Venezuela New

Foro de São Paolo: Venezuela er i dag i første skyttergrava i den  anti-imperialistiske kampen 
Cubas President Díaz-Canel åpnet sin tale til Foro de São Paolo 28 juli i Caracas. med ordene i denne overskriften. 

Det er ikke første gang Cuba, offisielt kommer med slike uttalelser.  Cubas ledere og revolusjonære presse, har tradisjon for å forsikre om samhold og felles mål, i likhet med Venezuela. Utvilsomt vil slike uttalelser bli gjentatt og forsterket fremover. Venezuelas skjebne er, (uten å glemme Iran) det viktigste kortet i kabalen om et fredelig Latin-Amerika.

Terje Enger.

Mens jeg skriver dette kommer meldingen om at Venezuela ikke vil møte til neste forhandling med opposisjonen. Dermed er et nytt kort spilt ut. Bakgrunnen er at USA saboterer forhandlingene ved å vedta ytterligere sanksjoner mot Venezuela. Dette burde Juan Guaido fordømt som innblanding i forhandlingene og det har han ikke gjort. Norge som tilrettelegger bør i det minste offentlig beklage at USA vanskeliggjør det norske fredsinitiativet. Den Bolivarianske Revolusjon og presidenten, Nicolas Maduro, har hittil slått tilbake alle forsøk fra USA og Venezuelas innen, og utenlandske fiender, til å kaste ut regjeringen. 

Dermed er det norske forhandlingsinitiativet torpedert av de som kalles «vår nærmeste allierte». Det var ikke uventet for Venezuela, og heller ikke for folk som følger utviklingen i Latin-Amerika. Grunnen er at USA bare følger sin egen plan og er ikke interessert i noen forhandlinger  med mindre de fører til regimeskifte i Venezuela. De godtar det norskledede fredsinitiativet så lenge det kan føre til Maduros avgang. Guaido er en taper som har gjort alt for mange feil, og kan ofres. Jeg tror USA håper, eller sørger for, at forhandlinger kan bringe fram en mer spiselig opposisjonsleder som kan få EU landene, som allerede har blamert seg stygt, til å svikte det demokratiske grunnlaget og gi Donald Trump seieren, slik Chamberlain lot seg lure av Adolf Hitler.  

 Noen støtter i Caracas som støtter både den cubanske og den Bolivarianske revolusjonen mener at Cuba også hører hjemme i den ærefulle første skyttergrava i den anti-imperialistiske kampen. Det er de da også og har vært det siden 1. 1. 1959 når geriljaen under ledelse av Fidel Castro inntok hovedstaden etter å ha jaget ut USAs foretrukne og mega korrupte diktator Fulgencio Batista. Siden har det revolusjonære Cuba hjulpet andre til frihet fra det nordamerikanske imperiet USA. Jeg vil nevne Sør-Afrika, Venezuela og Nicaragua som alle har hatt ledere i dyp takknemlighet til Fidel og andre av Cubas ledere. Den internasjonale venstresiden opprettholder og minner stadig om at den Cubanske Revolusjon holder det røde flagget høyt og modig mot undertrykking og imperialisme. 

La oss for all del huske det viktige gjennombruddet for Hugo Chavez og den Bolivarianske Revolusjonen i desember 1998 valgene. Venezuela både kan og vil forsvare seg. Latinamerikansk historie reiste utviklingen av regional integrering, noe som ikke ville vært mulig uten  Chavez sammen med den andre Latinamerikanske  giganten, Fidel Castro. Man kan si at både Cuba og Venezuela står sammen på førstelinja. Likevel gjorde kuppforsøket på Maduros regjering 23 januar  2019, at alt ble forandret, noe hele verden merket seg, og fryktet resultatene av. Ikke på mange tiår har verden sett en USA ledet internasjonal kampanje så langvarig, grusom, undergravende og ødeleggende for et lands økonomiske, politiske og diplomatiske posisjon i verden, som den pågående regimeskifte operasjonen mot President Maduro  og Venezuela. 

Alle de nedrige angrepene på personen Nicolas Maduro kan, i denne delen av verden bare sammenlignes med den vestlige mediekrigen mot «el Jefe» Fidel Castro. Det gjør Maduro til en historisk viktig person som den internasjonale venstrebevegelsen ikke har råd til å svikte. En seier til høyresidas quisling og diktatet fra Trump vil være farlig for oss alle. I likhet med Venezuela og Iran er Norge fortsatt en oljeavhengig nasjon, og USA har ingen egentlige «venner». Det er i et hvert fall noe som Latin-Amerika har erfart av historien. Monroe-doktrinen lever fortsatt. Mainstream mediene bommet skikkelig da de spådde at Cuba skulle ramle i nettet til USA-kapitalismen ved Fidels død. Cuba og cubanerne «fortjente nå endelig å bli fri så de kunne velge å gjenopprette forbindelsene til USA». De tok feil, og Cuba fortsatte på den veien de valgte i 1959. Dette ble bekreftet av president Diaz-Canel på Foro de Sao Paolo til almen applaus. Cuba vant krigen etter invasjonsforsøket fra leiesoldater og USA styrker, inkludert flyangrep i Grisebukta i 1961.  Nær 60 år senere slikker USA sin sår.  De kommer ikke til å prøve seg på militære eventyr mot Cuba en gang til! 

 Situasjonen i Venezuela, er imidlertid annerledes. Den sivile-militære unionen er intakt, og en militær intervensjon i Venezuela er fortsatt mulig, og alltid en opsjon for USA. For eksempel under Foromøtet, da parlamentarikerne møttes sa en av lederne for Venezuelanerne, Diosdado Cabello; “Det er mulig at U.S. Marines kan gå inn i Venezuela, deres problem vil bli å komme levende ut igjen.” Selv om noen av Trumps allierte i Lima gruppa ikke er så lystne på en militær løsning, er spørsmålet hvor mye de legger vekt på det når alle disse allierte fullt ut støtter et regimeskifte i Venezuela?  

 La oss se litt på forskjellene på holdningene til Cubas og Venezuelas situasjon. Det er f. eks. ganske “politisk korrekt” i Canadas folk og mainstream media å være mot USA blokaden mot Cuba og snakk om påtvunget regimeskifte der. Imidlertid er den USA-ledede media krigen mot Venezuela så kraftig og ensrettet i Canada at det også blir “korrekt” i dette landet å gjenta alle USAs løgner og svelge søkke og snøre i deres narrativ mot Venezuela og deres leder, Maduro. Venezuela er derfor helt riktig i første skyttergrav i den anti-imperialistiske kampen. I et møte med en utenlandsk delegasjon i Caracas, skal Maduro ha sagt at Venezuela ikke fortjente den æren og henviste til Vietnam, men at Venezuela var forberedt. Díaz-Canel påpekte at USA også sikter mot Cuba og Nicaragua.

Den Bolivarianske Revolusjonen holder hodet høyt og modig oppe, om nødvendig klar til å ta den første kula, – Men ikke uten et passende svar.

Foro de Sao Paulo er et forum for å koordinere venstre og progressive politiske partier og bevegelser i Latin-Amerika og Karibia.  De samles vanligvis en gang i året (red.)