Eks-CIA-agent avslører hvordan venezuelanske studenter fikk kupptrening

■ Denne artikkelen er to år gammel, men den gir en glimrende illustrasjon på hvordan CIA arbeider gjennom de såkalte NGO-er (ikke-regjerings organisasjoner). Kombinert med intervjuet med Udo Ulfcotte har vi den grunnleggende oppskriften for det som er kalt farge- eller regnbuerevolusjoner - som egentlig er et dekke for CIA-regissert kupp rundt om i verden. Et av de siste er det såkalt Maidan-opprøret i Ukraina som har utviklet seg til en politisk, økonomiske og militær katastrofe for landet.

Cubaneren Raul Capote avslører her CIAs strategi på venezuelanske universiteter for å skape en form for destabiliserende opposisjonsbevegelse blant studentene. Han diskuterer også medias manipulering og bekrefter at en utvist USA-diplomat (høsten 2013) var CIA-agent.
 
Raul Capote er cubaner, men ikke hvilken som helst. I ungdommen ble han vervet av CIA. De tilbød han store pengebeløp for å konspirere mot Cuba. Men noe uventet skjedde. Capote arbeidet i virkeligheten for Cubas sikkerhetstjeneste. Han fungerte dermed som dobbeltagent. Her er et intervju han ga i Havanna.
 
■ SP: Hvordan var prosessen som førte til at du ble vervet av CIA?
Det var en prosess over mange år hvor jeg ble forberedt og vervet. Jeg var leder for en cubansk studentorganisasjon som var utgangspunktet for en annen organisasjon, «Asociación Hermanos Saíz» (Saíz- brødrene stiftelse). Det var en gruppe for skapende unge malere, forfattere, artister, altså kunstnere. Jeg arbeidet i en by, Cienfuegos, som hadde virksomheter av stor interesse for fienden. Det var en by hvor storindustrien ble bygget ut på dette tidspunktet, f.eks. et senter for elektrisitetsforsyning, det eneste på Cuba akkurat da. Mange ungdommer jobbet her. Av samme grunn var det mange unge ingeniører her med utdannelse fra Sovjetunionen. Vi snakker om siste del av 80 – tallet under perestroikaperioden i Sovjet. Mange cubanere som kom fra Sovjet denne tiden var antatt å være påvirket av disse tankene. Også derfor var dette et interessant område for CIA. Og utfra det faktum at jeg var en ungdomsleder av en kulturorganisasjon hvor mange ingeniører deltok, førte til at jeg ble av interesse for nord- amerikanerne. De oppsøkte møtene våre, men opptrådte aldri som fiender eller offisielle representanter for CIA.
 
■ SP: Var det mange eller bare én?
 Flere. De presenterte seg altså aldri som representanter fra CIA eller som folk som kom for å lage bråk. De presenterte seg for oss som mennesker som ville hjelpe oss med vårt prosjekt og som hadde evnen til å finansiere det. Forslagene deres var interessante, okay, fordi et litteraturprosjekt krever muligheten til publisering. Det er et meget sammensatt marked og de kom opp med navn på forleggere. Det som skjedde var at i kontaktprosessen med oss ble det de ønsket helt åpenbart. Etter at de hadde tatt kontakt, frekventert møtene våre, begynt å love finansiering, da kom betingelsene for finansieringen.
 
■ SP: Hvilke betingelser hadde de?
De sa: Vi har evnen å stille markedet til deres disposisjon, få dere inn i bokmarkedet, eller skulptur – film, hva som helst. Men vi trenger sannheten, fordi det vi selger i markedet er bildet av Cuba. Det må være realistisk, ha med problemene om hva som skjer i samfunnet. De ønsket å sverte Cuba. Det de var ute etter var at vi kritiserte revolusjonen, basert på deres egen anti-cubanske propaganda.
 
■ SP: Hvor store budsjetter disponerte de?
De kom med ubegrensede pengemidler, dette skjønte vi etter hvert som vi fant ut hvor pengene kom fra. F.eks. var USAID en stor bidragsyter, egentlig de som kontrollerte budsjettet. De kanaliserte pengene gjennom NGO (ikke-statlige organiasasjoner), mange av dem konstruert bare for bruk på Cuba. Det var NGOer som egentlig ikke
eksisterte men bare konstruert for dette formålet, altså for denne typen oppgaver på Cuba. Vi snakker her om tusener av dollar. Et eksempel. En gang tilbød de meg ti tusen dollar bare for å ta med anti-cubanske elementer i en roman jeg skrev.
  
■ SP: Hvilket år snakker vi om?
Rundt 1988/89.
 
■ SP: Hvor mange kunne være kontaktet eller blitt knyttet opp mot disse folkene?
I virkeligheten varte deres suksess ikke lenge på Cuba. Det henger sammen med at det på Cuba eksisterte en kultur for total konfrontasjon i møtet med denne typen ting. Folk skjønte at det lå noe bak historien om at de ønsket «å hjelpe» oss. På et bestemt tidspunkt rundt 1992 avholdt vi et møte med alle våre medlemmer hvor vi besluttet å utestenge dem. De fikk ikke delta mer på møtene våre. Da vi gjorde dette, stengte dem ute fra vår organisasjons hovedkvarter, begynte de å kontakte oss enkeltvis. De oppsøkte meg, spesielt, men også andre yngre kamerater.