Støre, Solberg og Macron = sant

Historien har vist oss at franskmenn er lett-antennelige. Og denne førjulsvinteren brøt det løs igjen. I uke etter uke har det stormet. Hundretusener med gule vester har fylt gatene  i landets byer. “Nok er nok” er parolen, og raseriet retter seg mot president Emmanuel Macron, Ap-leder Jonas Gahr Støres politiske forbilde.

Tydeligere kan det vanskelig dokumenteres at vi har å gjøre med en av Europas sosialt mest ustabile nasjoner. Takket være en uspiselig overklasse har det utviklet seg en politisk gjærkultur der ordet “revolusjon” lever livskraftig som et positivt ladet begrep i politisk debatt.

Emmanuel Macron er en eksponent for denne overklassen, en mann som står folk flest så fjernt at han raust kutter formueskatter for milliarder til landets rikeste og lemper skatte-byrdene over på de som står lavest på rangstigen. Dette skjer samtidig som han synes det er betimelig å gå til innkjøp av nytt servise i Elyseepalasset for fem millioner kroner.

“Nok er nok” roper folk og tyr til gatene. Det begynte som en protest mot økte drivstoffpriser som ligger på høyde med norsk nivå. Det svir for et folk der ni millioner arbeidstakere lever for under 10 000 kroner i måneden.
Vi skal derfor ikke undres over det som skjedde. Krav ble stablet på krav om sosial rettferdighet og at rikfolk må bære en større del av skattebyrdene. Det rullet på seg, og hjemlige “eksperter” som tidlig stemplet demonstrantene som Le Pens fotfolk trakk seg forvirret tilbake til tenkeloftet da meningsmålinger viste at over 70 prosent av befolkningen støttet de gule vestene.

Det de - og vi andre - ble vitne til var at “vanlige” mennesker gikk rett i strupen på klassesammfunnet og EUs sosiale skjevheter, forsøkt gjennomført av Unionens nye vidunderbarn, “keiser” Emmanuel Macron.

----------------

Jeg håper at det som skjer i Paris’ gater denne førjulsvinteren har rystet Jonas Gahr Støre. Det bør det iallfall gjøre. Det er tross alt en av hans nære politiske EU-venner som i løpet av få måneder i Elyseepalasset har greid det kunststykke å få et massivt velgerflertall til å vende ham ryggen i raseri. Men slike muligheter sto Ap-lederen fjernt da han sommeren 2017 uttalte seg rosende om den franske presidenten. Da var himmelen bokstavelig talt lyseblå, og Støre slo fast at en mulig valgseier for Ap “kunne åpne for en ny vår i forholdet mellom Norge og Frankrike”.

Nå ble det ingen valgseier for Ap, og dermed ingen ny vår, men det var kanskje like greit.

En såkalt rød-grønn regjering med vårfornemmelser overfor en president som utkommanderer 89 000 “politifolk” og som utkjemper gateslag mot sitt eget folk, tror jeg ville ha blitt et lite lystig selskap.

Slik sett bør Gahr Støre være lettet over at visjonen gikk skeis, men det er nok for mye forlangt å kreve at han skal innrømme at det var hans høyreorienterte grunnholdning som ploppet opp til overflaten under fjorårets valgkamp. Et fenomen som beviselig ødela valgkampen hans, og som fortsatt undergraver hans evne til å snakke et språk som appellerer til partiets tradisjonelle velgere.

Men han gir seg ikke: For et par uker siden slo han til på nytt og erklærte at han følte et nærmere politisk slektskap med Erna Solberg og Høyre enn med Rødts Bjørnar Moxnes. Et resonnement bygd på at “Rødt springer ut av en autoritær tradisjon.”

Nå skal jeg ikke blande meg bort i en ideologisk ordstrid mellom Rødt og Ap, men det slår meg at slikt overflatisk tankegods bare kan komme fra en politiker med selektive kunnskaper, både om arbeiderbevegelsens historie og om Høyres politiske meritter opp gjennom tidene.

Det er dessuten verdt å minne om at det ikke var noen i Rødt som i sin tid truet med “dynamitt i borehullene”. Det var sosialdemokraten Martin Tranmæl - vel å merke i en tid preget av desperat fattigdom og bitter nød, skapt av Erna Solbergs politiske forfedre.

Og er man først opptatt av fortidens meritter kan det være på sin plass å minne om at det var Høyre som i sin tid stemte mot allmenn stemmerett for menn, og som i utgangspunktet også protesterte mot at reformen skulle omfatte kvinner.

Videre var det Høyre som sa nei til åtte timers arbeidsdag, alderstrygd, trygd for blinde og uføre, opprettelse av lånekassen for utdanning, innføring av arbeidsløshetstrygd og uføretrygd.

Det skal heller ikke glemmes at partiet stemte mot opprettelse av barneombud i 1981 og skolefritidsordningen i 1991. I forlengelse av denne rekken av avslørende holdninger skal jeg avslutte med at det var i god Høyre-tradisjon da partiet også stemte imot lovfestet rett til videregående utdanning så sent som i 1994.

Dette er altså det partiet Ap-leder Jonas Gahr Støre foretrekker i en mannjevning med en ytterst pyntelig utgave av gamle revolusjonære. Dermed kan det kanskje slås fast:  Støre, Solberg og Macron er sant!