Mangel på boligpolitikk gjør nyetablerte til gjeldsslaver. Nå er det så ille at IMF advarer mot en potensiell bombe i norsk økonomi. Tiden er overmoden for et alternativ til den borgerlige boligideologien.

Terje Alnes
Etter et fall i 2017 viser maitallene fra Eiendom Norge at prisnivået på boliger snart er tidenes høyeste. I media står eiendomsmeklerne og smiler fra øre til øre, som om dette er gode nyheter. At folk blir gjeldsslaver de neste 30 årene er visst ikke så viktig. Men IMF slår alarm og sier at høy gjeld i husholdningene er en risiko for den finansielle stabiliteten i Norge.
Mens IMF og det norske Finanstilsynet er bekymret for økningen i privatgjelden, er banknæringens interesseorganisasjon Finans Norge mer bekymret for at politikerne skal legge hindringer for utlånsvekst. Men finansnæringen har lite å frykte, norske politikere er nærmest likeglade. Alt politikerne gjør er små justeringer av boliglånsforskriften, som setter noen begrensninger på hvor mye den enkelte kan låne.
Markedet skal styre
I Norge er alle tydeligvis enige om at markedet skal styre, og at politikkens arena slutter der boligmarkedet starter. For regjeringen er det en helt fremmed tanke å legge til rette for en boligbygging som kan sikre tilgang til rimelige boliger for vanlige lønnsmottakere. Alle skal tvinges inn på ”markedet”, dvs. sette seg i skyhøy privatgjeld som svinebinder den enkelte i 30 år fremmover.
Det er bemerkelsesverdig å registrere at hvert nytt prishopp etterfølges av ukritiske ”gladsaker” i mediene, der økte boligpriser visstnok er et tegn på hvor godt det går i norsk økonomi. Ingen har tydeligvis lært av tidligere boligbobler.
Hva dette gjør med den enkeltes livssituasjon er underordnet. Det er tydeligvis et ideal at flest mulig skal tvinges til å kjøpe små leiligheter til 3-4 millioner, eller rekkehus til 5-6 millioner. Med et truende fjell av privatgjeld hengende over hodet disiplineres befolkningen til lydige arbeidstakere.
Den stakkaren som ikke makter å bla opp noen hundretusener i egenkapital kommer seg aldri inn på dette markedet. Isteden tvinges vedkommende over på leiemarkedet, der månedsleien ofte er enda høyere enn kostnadene ved å betjene millionlån. Slik vokser klassesamfunnet år for år. Men dette er gode greier, i følge regjeringen, som spiller på lag med finansnæringen og eiendomsmeklerne. Jo høyere boligpriser, dess bedre!
Selveierideologien – en borgerlig ideologi
Det var Høyres Kåre Willoch, med sine borgerlige koalisjonsregjeringer i årene 1981 – 1986, som deregulerte boligmarkedet. Mens sosialdemokratiets ambisjon i tiårene etter krigen var å tilby folk billige og bra boliger gjennom borettslag, gjorde Willoch selveierboligen til et ideal. Hånd i hånd med dereguleringen av boligmarkedet gikk derfor dereguleringen av kredittmarkedet, som i korte trekk betydde at banknæringen fikk større frihet til å sette utlånskriteriene.
Dermed var døren ut av borettslagene åpnet, ved at folk fikk tilgang til mer boliglån. Finansnæringen allierte seg med utbyggere, og lønnsmottakerne kunne kjøpe seg selveierboliger på et stadig friere marked. Heldige var de som etablerte seg på dette markedet tidlig, siden har nemlig prisene stort sett pekt oppover, med unntak av et alvorlig priskrakk på slutten av 80-tallet.
Boligmarkedet likner et pyramidespill, der de som kom tidlig inn tjener store penger, mens de som kommer sent inn finansierer de etablertes gevinst. Å følge med på boligprisutviklingen har blitt en folkekjær hobby, der eierne kan regne seg frem til hvor rike de har blitt som følge av prisveksten. Slik har de fleste nordmenn over 50 nå blitt ”millionærer”.
Ingen skal tro annet enn at dereguleringen av boligmarkedet var et bevisst ideologisk valg. Vekk med den kollektive tankegangen bak borettslagene, inn med den individuelle, selvrealiserende boligeieren som blir umåtelig opptatt av personlig økonomi. Slik ble det dannet et inntrykk av at sosialistiske løsninger kolliderte med den enkeltes interesser, og grunnlaget lagt for store velgergrupper til å adoptere den borerlige ideologien.
Sosialistiske alternativer til pyramidespillet
Samtidig som seniorene nå sitter der som steinrike (i hvert fall å papiret) boligeiere, strever barn og barnebarn med å skaffe seg en bolig de har råd til. Generasjonskonflikten er påtakelig, og konflikten blir også en klassekonflikt når de nyetablerte nærmest er avhengig av forskudd på arv for å kunne kjøpe bolig. Den som ikke har bemidlede foreldre kastes til ulvene på leiemarkedet.
Det betyr at det må være et stort potensial i velgermassen for en ny boligpolitikk, vekk fra den borgerlige selveierideologien som gjør folk til gjeldsslaver, og som nå truer den finansielle stabiliteten i samfunnet. Kanskje er det mange nok som heller vil velge en litt mer nøktern bolig til en rimeligere pris? Gevinsten kan være mer fritid, mindre stress og økte muligheter til å prioritere andre verdier enn de rent materielle.
En ny, sosialistisk boligpolitikk vil rett og slett kunne gi økt livskvalitet til svært mange. For å skape en slik politikk er det nødvendig å løsrive seg fra markedsideologien, som i dag ikke er i stand til å levere rimelige og bra boliger til mange lønnsmottakere med normal inntekt.
En mulighet er å skape en helt ny ikke-kommersiell boligsektor, en ny arena for kjøp og salg av boliger utenfor dagens kommersielle marked. Å utvikle alternativer til dagens utlåns- og gjeldsdrivende boligmarked må være topp prioritet for venstresidens partier.
Et stort segment av velgerne vil sette pris på en offensiv ny, sosialistisk boligpolitikk.
Kilder: «Sterk oppgang i boligprisene i mai», Eiendom Norge 05.06.18, «IMF: Høy gjeld i husholdningene utgjør en risiko for norsk økonomi», dagbladet.no 07.06.18, ” Finanstilsynet foreslår ny boliglånsforskrift fra 1. juli 2018”, Finanstilsynet 28.02.18, ”Unødvendige innstramming i boliglånsforskriften”, Finans Norge 28.02.18