Stadig flere fattige barn i Norge

(6 - 17) Familier som over en lengre periode tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten etter skatt i en treårsperiode defineres som fattige. Dette er en definisjon som EU benytter, men det finnes også en annen. Siden år 2000 har antallet fattige barn i Norge doblet seg, og utgjør 92 000 i 2016.
Dette er en urovekkende utvikling. I overkant av 13 prosent av barna i Norge har innvandrerbakgrunn. Likevel utgjør innvandrerbarn over halvparten av alle fattige barn i Norge ifølge tall fra SSB. Knapt 10 prosent av barn under 18 år i Norge bodde i 2014 i lavinntektsfamilier. Antall barn i lavinntektsfamilier uten innvandrerbakgrunn har gjennom mange år ligget stabilt på 40 000.
Det er flere årsaker til denne utviklingen. En opplagt årsak er at barnetrygden ikke er regulert siden 1996. Den står fremdeles på 970 kroner i måneden pr. barn. Dersom barnetrygden hadde blitt regulert i takt med prisstigningen, så skulle den nå i januar ha økt til omtrent 1480 kroner i måneden. Dersom økningen hadde fulgt gjennomsnittlig lønnsutvikling, så ville barnetrygden nå vært høyere enn 2000 kroner i måneden pr. barn. Ifølge en undersøkelse som SSB gjorde for UNICEF Norge, ble det slått fast at barnefattigdommen hadde vært 27 prosent lavere om barnetrygden hadde blitt regulert opp i takt med lønnsutviklingen.
Ifølge en undersøkelse som SSB publiserte for to år siden, så er barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan overrepresentert i gruppen med lavinntektsfamilier. Blant barn med bakgrunn fra Pakistan og Eritrea er lavinntektsandelen også stor. Det heter videre i undersøkelsen at i disse innvandrergruppene er familiene ofte store, samt at de har en svak yrkestilknytning og lav inntektsmobilitet.
Lav inntekt gjennom noen år vil selvsagt være lettere å bære om man har oppsparte midler. I 2013 tilhørte seks av ti barn lavinntektsfamilier med under 50 000 kroner i oppsparte midler. Men det var også en gruppe på åtte prosent av barna i lavinntektsfamilier, hvor familien hadde oppsparte midler på over 500 000 kroner. Det kan derfor slås fast at få lavinntektsfamilier med barn har finansformue.
Fra regjeringshold er det mange ganger pekt på utdannelse som nøkkelen til arbeid hvor avlønningen er høyere. Likeledes har man argumentert om det å komme i arbeid også vil bety bedret familieøkonomi. Selvsagt er det noe hold i dette. På en annen side så er det en kjensgjerning at innvandrere ofte har betydelig større problemer med å skaffe seg arbeid enn etnisk norske, men også arbeid som de er kvalifisert til. Dette blir selvsagt ikke lettere ved høy arbeidsløshet.
Vi vet også at innvandrere er overrepresentert innenfor enkelte bransjer som renhold, hotell og restaurant, innenfor taxinæringen samt bygg og anlegg. Tariffavtale for byggeplasser i Norge og tariffavtale for renholdsbedrifter er allmenngjort. Dette skal sikre de ansatte tarifflønn i henhold til minstelønna i de landsomfattende tariffavtalene. I Norge ser vi ofte at de ansatte har høyere lønn enn minstelønna, fordi det er fremforhandlet høyere lønn i den enkelte bedrift. Undersøkelser viser at ansatte med innvandrerbakgrunn ofte har en lønn som tilsvarer minstelønna i de allmenngjorte tariffavtalene.
De bransjene som sysselsetter forholdsvis mange med innvandrerbakgrunn kjennetegnes også som bransjer med generell lav lønn. Et annet kjennetegn er at dette er bransjer innenfor privat sektor. Og mange av bedriftene har ikke tariffavtale. For perioden 2008 til 2015 hadde gruppen med lavest lønn en samlet lønnsøkning på 14,1 prosent. I samme periode var prisstigningen på 13,6 prosent. Det betyr at lavlønnsgruppene kun hadde en reallønnsvekst på 0,5 prosent i perioden. Når vi vet at reallønna sank i 2016, så vil det innenfor denne gruppen være mange som i perioden 2008 til 2016 opplevde reallønnsnedgang. Vi snakker da om den gruppen på 10 prosent av de sysselsatte som har lavest lønn. For de øvrige gruppene har lønnsveksten mellom 2008 og 2015 ligget på mellom 22,2 prosent og 30 prosent. Og den høyeste lønnsveksten er for de som ligger over medianinntekten. Dette viser også at lønnsforskjellene i Norge er økende. Det er også ettertrykkelig fastslått at arbeidstakere som omfattes av tariffavtaler har høyere lønn enn uorganiserte.
Ut fra dette tegner det seg noen tiltak som kan redusere barnefattigdommen, og dermed fattigdommen i Norge. Arbeidsløsheten må reduseres kraftig, slik at det blir lettere å få lønnet arbeid. Organisasjonsgraden og tariffdekningen må styrkes. Gruppene med lavest lønn må heises betydelig i kommende lønnsoppgjør. Barnetrygden må reguleres kraftig opp. En kraftig økning i barnetrygden kan lett finansieres med reversering av de siste års skattelettelser, som i stor grad har gått til de som har mest fra før.
For å unngå at ytelsene til barnetrygden står stille, bør barnetrygden i femtiden reguleres i takt med grunnbeløpet i folketrygden. Dersom barnetrygden for ett barn settes til 0,25 G, ville det i dag ha utgjort en månedlig ytelse på i underkant av 2000 kroner. Det ville ha betydd en dobling fra dagens nivå.