(12 - 2017) 

LEDER
LO lever videre med EØS-avtalen, det må være konklusjonen etter LO-kongressens vedtak om EØS nå i mai. Riktignok kan det sies at vedtaket som ble fattet går litt lengre enn det som ble fattet for fire år siden. Likevel må sies å være en skuffelse for de som arbeider for at EØS-avtalen skal erstattes av en reforhandlet handelsavtale mellom Norge og EU.
I det nye vedtaket om EØS heter det at LO skal «Kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt gå foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser. Norske tariffavtaler og norsk arbeidslovgivning må gis forrang foran EUs regler. Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven.»
På kongressen sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, at partiet ville at sentrale ILO-konvensjoner skulle tas inn i Menneskerettsloven fra 1999. Men han ville ikke komme inn på hvilke konvensjoner det er snakk om, da han fikk spørsmål om ILO 137 om havnearbeidernes fortrinnsrett skulle med.
Både avtroppende LO-leder Gerd Kristiansen og påtroppende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen forsvarte EØS-avtalen. Kristiansen sa fra talerstolen at vi ikke måtte tulle med EØS-avtalen. Gabrielsen på sin side hevdet at EØS-avtalen hadde tjent oss i 25 år, og sa videre at vi trengte å beholde markedsadgangen. Leder i Fellesforbundet, Jan-Egil Pedersen mente også at vi trenger EØS-avtalen grunnet markedsadgangen.
Det er en seiglivet myte at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre. Etter at et flertall i Norge avviste medlemskap i EU i folkeavstemningen i 1972, ble det fremforhandlet en frihandelsavtale mellom partene. Fra 1973 til 1977 ble tollen på handelen mellom EU og Norge gradvis faset ut. Med to unntak, for fisk etter EUs ønske, og jordbruksprodukter etter Norges ønske. Da EØS-avtalen var fremforhandlet i 1992, sa Gro Harlem Brundtland at EØS-avtalen skilte seg lite fra handelsavtalen når det gjaldt markedsadgang. Det er viktig å slå fast at den gamle frihandelsavtalen vil tre i kraft dersom EØS-avtalen sies opp. Det er nettopp påstanden om at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre som gjør at mange går inn for at avtalen opprettholdes. En kan spørre seg om det nettopp er derfor det til stadighet blir gjentatt at vi trenger EØS-avtalen.
En annen seiglivet påstand om EØS-avtalen er at den har tjent oss godt, noe som også Gabrielsen fremsatte på LO-kongressen. Dette gjøres til stadighet fra mange hold, selv om det aldri er dokumentert at det faktisk er slik. Heller ikke den store utredningen om Norges avtaler med EU, NOU 2012:2, kunne dokumentere dette. Riktignok var et flertall blant deltakerne i utredningen som var overbevist om at EØS-avtalen hadde tjent Norge godt, men uten å kunne dokumentere denne påstanden.
Den nye LO-lederen mente også at høyrepolitikken ikke blir importert fra utlandet, men at regjeringen var ansvarlig for dette. Selvsagt betyr regjeringens politikk mye. Like fullt må det konstateres at EØS-avtalen pålegger Norge å føre en markedsliberal næringspolitikk, noe Europautredningen også slo fast i 2012.
Gabrielsen innrømmet at EØS-avtalen hadde gitt utfordringer i arbeidslivet, men mente det måtte være mulig å få til ryddige lønns- og arbeidsvilkår innenfor EØS-avtalen. Nå er det flere som har satt frem slike argumenter gjennom flere år. Uansett så har vi hatt en utvikling over lang tid hvor sosialdumping og arbeidsmiljøkriminalitet har økt i omfang. Dette har skjedd tross mange tiltakspakker mot sosialdumping fra ulike regjeringer.
EU har inngått veldig mange handelsavtaler med en rekke land. Norge handler med mange land som ikke omfattes av EØS. Dette er viktig å få fram. Handelsavtaler er det vanlige. En avtale som EØS er uvanlig. Det viktigste spørsmålet når det gjelder vårt forhold til EU er om hvem skal styre samfunnsutviklingen i Norge. Mener vi at det er et norsk anliggende, da er svaret enkelt, EØS må erstattes av en reforhandlet handelsavtale.