Nå begynner det politiske spillet I Egypt New

(Nr 4 - 2011) WWW.KOMMUNISTEN.DE:PÅ TELEFON SKILDRER MAGDI GOHARY SINE FERSKESTE INNTRYKK FRA KAIRO I TELEFONSAMTALE MED MICHAEL MAERCKS PÅ DKPS NYHETSPORTAL, 10/2-2011. INTERVJUET ER GJORT FØR FREDAG OG MELDINGEN OM MUBARAKS AVGANG. DEN VISER DYNAMIKKEN I DET EGYPTISKE OPPRØRET FRAM TIL 11. FEBRUAR 2011:

BEARBEIDET FOR FRIHETEN PER LOTHAR LINDTNER
Visepresident Suleiman har nå forhandlet med opposisjonen. Er også opposisjonen fra Tahrir-plassen med i forhandlingene nå?

Magdi: Nei. Mubarak har selv krevd dialog. Det følges opp av visepresident Omar Suleiman nå. Han har begynt samtaler med den såkalt etablerte opposisjonen og har også trukket inn 3 ungdommer. Men ingen vet hvor de kommer fra og hvem de representerer. Regjeringspartiet er naturligvis også med i disse forhandlingene. Men nå er partiet uten kontorer i Kairo fordi bygningene er brent ned. Partiledelsen er ny etter at de gamle lederne er kastet ut og erstattet av folk uten belastet fortid. Det er m.a.o. en `ny-gammel` dialog. Suleiman har godtatt flere krav. Under hardt press har han anerkjent legitimiteten i kravene fra ungdomsbevegelsen på Tahrir-plassen. Men viktigste krav om at Mubarak nå må overføre alle fullmakter til ham og dermed de facto trekke seg som president, vil han ikke følge.

Så nå begynner det politiske spillet. Et kommunikè om ny politistyrke som skal tjene og ikke undertrykke folket, oppløsning av parlamentet og løslatelse av alle politiske fanger er gjort kjent. Men samtalene viser fortsatt betydelig strid. Det muslimske brorskapet sier at det ikke er nok. Og framfor alt holder også bevegelsen på Tahrir-plassen fast på kravet om at Mubarak først må vekk. Dermed er situasjonen at Mubarak reelt sett ikke lenger er president.

I Tunis spilte fagforeningene en avgjørende rolle. Hvordan er stillingen i Egypt? I den nye regjeringen har vi hørt at også representanter for internasjonal fagbevegelse er med.

Magdi: I Egypt er det 2 typer fagforeninger, de offisielle og de uavhengige. De offisielle er med på disse møtene, men de har ingen reell betydning fordi de er del av det gamle apparatet. Men de siste årene har flere mindre, uavhengige foreninger utviklet seg som del av de sosiale protestbevegelsene. Ansatte i finans startet eksempelvis sin egen fagforening etter over en måneds sit-in-protester dag og natt foran parlamentet. Så har vi `syndikatene`, litt annerledes enn norsk og tysk LO; De er yrkesforbund som lege-og advokatforeninger osv. De spiller en helt annen politisk rolle nå og driver ikke bare ren profesjonskamp, men det er ikke klassiske fagforeninger. Parallelt øker den aksjonistiske motstanden på arbeidsplassene.