Aleris-saken og bevegelsen mot løsarbeidersamfunnet New

Den såkalte Aleris-saken pågår i Oslo tingrett fram til 5. april i år. Søksmålet omfatter 24 medlemmer i Fagforbundet som har arbeidet som konsulenter, men som mener de skulle ha vært ansatt.

Dette utgjør en vesentlig forskjell, fordi man som konsulent ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven. Fagforbundet mener at selskapet har hatt store økonomiske fordeler av å behandle medarbeiderne som selvstendig næringsdrivende «konsulenter» og ikke ansatte. Selskapet har spart utgifter til overtid, sykelønn og pensjon for medarbeiderne, samtidig som de har unnlatt å betale arbeidsgiveravgift til det offentlige. I søksmålet ligger krav om etterbetaling på opp mot halvannen million kroner per person.

Eirik Reberg er en av de 24 som har saksøkt Aleris Ungplan og BOI. Han forteller at han de siste ti årene har arbeidet årlig så mange timer for AUB, at det tilsvarer stillingsprosent på 150 til 190 prosent. Reberg opplyser at han i 2016 arbeidet 3187 timer, noe som nesten tilsvarer to årsverk. Jeg ikke fått overtidsbetaling for så mye som 1 time, og ikke fått verken kvelds-/nattillegg eller helgetillegg, sier Reberg til Friheten. 

Iselin Nybø, forsknings- og høyere utdanningsminister, skrev i 21. februar i år at «fast ansettelse skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet og regjeringens politikk på dette ble senest slått fast i Granavolden-plattformen». Hva tenker du om ministerens uttalelse?                                                                                                                                                    
- Hvis ministeren mener dette, så mener jeg hun er inne på rett veg. Aleris-saken viser hvor viktig fast ansettelse er i forhold til arbeidernes rettigheter. Spesielt i forhold til stillingsvern.  

Du har arbeidet som konsulent ved Aleris i ti år. Da du skrev kontrakt med firmaet, vurderte du eventuelle fordeler og ulemper ved å være konsulent i forhold til fast ansatt?

  -Ved oppstart var den dominerende tanken at en kunne jobbe så mye en ville, og at hvis en stod på en stund så ville en kunne komme i en økonomisk flytsone. Etter hvert glir dette over i en permanent tilstand, og gradvis merker man at man sannsynligvis tjener veldig dårlig målt i timeshonorar. Uten at man direkte har regnet på det, så forstår en at hvis en skal tjene tilstrekkelig, så må en stå på å jobbe mye. Når en merker at honoraret i realiteten er lavt og at en i praksis ikke har noe som helst oppsigelsesvern, så unnlater man å tegne syketrygd, fordi da blir timebetalingen i realiteten enda dårligere. Man tar sjansen på at man har stålhelse.

-Da jeg begynte i Aleris sier Reberg, så var det ikke noe tema om fast ansettelse. Alle var konsulenter. Boleder ga også klart uttrykk for at han ikke ønsket faste ansatte. Deres fleksibilitet i forhold til arbeidet var ikke sammenliknbart med konsulentenes fleksibilitet. Konsulenter skrev kontrakter med 6 måneds varighet med Aleris. Samtidig er det flere eksempler på at kontraktsforhold er avsluttet før tiden. Litt etter litt begynner en å spørre seg om hvorfor en skal jobbe så mange timer år etter år uten å få overtidsbetalt, og om dette kan være rett på noen som helst måte. Det går opp for en at den eneste fordelen med jobben er at en har retten til å jobbe seg i hjel. Og skal en klare dette og samtidig fungere sånn noenlunde i forhold til barn/familie, så må en komprimere vakter og få en hvis frihet til å ta seg av barn mellom langøktene. 

Les mer i Friheten