Stortingsvalg 2017: Skal du stemme?

ORSKIFTE 18: Trond Ali Linstad
Jeg har gått langs en rekke valgboder her i byen, og samlet og lest litt i partienes valgbrosjyrer. Dette er noen raske refleksjoner:
Høyre. Partiets løfter og ord minner om uttalelser fra president Trump. I det miljøet vil jeg plassere dem. Og de er et parti for krig: I Syria, Afghanistan, Libya og andre steder. De står med sine «venner» i NATO; USA, England og Frankrike, som Erna Solberg ofte sier. Best å holde avstand til dem. Dessuten lyver de. Det står i en valgbrosjyre at «du kan bestemme hva som er best for deg og familien din». Det skal ikke gjelde for muslimer; der skal staten bestemme.
Fremskrittspartiet. Partner til, men verre enn Høyre. Et Trump-talerør i Norge.
Arbeiderpartiet. Partiet er dvaskt og kraftløst. Ord og løfter er allmenne, intetsigende: om «bygge på det beste ved landet vårt», for vi «kan ha det mye bedre», «skape flere arbeidsplasser» (noe alle partier vil), «satse på kollektivtrafikk og samferdsel» og «gjøre SFO til aktivitetsskole med overkommelig pris». Er dette mye å stemme på?
SV. Det skal være «ungdommens parti». Klimakrisa må en «gjøre noe med», man skal kunne «elske den man vil» og alle må kunne «kjøpe sitt eget sted å bo». Egentlig er parolen dette: «Alle skal være kjekke og greie.» SV inviterer deg til å «bli med på laget». Mye å engasjere seg for?
Rødt. Partiet er ikke bedre. Rødt er med «på lasset», men ønsker noen endringer. Ting er egentlig stort sett bra, men noen korrigeringer må på plass. Rødt kan støtte Arbeiderpartiet i dette, å bringe en noe endret kurs. Innenfor de eksisterende rammer. Lite å ha tiltro til.
Kristelig Folkeparti (KrF) lyver. De sier de er for «menneskeverd og nestekjærlighet» og at «alle mennesker er like mye verd». De snakker om: «Nestekjærlighet uten landegrenser.» og skriver: «KrF vil øke innsatsen for internasjonale rettferdighet.» Om menneskenes «like verd»: I Palestina er noen viktigere enn andre; de som er «Bibelens folk», de må en forstå – ut fra Bibelen – og prioritere, deres «rettigheter» veier tyngre enn palestinernes. Og «internasjonal rettferdighet»? Israel kan bryte internasjonale regler og få forståelse og støtte fra KrF.
Venstre. Hva står partiet egentlig for? Jeg leser i brosjyren om «rent vann», «gratis barnehage og SFO til dem som trenger det», «legge til rette for nye arbeidsplasser» og gjøre Oslo til «en god by å bo i». Så bra! Men hvem vil ikke det?
Miljøpartiet De Grønne. Partiet vil «ta vare på hverandre». På «maten, nature og byen». De vil gjøre Norge til «beste for verden». Men sier ikke et ord om krig: når norske og amerikanske soldater sammen kjemper i Syria for å velte et regime og få innsatt et nytt.
Konklusjon. Skal vi våge oss på en konklusjon? Selvsagt får enhver tenke selv. Et spørsmål å reise kan være dette: Hvem er det som har makt i samfunnet, hvordan er det avgjørelser tas? Partiene blir staffasje, og valgkampen show og lek, som dekker til de viktige spørsmål, om makt og innflytelse i samfunnet og hvordan samfunnet egentlig fungerer. En gammel filosof har sagt at de rådende tanker og holdninger i samfunnet er de styrende, de med makt, sine tanker og holdninger. Kan det være en idé å utfordre dem?
Til slutt, vi glemte et parti: Norges kommunistiske parti. De kan ha tanker om sistnevnte, å spinne videre på.
Helt til sist: Det er greit å la være å stemme. Det er også å avgi en «stemme»: å være «avholdende» til illusjoner som kanskje blir spredt i en valgkamp, verd å tenke på.