STATSBUDSJETTET OG FATTIGDOM

(Harald Øystein Reppesgaard - nr 20 - 2010) I disse dager legges statsbudsjettet fram. Alle departementer sloss for å gå ”seirende” ut av fordelingskampen. Ja, politikere og media slår om seg med floskler om hvem som ”vant” og hvem som ”tapte” kampen for neste år. Hva med de kommende år?

Dette er den vanlige måten å betrakte enhver pengebruk på i vårt samfunn. Kortsiktig og snevret. Hvert område har nok med seg selv uten kontakt med andre sektorer. Slik styrer departementene isolert hver for og budsjettene ses ikke i sammenheng med andre oppgaver. Kultur- og undervisningsbudsjetter har ingen tilknytning til samferdsels- eller energibudsjetter. Vi vanlige dødelige ser at tilgangen til kulturopplevelser og utdanning ikke er mulig så snart økonomi til kollektivtransport og penger til lys/oppvarming av lokaler ikke forefinnes. Slik er virkeligheten i mange lokalsamfunn i dette vidstrakte landet. Ingen vet om dette endrer seg i årene som kommer. Den kapitalistiske stat kan ikke gi innbyggerne sine denne tryggheten som ligger i at man i store trekk vet hva som venter oss i de neste fem til ti år. I de frie markedskrefters og imperialismens tidsalder kan man ikke en gang se rundt neste hjørne om 6 mndr. om hva som forventer oss. Vi er sårbare for markedenes svingninger i valuta, i råvarer, finanser m.m. uten det oppskrytte sosiale nettverket som skal finnes i norsk velferdsdemokrati. Dette fører til at vi har rekordhøy arbeidsledighet blant de som er under 26 år, nedsatt levekår for aleneforeldre, langtidssykemeldte, uføretrygdede og sosialklienter. Når man viker tilbake fra all langtidsplanlegging har disse gruppene ingen lyspunkter i sikte. Kanskje vil de rødgrønne for 2011 gi dem smuler – avlat – for det året for deretter å trekke dem tilbake p.gr.a. den ”internasjonale økonomiske situasjonen”, ”faren for overoppheting avøkonomien” eller ”olje-/pensjonsfondet må vernes for kommende generasjoner”. Vi kjenner ordsminken for å ta fra de fattige i landet for å gi til de rike. Landet som sitter på den gyllne gren har 85.000 fattige barn og har i følge EU 350.000 fattige mennesker som faller utenfor rikdommen. Samtidig har antallet millionærer og milliardærer aldri vært høyere i dette sosialdemokratiske utjamningslandet. Forskjellene i økonomi er i dag like store som i 1930-årene. I 1980-årene var lønnsforskjellene mellom de rike og vanlige folk 10 ganger så stor. I dag er den 40 ganger. Finansministeren sa på nyhetene i NRK 1 26. september at det er bra at det går så godt i næringslivet. Vi må huske på at det også har vært en stor økning i vanlige inntekter. Ikke ett ord om hva må gjøres for å utligne forskjellene. Ikke ett ord om tiltak mot fattigdommen. Disse vil bare stige siden markedet styrer land og folk.

Norske statsbudsjett er bedrag ovenfor folket da de aldri gir os visshet om på hvilken økonomisk grunn vi kan bygge våre liv på i de nærmeste år. Vi får prognoser fra kapitalismens orakler – økonomene - og tungtaler fra politikere om et liv etter 2011. Vi får aldri solide langtidsbudsjetter som bygger på en nasjonal styring med råvarer, produksjonsmidler og finanser. Budsjetter som gir folk en følelse av dette er ”mitt” budsjett. Dette gir meg en medinnflytelse over framtida.

Folkebedraget er fullkomment når finansministeren hvert år lover å bedre de økonomisk svakestes kår men samtidig gir skattelette i milliarder – rederiskatten – og nå til industriherrene. Dette skal sikre arbeidsplasser. Når de så ryker er det på ny ”markedet” som sviktet. Det er aldri politikerne.