Pengefondet (IMF): Dødens laboratorium

KRIG OG KRISE
■ På min Twitter-konto, Sergio_FARC, følger jeg kontoen @tatianacastil27. Setningen under det jeg antar er et fotografi av henne lyder: «Når tapet av et liv ikke lenger beveger oss, vil ordet ‘human’ ikke lenger beskrive oss». Jeg tenkte på den etiske kraft i denne setningen, da jeg så, med samme forbauselse, smerten og sinnet i millioner av mennesker rundt i verden, i det bevegende foto av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som døde utenfor kysten av Tyrkia.

Av Sergio Marin, medlem av fredsdelegasjonen i FARC-EP
Gutten og hans familie forsøkte å nå «Schengen området» - en narraktig formidlende omskriving med referanse Europeiske Union, som sammen med United States, er direkte ansvarlig for den forbryterske krigen som ødelegger det gamle Syria, der Aylan ikke kunne vokse opp.

Hele denne gjengen av krigsforbrytere, som aldri nøler med å beordre angrep på forsvarsløse folk, kalkulerer og regner nå på hvor mye det vil koste dem «å redde flyktninger» - en annen narraktig og hyklersk omskriving av den uhyrlige rekruttering av billig arbeidskraft, som nå så sårt trenges av det gamle og siviliserte Europa for å fortsette kapitalismen.

I en hellig allianse, gjør hele Europeiske Union et stort nummer av immigrasjonen av afrikanere og arabere fra Maghreb og Levanten, som nå flokker seg på Europas sørlige grense, og forsøker å nå First World - den samme verden som holder dem fanget i elendighet. Angela Merkel takserer kostnaden å ha flyktninger i Tyskland i 2015 til 10 000 millioner Euro - 400 prosent mer enn i fjor.

Nikolas Sarkozy i Hitler-inspirert ånd foreslo å bygge «fangeleire» på Europas sørlige og sørøstlige grense, der det kunne avgjøres hvem som hadde livets rett: Hvem får leve og hvem må dø. Mariano Rajoy og David Cameron i mesterlig forelesning i deres politiske økonomi, viet en hel pressekonferanse på å forklare behovet for å «skille mellom flyktninger og økonomiske migranter».

Verden slik vi kjenner den i dag er resultatet av århundrer med borgerskapets herredømme. Aylan ble ikke drept av vannet som fylte hans små lunger. Aylan ble drept av urettens regime, basert på den kontinuerlige forbrytelse med å begå bevæpnede ran mot et helt folk.

Borgerskapet tar fra oss dagen og framtida. Og også vår fortid når vi forhindres fra å vite hvordan vi nådde hit, til dette ulykkelige scenario av hunger, arbeidsløshet, terror, endeløse kriger og død.

Vi vet at kapitalismen på sin søken etter veier ut av sine sykliske kriser, bare har to alternativer tilbake: Enten ekspandere markeder for å absorbere sine overskuddsvarer, eller å ødelegge produktivkrefter, hovedsakelig gjennom krig, får så å «gjenoppbygge» dem etterpå.

Problemet med første alternativ er at det involverer redistribusjon av inntekter, eller i tydeligere språk, lavere profitt til Big business og høyere inntekt til arbeidsstyrken. Og nettopp den løsningen frykter nyliberalismen mer enn Djevelen frykter korset. Andre alternativ er NATOs ansvar, og der jobbes effektivt.

En av maskinene i den økonomiske dominans er det Internasjonale Pengefond (IMF). Etablert i 1945 etter 2. verdenskrig, med mer enn 70 millioner døde, og et Europa i ruiner. På Bretton Woods-konferansen, der IMF, blant andre ting, ble etablert, var det bare én vinner: Det eneste industrialiserte land som ikke opplevde krigens ødeleggelse på eget territorium, men i stedet profitterte på den: United States of America debuterte som verdensmakt.

Resten av historien er velkjent for dem som har lidd under den. Å tvinge på oss dollaren som referanse for andre valutaer tillater USA å eksportere, uten rimelig støtte ... papir! - og å motta i bytte, enorme mengder av råmateriale og ulike typer varer fra hele verden. Som resultat av dette skjeve byttet, bygger imperiet opp likvid kapital, som er blitt «lån» til land som har underskudd på betalingsbalansen.

La oss forklare det på en annen måte. USA produserer mer dollar enn det faktisk kan støtte i reelle økonomiske termer. I bytte for disse overvurderte dollar, som alle land smertefullt er forpliktet til å akseptere for å unngå det imperiale raseriet, får USA alt det det trenger for å opprettholde sitt irrasjonelle søppelregime.

Land blir plasserte i en situasjon nær bankerott. De mottar mindre inntekter, som ikke kompenserer for deres betaling for varer og lån for å kjøpe varer (underskudd i betalingsbalansen). Og da kommer løsningen: Enda mer lån til å finansiere underskuddet, og dette er presist ansvaret til «Fondet».

Men «Fondet» tilbyr ikke lån dersom det ikke er fullstendig sikker på at det får tilbake investeringen (med renter). Altså må land forhandle om sin økonomiske politikk med et truende IMF: Du gjør som jeg sier ellers ruinerer jeg deg, og er du uenig vil jeg invadere deg og ødelegge deg.

Krigen som har herjet og ødelagt Syria i mer enn tre år nå, er økonomisk og geopolitisk begrunnet, mer enn å være et religiøst problem. Krigen er ganske enkelt prisen folket må betale for ikke å ville innrette seg etter, og bøye seg for Imperiets vilje.

IMF innstiller, Pentagon kommanderer, NATO utfører.