Kinas kommunistparti og utviklingen av sosialismen New

KKP ble stiftet i Shanghai i 1921 og partiets grunnlov vedtatt på partiets 2. kongress i 1922.  Mao Tse-tungs tenkning ble etablert som KKPs ledende ideologi på den 7. kongress i 1945. På den 12. kongress i 1982, etter Det store spranget og Kulturrevolusjonen, ble ‘venstreorienterte’ feil korrigert. Deng Xiaopings teori om å bygge sosialisme med kinesiske særtrekk ble skrevet inn i grunnloven i 1992 på den 14. kongressen og vedtatt som KKPs veiledningsteori på den 15. kongressen i 1997. I 2002 ble et vitenskapsbasert syn på utvikling lagt inn i forfatningen og vedtatt på den 18. kongressen i 2012.

Arnulf Kolstad

Etter formann Maos tanker om kollektivisering og kulturrevolusjon har det i partiet vært en større politisk pragmatisme. Deng åpnet opp for reformer som skulle sikre økonomisk utvikling og integrering i verdensmarkedet - en retning som noen ganger refereres til som post-sosialisme, markedssosialisme eller endog statskapitalisme. Grunnloven skulle sikre dynamikk og vekst, og ideologien skulle gi retning og ‘veibeskrivelse’ som tar hensyn til økonomi, kultur og samfunn i verden for øvrig. Ingen kan tvile på den imponerende, kanskje uovertrufne, utviklingen av den kinesiske økonomien etter revolusjonen med formidabel økning av det globale handelsvolum, miljøforbedringer, fattigdoms eliminering og vekst i økonomien.

For en ny tid

Kinas nåværende president Xi Jinpings tanker representerer en pragmatisk tilpasning av marxismen til kinesisk kultur og historie og til de oppgavene som ligger forut. Den overordnete målsettingen for partiet er å innlede en ny epoke i Kinas sosialistiske  modernisering med vekt på bedre kvalitet i produksjonssektoren og en vitenskapsbasert, rettferdig og bærekraftig utvikling. Stikkordene i Xis tanker om framtidas oppgaver kan oppsummeres slik:

Fornybar, ‘grønn’ energi; Åpenhet mot verden; Bygge en velferdsstat; Øke innenlandsk forbruk; Utjevne inntektsforskjeller; Sikre lovbasert styring og overholdelse av grunnloven.

Planmålene skal nås i midten av det 21. århundre, og inkluderer en visjon om globalisering av den kinesiske sosialistiske modellen gjennom bilaterale avtaler; og lederskap gjennom diplomati, handel og fredelige relasjoner til andre land. Xis tanker består av en langsiktig to-trinns utviklingsplan: den første fasen fra 2020 til 2035 er viet realiseringen av sosialistisk modernisering, inkludert Belte-vei-initiativet, også kalt ‘Det 21. århundrets Silkevei’ .

I den andre fasen fra 2035 til 2050 er målet «å utvikle Kina til et moderne sosialistisk land som er velstående, sterkt, demokratisk, harmonisk og vakkert, preget av kulturelle fremskritt.» Xi nevner ulike historiske stadier og ansvarsområder, med vekt på konkurransedyktig globalisering, markedsbaserte valutakurser, og større markedsadgang med beskyttelse av utenlandske investorer. Andre områder inkluderer styrking av innsatsen mot korrupsjon og forpliktelse til økologisk styring og fortsatt beskyttelse av naturlige økosystemer. 

Kinas mest ambisiøse prosjekt er Belte-og-Vei Initiativet (BRI) lansert i 2013. Det er et enormt prosjekt som omfatter over 2000 lokale byggeprosjekter og antas å kunne øke den globale økonomiske utviklingen med 12 prosent.  Når det er ferdig, vil 71 land i Asia, Afrika og Europa, inkludert noen av de fattigste landene, knyttes sammen via seks land- og sjøkorridorer med moderne infrastruktur, jernbane og veitransport, moderne havner, el-nett, vannrensing, raffineringskapasitet, rørledninger og kulturell utveksling. BRI er også en strategisk plan for å omgå enhver fremtidig trussel om en amerikansk intervensjon eller økonomisk blokade.  For å finansiere BRI utvikler Kina alternative finansinstitusjoner som truer internasjonale økonomiske ordninger der USA har herredømme. 

En annen reform satser på bærekraftig utvikling for å bygge det som kinesiske leder kaller en "økologisk sivilisasjon". Dette er et svar på miljøutslipp som følge av industrialiseringen og jordbruksrevolusjonen, samt kritikken fra en voksende miljøbevegelse både i Kina og i verden for øvrig. Det er akseptert at Kina ikke kan nå sine utviklingsmål hvis de skal baseres på fossilt brensel. Derfor er Kina nå verdens største investor i fornybar energi og satser stort på et ‘grønt skifte’. Byggingen av 150 kullfyrte anlegg har stanset, og filtre blir installert på de gjenværende. I 2050 skal 60 % av energien og 90 % av elektrisiteten komme fra fornybare energikilder. Kina selger allerede nå flere elektriske kjøretøy enn Europa og USA tilsammen og har vedtatt lover for å gjenbruksøkonomi (resirkulering og gjenvinning).

President Xi Jinpings bakgrunn og målsetting

Xi Jinping er født i 1953 i Fuping fylke, Shaanxi provinsen. Han var sønn av Xi Zhongxun, en kamerat av Mao, og vokste opp på landsbygda etter at faren ble sendt dit under kulturrevolusjonen.  Xi arbeidet på en landbrukskommune i Yan'an, i hjertet av det som er kalt den ‘gule jorden’ i innlandet i Kina. Han ble med i Kommunistpartiet i 1974 og studerte kjemiske ingeniørfag ved Tsinghua Universitetet. Etter eksamen arbeidet han som sekretær i Beijing og deretter i Hebei-provinsen. Han ble nestleder og partisekretær i Partiet i Xiamen i Fujian-provinsen i 1995, fungerende guvernør i Fujian i 1999, og fungerende partisekretær i provinsen fra 2003. I 2007 overtok han som partisekretær i Shanghai. Før han ble valgt inn i Kommunistpartiets Politbyrå samme år var han kandidat til å etterfølge Hu Jintao som president.  I mars 2008 ble han valgt til visepresident og han ble generalsekretær for partiet i 2012 og Kinas president i 2013.

Xi Jinping kjenner i likhet med mange kinesere de konfucianske moralske verdier. Han har vært en pådriver for å motarbeide korrupsjon og den formen for kommersialisering som har ført til blomstring av nyrike og det iøynefallende forbruket i den øvre middelklassen. I en tale fra 2013 utformer Xi Jinping sitt korstog for ‘moralsk renhet’ i partiet, og ønsket om å rekonstruere en moralsk basis basert på Konfucius.

Den kinesiske middelklassen i det 21. århundre er selvfølgelig bedre utdannet og mer informert om utlandet enn under Mao. Kineserne er belest og også oppmerksomme på samfunnsformer og ideologier som avviker fra Kinas politiske system, og representerer en annen historie og kultur. Påvirkningen fra Vest avler også en lengsel etter individuell frihet og høyt konsum, verdier i strid med kinesiske tradisjoner. Den kinesiske middelklassens konsumønsker omfatter som i Vesten moteklær, sko og underholdningsprodukter av alle slag. 

Oppgaven for partiet er å utvikle en særegen kinesisk sosialisme der motstridende krefter og interesser harmoniseres under Kommunistpartiets ledelse. Den kinesiske drømmen Xi Jintong uttrykker med betegnelsen ‘Sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny tid’, er en pragmatisk politikk som tilpasser marxismen-leninismen til kinesiske tradisjoner og til Kinas nåværende stadium.

Deng Xiaoping

Etter Maos død i 1976 sto Deng i spissen for retningsendringen til Kommunistpartiet og var på mange måter arkitekten bak en sosialisme med kinesiske særtrekk. Målsettingen var å bygge på marxismen, Mao Tse-tungs tanker og integrere det med kinesisk historie og dagens realiteter, og på den måten realisere kommunismens ideer i Kina.  For Deng var det avgjørende å bygge på marxismen, men samtidig ta hensyn til Kinas underutviklede situasjon. Han støttet frie markeder, bl.a. at landsbyboere kunne selge sine produkter på markedet, og han støttet utenlandske investeringer og privat eierskap – ikke noe av dette var ‘tillatt’ under Maos formannskap

I århundret med opiumskrigene ble Kina utsatt for aggresjon og ydmykelse fra europeiske stater, USA og Japan. Ved opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 hadde Kina en ødelagt økonomi og landet var nærmest uten industri.  Det var dessuten mangel på korn, inflasjonen var høy og økonomien kaotisk.  Armoden og problemene var enorme da KKP startet oppbyggingen av en kinesisk sosialisme på marxistisk grunn. «Noen spør hvorfor vi valgte sosialisme», sier Deng, og svarer

«vi måtte, fordi kapitalismen ikke ville fått Kina noen steder.  Hvis vi hadde tatt den kapitalistiske veien kunne vi ikke fått slutt på kaoset i landet eller avskaffet fattigdommen.  Derfor har vi gjentatte ganger erklært at vi skal følge marxismen og holde oss på den sosialistiske veien.  Med marxisme mener vi en marxisme som er integrert med kinesiske forhold, og med sosialisme mener vi sosialisme som er skreddersydd for kinesiske forhold og har en spesifikk kinesisk karakter» (Deng Xiaoping).

Kommunismen krever høyt utviklede produktivkrefter og materiell rikdom, derfor var oppgaven i det sosialistiske stadiet å utvikle produktivkreftene. Når produksjonsmidlene utvikles og settes inn i hele samfunnet vil folks materielle og kulturelle liv bli stadig bedre.  En av svakhetene i årene etter opprettelsen av Folkerepublikken var ifølge Deng Xiaoping at partiet ikke hadde tilstrekkelig oppmerksomhet på å utvikle produktivkreftene. 

Kinas ‘lukkede dør’- politikk var en annen viktig årsak til Kinas tilbakegang etter den industrielle revolusjonen i vestlige land. Også etter opprettelsen av Folkerepublikken var landet nesten lukket for kontakt med omverdenen og dette rammet den innenlandske produksjons- og teknologiutviklingen. Ifølge Deng var det derfor viktig å åpne Kina mot omverdenen, og erfaringen fra de siste tretti år har vist at en åpen dør politikk fremmer utvikling på mange områder.

For Partiet under Dengs ledelse var også den lave produktiviteten i landbruket et problem som måtte løses. Åtti prosent av befolkningen bodde på landsbygda og fattigdommen var utbredt, også sammenliknet med levestandarden i kinesiske byer. Levestandard og inntekt hadde økt i byene etter revolusjonen uten at det hadde forgått en tilsvarende utvikling av landsbygda.  Økt jordbruksproduksjon og bedring av inntektene for bøndene ble derfor prioritert.

Utenlandske investeringer og avanserte teknologier i andre land ble ønsket velkommen.  Enkelte mente riktignok at dette vil undergrave en sosialistisk utvikling, men ifølge Deng vil den sterke statlige styringen av økonomien forhindre at det skjedde.  Ifølge Deng var det ikke sannsynlig at sosialismen ble undergravet og kapitalismen fremmet ved de reformene som innført såfremt staten ble styrket. Den statlige sektoren skal fortsatt dominere og økonomien er så sterk at den kan absorberes hundrevis av milliarder dollar i utenlandske kapital uten å bli rystet. Utenlandske investeringer vil utvilsomt være et viktig bidrag til oppbyggingen av sosialisme i Kina, mente Deng. Selvfølgelig vil det oppstå problemer i kjølvannet av utenlandske investeringer, men de negative konsekvensene er mindre enn de positive bidragene til akselerering av utviklingen i Kina. 

Vi kan derfor si at sosialisme med kinesiske særtrekk opprinnelig ble innført med Deng som partiets leder for å kunne fremme økonomisk utvikling under statlig og politisk kontroll, men med kapitalistiske innslag som privateie, marked og utenlandshandel. Selv om grunnlaget for Kina politiske og økonomiske utvikling etter revolusjonen var den vitenskapelige marxismen, så fulgte Deng en pragmatisk linje for å få fart på Kinas produktivkraftutvikling og øke levestandarden.

Den nåværende situasjonen - partiets oppgaver

Med Deng Xiaoping skiftet partiet kurs og påbegynte arbeidet med å gjennomføre de ‘fire moderniseringer’ - innenfor utdanning, økonomi, nasjonalt forsvar og vitenskap/teknologi – noe som ble ansett som en hovedoppgave i lang tid fremover. En rekke problemer knyttet til Kina økonomiske struktur måtte løses, noe som innebar en omfattende omstilling. ‘Vi må handle i samsvar med vår egen situasjon og finne en kinesisk vei til modernisering i samsvar med Kinas spesifikke situasjon og historie. Vi må ta ett skritt tilbake for å ta to skritt fremover’, som Deng sa. Å gjøre Kina til et mektig sosialistisk land innen slutten av det 21. århundret vil være en gigantisk oppgave.

Kina startet fra en svakt utgangspunkt. Skadene påført av imperialismen, føydalismen og kapitalismen hadde ødelagt Kina, fattigdommen var utbredt. Siden opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 har det vært en fantastisk utvikling og Kina har gått fra å være et fattig utviklingsland basert i hovedsak på jordbruksproduksjon til å bli en ledende industrinasjon. Da Deng Xiaoping i 1979 ble partileder var Kina fortsatt et fattig land og en utvikling av produktivkreftene, vitenskap og teknologi ble prioritert. Deng mente Kina var 20 til 30 år bak de avanserte landene i utviklingen av vitenskap og teknologi. 

Dessuten var folketallet stort og befolkningsøkningen et problem hvis levestandarden skulle bedres. Med lav produktivitet også i jordbruket kunne den store befolkningen knapt brødføs. Av Kinas befolkning på over 900 millioner var 80 % bønder.  Mens det er fordeler med å ha en stor befolkning, er det også ulemper.  Når produksjonen er utilstrekkelig utviklet, er det alvorlige problemer med hensyn til mat, utdanning og sysselsetting. Derfor ble familieplanlegging prioritert og ettbarnspolitikken etter hvert innført.  Selv om folketallet ikke vokser som i tidligere år vil Kina fortsatt ha et befolkningsproblem.  Rike naturressurser på det enorme territoriet er selvfølgelig en fordel.  Mange av ressursene er ennå ikke undersøkt og utnyttet, men vil utvilsomt være viktige når Kina skal fortsette sitt moderniseringsprogram og redusere avhengigheten av jordbruket.