Skal vi ha et jordbruk uten bønder?

(11 - 2017) LEDER
Situasjonen i norsk landbruk er kritisk. Stadig mindre norsk jord er i bruk. Husdyrproduksjonen baseres på økende mengder importerte fôrråvarer, slik at sjølforsyningsgraden er under 40 prosent. Jordbruket gir færre hender i arbeid.
Driftsøkonomien i sektoren er i ubalanse. Gjeld og kostnader vokser. Produktivitetsveksten er sterk, samtidig som realinntektene faller. Markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene, og tilskuddene utgjør i dag mer enn sektorens totale arbeidsinntekt.
Matproduksjonen løsrives både fra ressursgrunnlag og driftsøkonomi. I tillegg er denne utviklingen i åpen strid med de politiske formålene med jordbruket.
Før vi kommer med løsninger, må vi forstå problemene. Veien videre krever en mest mulig korrekt analyse av dagens situasjon.
Det er derfor avgjørende at vi så raskt som mulig erkjenner at det er krise i næringa. Slik sektoren i dag forvaltes, kan ikke på sikt ivareta samfunnsoppdraget vi har på vegne av fellesskapet: Å dyrke jorda slik at vi skaffer nok mat og trygg mat til Norges befolkning i et evighetsperspektiv.
Skal det i fremtida være noe behov for et norsk landbruk så må kursen endres. Kraftig. Oppgaven er formidabel, krevende og kontroversiell.
Norsk bonde- og småbrukarlag skal starte aksjonen «Ny landbrukspolitikk»..
Aksjonen har tre hovedoppgaver.
1. Bidra til en full gjennomgang av dagens jordbruksavtalesystem (drivkrefter, virkemidler, premisser og tallmateriale)
2. Bidra til å klarlegge ansvarsforholdet mellom Stortinget og jordbruksavtalesystemet i jordbrukspolitikken
3. Komme med forslag til en ny landbrukspolitikk
Landbruket må invitere krefter utenfor jordbruket til en breiere allianse rundt dette arbeidet (Fagforeninger, Natur og Ungdom, Sanitetskvinnelag, reiselivsbedrifter, utmarksorganisasjoner, turlag, forbrukerorganisasjoner, mat-helse osv.). Det er på tide at LO gir sin fulle støtte til bøndenes varskurop om matproduksjonen i Norge og går til solidaritetsaksjoner med Bondelag og Bonde og Småbrukarlaget
Sammenbruddet i landbruksforhandlingene signaliserer en styrt avvikling av det norske landbruket, i regi av de blåeste i den blå regjeringen. Problemet er at bondeorganisasjonene tror de kan få gjennomført «Ny landbrukspolitikk» i et samfunn som skal forhandle mot kapitalkreftene og tre matmonopoler. Deres ideologi er basert bare på det frie markedet og økonomisk lønnsomhet. Vi er selvfølgelig enige i bøndenes ideer om en ny politikk og vi støtter fult opp om de økonomiske krav de har lagt fram for regjeringa i dette oppgjøret, men småbrukerne bør være klar over hvilke motkrefter de har å gjøre med. Dermed er det nødvendig å finne ut de mottrekk og aksjoner som har reel mulighet til å vinne fram. landbrukspolitikken ikke overlates til et fritt marked, som i dagens internasjonale handelssystem ville innebære en storstilt matimport og en nesten total nedleggelse av norsk landbruk – inkludert mange norske bygder og distrikter. Vi trenger bare å se over grensa til Sverige hvor folketomt det kan bli i store deler av landet dersom det ikke føres en aktiv distriktspolitikk.
En alvorlig ting som har skjedd de siste tiårene, er at det i det politiske miljøet har spredt seg en nærmest religiøs tro på at problemene i norsk landbruk kan løses med en storstilt strukturrasjonalisering – den tradisjonelle småskalamodellen skal erstattes av få, men svært store bruk. Denne ideen bryter med all empiri. I boken “En nasjon av kjøtthuer” viser forfatterene Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie at det eneste som gjør de større brukene mer lønnsomme enn de små, er de statlige tilskuddsordningene. I et intervju med Lillehammer Byavis, sier Lie at “Staten subsidierer ikke små, ulønnsomme bruk, men i like stor grad store ulønnsomme bruk”. Det bør være et varsko.
At stordriftsfordeler har sine begrensinger i norsk landbruk er ikke overraskende for den som kjenner norsk topografi. En oversikt fra Norsk institutt for skog og landskap, viser blant annet at 20 prosent av norske kornarealer ligger på åkerlapper på under 24 dekar. For grasproduksjon er det enda mer spredt – 50 prosent av landets engarealer er spredt på jordstykker på under 18 dekar. Norge er et kupert land. Samtidig er vi et land med mye fjell, og vi har lite dyrka og dyrkbar mark sammenlignet med andre land, og vi kan ikke la være å dyrke arealene som ikke lar seg industrialisere.
På lengre sikt må det gjøres et grundig arbeid i å snu den politiske kursen på hele landbruksfeltet. Slik Norge nå en gang ser ut, må staten skyte mer penger direkte inn i næringa, og la også de som driver mindre gårder ta del i kalaset. Da kan vi ha lavere melkepriser, sunnere skjeletter og et levende landbruk over hele Norge. Det kommer ikke til å komme av seg selv. I flere år har mange i landbruksnæringene murret om en ny Hitra-aksjon. Det er kanskje på tide nå. Når det ikke er igjen bønder her i landet, er det for sent. Det virker som at regjeringa vil ha landbruk uten jordbrukere