USA - Nord-Korea. Begge vant!

LEDER
Toppmøtet mellom Donald Trump og Kim Jong un den 13. juni var en historisk begivenhet. I disse fotballtider har enkelte vært fort ute for å kåre «vinner» og »taper» etter seansen.
Det heter seg at Trump «ga» for mye til Kim uten å få noe særlig tilbake. I korthet ble resultatet at sanksjonene mot Nord Korea skal lettes og at USA skal begrense eller stoppe krigsøvelser i Sør Korea. Nord Korea skal «arbeide» for å bygge ned sitt atomforsvar. Det meldes at utenrikseksperter i Norge var skuffet over resultatet. Det var Kim som vant. Asia-forsker Stein Tønnesen ved Prior sier til Dagbladet:» Det var ikke ett eneste punkt i denne erklæringen som innebærer noen ny nordkoreansk innrømmelse. Han beklager at Trumps klare uttalelse før møtet om en erklæring fra Kim om «en fullstendig verifiserbar og irreversibel atomnedrustning», ikke ble med i avtalen. Øystein Tunsjø, professor ved Institutt for Forsvarsstudier forsetter i samme sporet og mener at Trump ikke skulle gå inn på å trappe ned militærøvelsene og ga fra seg et forhandlingskort og at dette ikke var noen «god deal». Slik sitter «eksperter» og trekker ned betydningen av et møte med deltakere som for måneder sider var de opptatt med å fornærme hverandre og truet med atomare angrep og gjengjeldelser. Adresseavisen informerer om at prisen for avtalen er at «USA har anerkjent et av verdens verste diktaturer.» At USA anerkjenner diktaturer gjennom historien skal vel ikke overraske noen; så hvorfor ikke denne gangen?
Det synes å slite på flere eksperters virkelighetsoppfatning om Nord Korea i disse dager. At landet er en atommakt er smertefullt å innse. Et land som aldri har latt seg kue av USAs trussel om død og fordervelser dersom de ikke logrer for Pentagon. Slikt må demoniseres selv om Kims retorikk ikke har stått tilbake for Trumps eruptive ubrutt og skjellsord. At Kim viser en annen kvalitet og karakter enn den klovne- og dustefiguren man har påklistret ham, passer heller ikke. Selv hans hårfrisyre og klossete pondus er latterlig. Gleden over god mat og drikke, mens «folket sulter i hjel», viser bare hans kynisme. Den enorme propagandaen og bekrivelsen av et land som har vært «lukket» for omverdenen bør kanskje ettergås i redelighet. Hvordan kan man vite så mye som påstått når journalister og andre nesten ikke kommer inn og kan skrive om dette diktaturet? Vi betviler ikke at det nordkoreanske folket har gjennomgått store prøvelser i nesten 65 år med sult og vanskelige levekår. Mye skyldes styresettet og den form for sosialisme også vi er skeptiske til. Det er imidlertid ondsinnet kynisme når Vesten og USA i alle år med salig smil forteller oss hvor vanstyrt dette landet er når de selv er hovedårsaken til sanksjoner, handelsboikott, økonomiske straffetiltak og krigstrusler. Landet har ikke fått kjøpt verken mat eller andre livsnødvendigheter for å bedre levestandarden takket være vår humanitære demokrater i vår del av sivilisasjonen. Både Nord og Sør Korea har levd under en enerverende krigssituasjon i to generasjoner under en midlertidig krigsstans; ingen fredsavtale takket være USA og deres japanske proselytter.
Ingen nedrustningsavtaler om atomvåpen er blitt undertegnet av atommakter «med avsnitt om en fullstendig verifiserbar og irreversibel atomnedrustning». Verken Start I- eller Start II- avtalene hadde slike formuleringer. Man har nøyd seg med å arbeide for en slik nedrustning og bygge tillit og begynne et kontrollregime slik at avtalene følges. Men Tønnesen og Tunsjø mener at dette ikke er nok i dette tilfelle. Er det fordi det er «underdogen» Nord Korea denne gangen?
Avtalen, etter det vi kan skjønne, innebærer alle muligheter for å drive prosessen framover med nedrustning, opphør av krigsøvelser og sanksjoner. Det skal opprettes organisasjoner i begge land for å utvikle og holde kommunikasjonen vedlike.
En sak som ikke trekkes fram er at en ny og moden form for kommunikasjon mellom partene vil bidra til at man lærer å snakke samme språk i forhandlingene. At man forstår hva den andre tenker i kulturer og tradisjoner som er helt ulike, er helt avgjørende for tillitsskapende tiltak. Amerikansk og koreansk språk og kultur er som natt og dag. Det er som i Sri Lanka. Rister man på hodet betyr det ja og omvendt. Da er det ikke lett å finne fram til enighet.
Vi har ingen problem med å gi Trump kreditt for initiativet og for å trosse haukene i Pentagon og i sitt sikkerhetskabinett, så langt. Hvordan veien går får vi se. Det verifiserbare og irreversible er at Nord Korea på mange måter viser seg å være noe annet enn den billige fordummelsen man i selvgod hovmod har omspunnet landet inn i. De er ute av isolasjonen, har normalisert forholdet til Sør Korea og møtt USAs president. Verden ser nå til å ha unngått det verst tenkelige utfallet. Det er bedre enn «ild og vrede» fra Trump og en bombing av det amerikanske Guam. Begge vant.