundtland, innlegg i EØS-debatten på Stortinget, 15. oktober 19922. Olav Boye: «Markedsliberalismen, Arbeiderpartiet og de fagorganiserte», i Vardøger nr. 36 20163. Dag Seierstad: ”Sosialdemokrater i Brussel – hva hjelper det?”, i Vardøger nr. 36 20164. «Ap-Støre støtter EU», i Klassekampen 15. juli 20155. Gunnar Rutle: «Hvorfor fikk vi EØS-avtalen», Nei til EU seminar 21. mars 20176. «Tyskland: En EU-fortapt sønn vender tilbake», lo.no 27. februar 20177. «Derfor øker lønnsforskjellene i Norge», Forskning.no 15. november 20168. «Arbeidsinnvandring i tall», arbeidslivet.no 4. oktober 20169. Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet, overlevert Stortinget 21. juni 2016 10. «17 metoder som viser hvordan de kriminelle unngår skatt, utnytter arbeidere og snylter på velferdsordninger», Fri Fagbevegelse 22. mars 201711. Gro Harlem Brundtland, ibid.