(20 - 2017) Dette valget har noe til felles med det som særpreger vårt fotballandslags vei til sluttspillet i et verdensmesterskap – ikke bare må de vinne kamper, men de er også avhengige av at andre lag i samme gruppe taper.
En rødgrønn regjering var bare mulig ved at den rødgrønne venstresidens småpartier vant i kampen mot sperregrenser, men også at motstanderne tapte den same kampen.
Tilfeldig eller med slu beregning? Det er i hvert fall slik at Frp og Høyre synes flinkere til å skaffe seg støtte fra småpartier som tjener rått på å millimetre seg over sperregrensa. Fra et par representanter kunne Venstre og KrF derfor bringe 17 friske støttespillere som morgengave til ekteparet Frp/Høyre. Rødt og MDG derimot, puslet seg til Ap/SV brudesuite med fattige to representanter. Slikt blir det ikke regjeringsskifte av, selv om alt tyder på at antall stemmer der ute i det langstrakte Norge faktisk var flest avgitt til venstresiden.
Strategi eller ideologi?
Men det blir uansett bortforklaringer og ansvarsfraskrivelser i en analyse av hva som ‘gikk galt’ for venstresiden ved dette valget. Først og fremst snakker man om ‘sand i Arbeiderpartiets valgkampmaskineri’, og nestleder Trond Giske kommenterte kjapt i god gammel ansvarsbevisst stil at han og resten av ledelsen er rede til å ta ansvaret for en tydeligvis mislykket valgkampstrategi. Med andre ord – partiets politikk og ideologi har lite eller intet å si for oppslutning og tillit. Her er det kun snakk om tilforlatelighet, sjarme og hvor beregnende man opptrer i selve valgkampsituasjonen. Og da ligger vi vel kloss opp mot manipulering, indoktrinering og smør på fett valgflesk. Krydret med sjikane, bakvaskelser, halve sannheter og udokumenterbare påstander. Vil noen påstå at dette ikke var tydelige trekk ved denne valgkampen?
– Vi har noen tanker om hva vi må gjøre annerledes, og dette skal vi evaluere nøye i tiden som kommer, sier Giske. Noe punkter partiet har bommet på, er bla. a. det ‘kaldere Norge’-kritikken som Frp’s kyniske asyl- og integreringspolitikk fører til, sentrumsflørt og skattepolitikk – alt innenfor valgstrategien. Kanskje partiet skulle holdt kjeft om disse sakene i valgkampen, fordi de velgerne som tradisjonelt flokker seg under Ap’s faner har oppdaget at mye av disse standpunktene også er partiets egne. Ap har selv en asylpolitikk som ligger tett oppunder Frp’s med sitt falske ‘streng og rettferdig’-ansikt, Ap har en olje- og ressurs-politikk som vanskelig kan skilles fra Frp’s og Høyres, Ap har en utenriks- og forsvarspolitikk som et speiler all borgerlig utenriks- og forsvarspolitikk, og i den økonomiske politikken ligger Arbeiderpartiet merkverdig godt an i det internasjonale markedsliberale kappløpet. Heller ikke i miljøpolitikken er avstanden stor – begge bruker arbeidsplasser som det vikarierende motivet for alt fra oljeboring til bilbruk.
Lykke til!
Faktisk er det slik – eller ideelt bør være slik, at bare navnet Arbeiderpartiet skal stå som en stolpe i det politiske klassesamfunnet – også mellom valgene, mot alt hva det borgerlige står for av reaksjonær klassepolitikk – uansett hvilket borgerlig parti vi snakker om.
Så nå skal altså dette Arbeiderpartiet sette seg ned og evaluere – av alle ting, sine valgkampstrategier! Min korte kommentar er – lykke til!
Og når det er sagt – å påpeke og å fortelle om likheten mellom arbeiderpartipolitikk og høyrepolitikk er det Høyre som har lært oss. En slik sammenligning kan b are tjene borgerskapet og dets politikk. Det kan være like måter å takle politiske spørsmål på, men likhet – eller identitet mellom Arbeiderpartiet og Høyre er en løgnaktig og manipulerende myte. Når det gjelder sentralpolitikk – et uttrykk jeg låner fra litteraturen, og som retter søkelyset på det egne og sentrale i hver ideologis politiske tenkning, er det to helt polariserte verdener som møter en i forståelsen av begreper som eiendomsrett, merverdi, solidaritet, fellesskap, individualitet – ja i det hele tatt forståelsen av begrepet samfunn. Enkelte av disse nøkkelordene er borgerlige honnørord – andre er folkelige og sosialistiske. Begrepet samfunn skal i ytterste reaksjonære og nyliberalistiske fall ikke eksistere i det hele tatt.

Resten leser du i FRIHETEN