(16 - 2017) LO-kongressens behandling av den markedsliberalistiske EØS-avtalen gikk akkurat som forventet. Arbeiderpartidominansen er drepende og det faglig-politiske forfall fortsetter for fullt.
Olav Boye
Det har liten mening å sutre over sosialdumping og kriminelt arbeidsliv, når fagbevegelsen ikke er i stand til å utarbeide en analyse av de faktiske forholdene og sette utfordringene inn i en større sammenheng, med globalisering, USA, EU og terrororganisasjonen NATOs imperialistiske kriger mot de stater som ikke tilpasser seg deres nye verdensorden.
En solid analyse av dagens internasjonale og nasjonale forhold er en forutsetning for å stake ut veien mot en bedre framtid for de fagorganiserte i alle land. Fagbevegelsen har forholdsvis klare mål om full sysselsetting med faste stillinger, lovverk og kollektive avtaler som fastslår gode lønns- og arbeidsvilkår. En strategi som binder sammen dagens uakseptable situasjon med våre faglig-politiske mål, er ikke så vanskelig, bare viljen er til stede. Mine faglige og politiske kamerater ute i Europa forstår ikke hvorfor det velstående utenforlandet Norge, ikke kan gå i spissen i kampen mot våre felles politiske motkrefter. LO-kongressens behandling av EØS-avtalen viser oss hvorfor det ikke er mulig i dag.
Markedsliberalistiske politikere, internasjonalt og her hjemme, må avsløres, spesielt de som seiler under falsk flagg i arbeiderbevegelsens navn. Den politiske høyresidens har alltid sett det som sin oppgave å knuse de faglige organisasjonene og deres trussel mot den suverene styringsretten til arbeidskjøperne og investorene, - de vi betegner som kapitalister og spekulanter. Den politiske venstresiden må alltid forsvare fagbevegelsen og deres sosiale og faglige rettigheter. Hvis de ikke gjør det, har de ingen rett til å plassere seg på den politiske venstresiden.
I den norske virkeligheten har det lenge vært et behov for opprydding. Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og nå mangemillionæren og erklært markedsliberalist, Jonas Gahr Støre, er på ingen måte folk som tilhører den politiske venstresiden. De er på linje med de andre såkalte sosialdemokratiske partiene i Europa, eller det som er igjen av de tidligere storhetene. I flere tiår har Arbeiderpartiet ridd to hester, frir til fagbevegelsen, samtidig som de omstrukturerer samfunnet fra folkestyre og velferdsstat, til et markedsliberalistisk og fagbevegelsesfiendtlig samfunn, med privatisering av offentlige oppgaver og rasering av det de kaller sjenerøse pensjoner og velferdsordninger.
Foran folkeavstemminga i 1972 ble det sagt at når sosialdemokratene fikk flertall i EUs beslutningene organer, skulle vi se utviklingen av et sosialt Europa til det beste for folk flest.
Det meste av 1990-tallet hadde de flertall, men agendaen var fortsatt angrep på fagbevegelsen og velferdssamfunnene. EU hadde en klart prioritet, - bedre EUs konkurranseevne ved å svekke de faglige organisasjonene og innføre markedsstyring. Den såkalte Lisboa-strategien hadde som mål at EU-blokken skulle få den mest dynamiske økonomien og den beste konkurranseevnen på den globale arena, innen 2010. EU nådde på ingen måte sine mål og har satt opp en ny plan med Europe 2020, hvor angrepene på faglige rettigheter og velferdsordninger skal fortsette med økt styrke.
LO, YS og Unio er medlemmer av Den europeiske faglige samorganisasjonen – EFS/ETUC.
Denne europeiske fagbevegelsen har ingen slagkraftig strategi i forhold til EU-systemet og våre motkrefter i globale finansinstitusjoner, flernasjonale selskaper og deres lobbister med ubegrensede midler. I det korrupte EU-imperiet er det disse kreftene som har styringa, mens fagbevegelsen er redusert til en såkalt sosial partner. EFS siste kongress i 2016 klarte ikke å utarbeide noe program for å ta opp kampen til det beste for fagorganiserte i hele Europa. De får sytti prosent av sitt budsjett dekket av penger fra EU-fond og bare tretti prosent av egne kontingentinntekter. De ser på seg sjøl som en del av EU-imperiet og har liten solidaritet med faglige organisasjoner i land utenfor Europa i sin felles EU-kamp for å gjøre Europa til økonomisk stormakt.
For de av oss som har jobbet med internasjonal fagbevegelse er reglene fra den Internasjonale Arbeidslivsorganisasjonen - ILO, av største viktighet. I mange land står det dårlig til med nasjonale lover og kollektive avtaler. Da er ILOs regler livsviktig for å skape trygge og gode arbeidsvilkår. I en rekke land er det stort antall slavearbeidere, i Kina angivelig 25 millioner.
Det sier seg sjøl at disse uakseptable forholdene ikke kan være modell for fagorganiserte i vår del av verden. Allikevel uttaler ledere for ERT – European Roundtable of Industrialist, at det ikke blir noe fart på europeisk næringsliv før EU også har slike arbeidsvilkår.
På tross av at EU fra og med 1. desember 2009 er en føderal statsdannelse under oppbygging, er de ikke godkjent som stat av FN og dermed har EU ingen juridiske forpliktelser i forhold til ILOs regelverk. EØS-avtalens artikkel om at EUs regelverk alltid skal gå foran nasjonale og internasjonale lovverk, gjør at alle EU-statene og Norge må se bort fra ILOs regelverk. Det hjelper ikke å plassere faglige rettigheter i Norges grunnlov eller i menneskerettskonvensjon.