(7 - 2017) Så skjedde det igjen. Terror i et europeisk land. Et feigt angrep på vårt demokrati, våre felles verdier og vårt verdensomspennende fredsarbeid. Anslag fra ‘Ondskapens akse’ hvor vi altså likevel ikke var så vellykket i vår ’krig mot terror’ og demokratiseringsprosesser.
Fire mennesker denne gangen – pluss et tjuetall sårede etter å ha blitt ‘meiet ned’ av en bil på Westminster Bridge. Bare i løpet av de første ti minuttene med opphetset reportasje i NRK ble ordet ‘meiet ned’ brukt titalls ganger med vekslende emosjonelt uttrykk, geberder og minespill.
Terrorens meningsløse ondskap
Jo da, det er en tragedie når folk i religiøst vanvidd, politisk ytterlighet, som respons på århundrers undertrykkelse eller ren hevntørst går til angrep på andre – skyldige eller uskyldige, og ‘meier’ dem ned. Men denne tragediens dimensjoner og grusomhet er slett ikke avhengig av antall drepte – det er den meningsløse ondskapen i alle former for terror som forteller noe om dimensjoner, brutalitet og umenneskelighet. Det er snarere slik at antall drepte er et tilfeldighetenes resultat.
Det samme gjelder nasjonalitet, etnisitet, hudfarge, religiøs, politisk eller kulturell tilhørighet – grusomhetenes skala er ikke brukbar når terrorens dimensjoner eller vår forferdelse skal måles. Det er ikke verre at en europeisk by utsettes for terror enn at det skjer i en arabisk by.
Ondskap er ensartet egenskap som ligger fast i all menneskelig tenkning og handling – dens konsekvenser og resultater kan veies, graderes og måles, men ikke ondskapen selv. Slik er det også med ondskapens motpol – godhet kan ikke legges på noen handelsvekt, men det kan godhetens gjerninger. Ikke noe sted kommer dette bedre til uttrykk enn i alle de fordums skrifter som ligger til grunn for de store religionene. Og i noe så enkelt som Nobels fredspris.
De vet ikke bedre!
Derfor er ikke den ondskapen som ligger bak terroren i London hverken større eller mindre enn den som utløser terror i Bagdad, Teheran eller Damaskus. Selv om alle våre vestlige medier synes å mene det motsatte. Terroren i London har fått en overveldende oppmerksomhet og pressedekning gjennom dager og uker, og det vil fortsette enda en god stund. Den vil føye seg til en lang rekke grusomme terrorhandlinger som vil gå inn i historien – Paris, København, Brussel, Burgas, Madrid og Helsinki. Alle europeiske byer sammen med det verste av alle terroranslag – mot verdensfinansens kommandotårn i New York. Men ingen arabiske. Når muslimer utrydder hverandre, er det forutsigbart fundalismens og deres ypperstepresters vesen. I så måte har vårt postkoloniale forhold til alle nasjoner og folkegrupper utenfor Vesten fortsatt sterke drag av sosialdarwinisme, for samtidig med ‘terrorbølgen’ som rammer Europa, blir hundretalls uskyldige drept i bare én enkelt lignende terroraksjon i en Midtøsten-by, og rapportert i vestlig presse nærmest med et skuldertrekk og likeglad stemme. Jo da – det som rammer Europa med terroraksjoner én gang i året, er en ‘bølge’, mens det som rammer Midtøsten omtrent hver dag…? ‘De vet ikke bedre’, som det for noen år siden sto i gymnashistoriebokas bildetekst under en muslimsk pilegrimsreisende om bord på et skip i Middelhavet i dyp bønn vendt mot Mekka. De vet ikke bedre!

London lammet av sorg og redsel!
Etter den siste terroraksjonen i London ble de første timene overført ‘direkte’ i alle norske nyhetskanaler. Med febrile armbevegelser og forferdet minespill kunne man fortelle at ‘London var lammet i sorg, redsel og sjokk’. Lammet? Rundt 10 millioner mennesker som satt lammet av sorg og sjokk og stirret apatisk i veggen? Riktignok kunne NRKs korrespondent 10 sekunder senere fortelle at londonerne var et sindig folkeferd som stort sett tok situasjonen med knusende ro og lot livet gå videre som før.
Og det som fjernsynet er så overlegent suverent til – å følge et drama fra time til time, fra minutt til minutt, puste til ilden og skremme vannet av folk – i en lang sekvens fikk vi overvære hvordan båre etter båre med døde og sårede i en uendelig strøm ble trillet over Westminster Bridge til oppstallede ambulansebiler. Men – obs, det var jo samme scene med to bårer som ble sendt om og om igjen, manipulert slik at det så ut som en endeløs rekke av bårer! Kan en ‘direkte’-sending lyve? Tydeligvis! Hvorfor manipulerte NRK denne scenen? Ett er i hvert fall sikkert etter slik smart klipping der muslimsk djevelskap blir så ettertrykkelig demonstrert – Frp koser seg glugg i hjel.
Religiøs fanatisme og muslimsk fundamentalisme?
Og så ble det for anledningen opprettet eget terrorstudio i NRK-redaksjonen – der var en av NRKs mest garvede krigskorrespondenter selvfølgelig utkommandert, og han kunne med eksaltert stemme fortelle at han var i kontinuerlig forbindelse med London og fulgte utviklingen så å si fra minutt til minutt. Og han kunne bidra med store mengder kloke ord og meninger om religiøs fanatisme og muslimsk fundamentalisme der menneskeliv ikke betydde en døyt. Andre program vi hadde gledet oss til den dagen? Glem dem! Ingen tvil om at vi skulle få tragedien skikkelig gnidd inn. En tredje verdenskrig kunne neppe få bedre dekning.
I ettertenksomhetens lys står hele situasjonen fram som noe helt bisart og uvirkelig. Og jeg snakker fortsatt om de mediale reaksjonene av terrorhandlingen. Den er i seg selv både bisarr, uvirkelig, grusom, ubegripelig, osv, men kommer helt i skyggen av det spektakulære drama som mediene klarer å spinne ut av tragedien i ettertid. Og med en kynisk og spekulativ likegyldighet til lignende ondskap med langt blodigere konsekvenser når det skjer i muslimske land. Forårsaket av muslimske terrororganisasjoner selv, eller i langt mer omfattende terroraksjoner av vestlige militærmakter. Glem ikke at amerikanske droner dreper hundrevis av uskyldige sivile under hvert eneste tokt. Som foregår nesten daglig over ett eller annet land i Midtøsten.
Baker for smed
Et annet og ganske spesielt kjennetegn ved Vestens reaksjoner på slike terroraksjoner – spesielt når de skjer i europeiske land, er den høyt proklamerte viljen til å ‘gjøre noe med problemet’. Her er registeret over brukbare metoder mangfoldig – fra Bush-løsningene med den tilslørende betegnelsen ‘Krig mot terror’ med direkte militære intervensjoner i land der terrororganisasjonene har et antatt fotfeste og utgangspunkt, og Obamas meningsløse droner som virkelig utøver terror mot sivilbefolkningen i en rekke muslimske land, til alle mulige former for diplomati, forhandlinger og FN-sanksjoner. Alt til svært liten nytte, for det meste til enda mer brutal terror. For Bush-krigen mot Afghanistan vil være å ligne med et lands eventuelle angrep mot USA på grunn av mafiaens organiserte forbrytelser som, spesielt i narkotikatrafikken, faktisk rammet hele verden. Og dessuten – bin Laden var faktisk fra USA-kolonien Saudi-Arabia – ikke fra Afghanistan. Baker for smed! Et hvert land – spesielt fra Afrika, som hadde gjort noe lignende, ville øyeblikkelig blitt stilt for den internasjonale Haag-domstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.
Underliggende årsaksforhold
En forutsetning for løsninger på dette endeløse og faktisk økende problemet, er at vi forstår og erkjenner de reelle underliggende årsaksforholdene for alt som skjer ikke bare i Midtøsten, men også på det afrikanske kontinentet. Mye av retorikken og historiene vi hører om årsaken til terror og selvmordsangrep er at det skyldes religion og islamsk fundamentalisme. Er dette riktig?
Forskningen til Professor Robert Pape ved ‘University of Chicago’ peker på at årsakene i 95 prosent av tilfellene, er reaksjoner mot militær okkupasjon og undertrykkelse gjennom flere hundre år. Robert Pape er ‘Professor of Political Science’ og spesialist på internasjonal sikkerhet. Han har skrevet flere bøker om terrorisme, og er leder og grunnlegger av ‘Chicago Project on Security and Terrorism’, (CPOST). Kanskje en å lytte til?
USAs eget ‘Council on Foreign Relations’ rapporterer at USA har sluppet 23 144 bomber over muslimske land bare i 2015 – les tallet en gang til, og at dette tallet bare øker med bruken av droner som tydeligvis ikke er avhengig av at krig er erklært. ‘Krigen mot terror’ heter denne slaktingen av mennesker i andre land. Antall bomber sluppet over USA i samme periode? Null!
Kirurgisk presisjon?
Her snakker man om spissede anslag med ‘kirurgisk presisjon’ for å ‘ta ut’ terrorledere, og overser med den største og mest selvfølgelige kyniske likegladhet at den ‘kirurgiske presisjonen’ ikke er mer presis enn at hundrevis av sivile, kvinner og barn, rammes med dødelig utgang i hvert eneste angrep fra disse spøkelsesaktige, lydløse dronene høyt der oppe i atmosfæren, styrt fra en bunkers i Texas. Hvor mange tusen kvinner og barn Obama har tatt livet av i løpet av disse årene, finnes det naturlig nok ingen pålitelige tall på, fordi de fleste målene for droneangrepene kan være ganske avsidesliggende der terrorlederne har søkt tilflukt for å unngå bombene. Noe som stort sett har lykkes dem, men som lokale uskyldige sivile ikke har vært like heldige med.
Det internasjonale samfunnet førsøkte i flere år å forklare den akademiske og velsoignerte presidenten i USA, han med det vennlige og sjarmerende smilet, at dronene antakelig var det verste terrorvåpen noensinne skapt, uten at det rokket en millimeter ved hans hellige misjon. Og det var definitivt ikke de hellige mujahedinkrigerne som i sitt forsvar av koran og sharia, brukte dette terrorvåpenet mot Vestens vantro hunder!
En fredspris verdt?
Dette føyer seg inn i rekken av flere tiår med tilsvarende brutalitet, terror og aggresjon, og misbruket av makt har pågått over så lang tid at det er få i den vestlige verden som i det hele tatt stiller spørsmål ved legaliteten, motivene og ikke minst effektene dette har på regionen og resten av verden.
Og hvordan ville vi ha reagert dersom vi hadde vokst opp under slike forhold, og samtidig opplevd at resten av verden hyllet frontfiguren for krigsmaskineriet og dronebombene med en fredspris?