Den velykkede løsningen - Afrikas eget problem

(20 - 2017) Det er ingen tvil om at Norges Innvandrings- og integreringsminister bærer et stort ansvar for den enorme tragedien som følger vår ‘strenge og rettferdige’ asylpolitikk, men dreier dette seg om et eneansvar, eller er det slik at vi ikke helt makter å skille mellom hennes iskalde retorikk og den pragmatiske politikken som denne regjeringen fører og som hun derfor følgeriktig gir ansikt til.
Og når det gjelder ansvar – hva med alle vi andre som faktisk nå to ganger har valgt denne regjeringen og dermed dens asylpolitikk? Er vi faktisk helt uten skyld og ansvar? Jeg tror at både regjeringssjefen og flyktningeministerens partileder gliser fra morra til kveld over denne personliggjøring av Norges asylpolitikk.
Zombiske ministre
Flyktningeministeren framstår som en tøff dame med nærmest zombiske trekk. Med smil om munn vandrer hun gladelig gjennom ild og helvete for standpunkter og politiske meninger hun har eller er blitt innpodet. Jeg tror ikke dette er riktig, jeg tror hun er et like sårbart menneske som alle andre, og at hennes rolle i regjeringen som hoggestabbe til tider kan være svært belastende. Likevel er det slik at hun selv velger den retoriske formen for sine politiske standpunkter, beslutninger og handlinger, men da er det denne retorikken vi må begrense den personlige kritikken til. Hennes departements praktiske politikk er det hele regjeringen som bærer ansvaret for, og i neste omgang alle norske borgere som velgere. Vår asylpolitikk framstår i verdenssamfunnet som norsk asylpolitikk – ikke som Frp/Høyres asylpolitikk eller som Listhaug-retorikk.
Den verbale valgkampen vi nettopp har lagt bak oss, ga en rekke svært rosende egenomtaler av regjeringens asylpolitikk. Vi har lykkes i å stoppe strømmen av eventyrere og trygdesnyltere som på en katastrofal måte ville ha ødelagt vår nasjonale egenart, våre kristne verdier, velferdsordninger, nedarvede tradisjoner og i siste instans vårt demokrati, heter det. Alt dette i valgkonsentrert, nesten livløs repeterende form, men spilt på de samme strengene som de siste tiårene har gjenlydt fra borgerlig fremmedfiendtlig hold, krydret med Frp’s ekstra usmakelig hatretorikk.
Asylpolitikken har både hjemme- og borteadresse
Og et mantra i denne infernalske retorikken, er det fornuftige og allment godtatte faktum at det viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe der hvor problemene oppstår. Skjønt – det viktigste? Er det slik at det alltid er mulig å hjelpe der hvor problemene oppstår? Og er det ikke like viktig å hjelpe mennesker i selve fluktsituasjonen de med all sannsynlighet ikke har kontroll over selv? Mennesker på flukt ut av et brennende hus må tas vare på utenfor flammehavet – ikke i – eller nær brannens skjærende lyshav, og slett ikke returneres til glødende aske og svartsvidde hjem.
Intet av dette hersker det noen tung uenighet om – likevel er det dette som møter en som et slags avgjørende argument mot en barmhjertig asylpolitikk. Enhver seriøs innsikt i flyktningproblemet aksepterer at ikke bare den umiddelbare hjelpen, men også et direkte hjelpearbeid og et forebyggende arbeid må intensiveres der hvor flyktningproblemet oppstår. En barmhjertig asylpolitikk har både hjemmeadresse og borteadresse.