23. mars 2011 startet angrepet på Libya. Norge var blant de 18 land som gikk til krig for «å beskytte sivilbefolkningen», ett av de mest benyttede argumentene. Allerede noen dager senere, fastslo John Pilger at krigen mot Libya hadde helt andre årsaker. “The Euro-American attack on Libya has nothing to do with protecting anyone; only the terminally naive believe such nonsense. It is the West’s response to popular uprisings in strategic, resource-rich regions of the world and the beginning of a war of attrition against the new imperial rival, China” (John Pilger 6. april 2011).
I 2012 skrev Ola Tunander boka «Libyenkrigets geopolitikk, human intervensjon eller kolonialkrig». Det er en mann med solid kunnskap som nå har skrevet boka «Libyakrigen, bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat». Boka er utgitt på Sirkel Forlag, og koster 149 kroner. Den nye boka bygger videre på boka som Tunander skrev i 2012. Han ønsker å sette fokus på stormaktenes geopolitiske interesser som forklaring på intervensjonen. Men først noen ord om forfatteren.
Ola Tunander er en svensk samfunnsviter og historiker, født i Stockholm i november 1948. Han er utdannet fil. kand. i økonomisk historie ved universitet i Gøteborg i 1980. Ni år senere tok han doktorgrad ved Instituttet for Tema, Linköpings universitet, med en avhandling om amerikansk sjømilitær strategi. Han var Forsker I (Research Professor) ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo (1987-2017), og har publisert arbeider innen sikkerhetspolitikk, terrorisme, statsteori, marinestrategi, geopolitikk og den kalde krigens historie. Tunander har bidratt med flere bøker om den kalde krigens ubåtaktiviteter i svenske farvann. Tunanders forskning på parallelle politiske strukturer startet med hans arbeid med ubåtaktiviteter i svenske farvann på 1980-tallet. Disse operasjonene ble oppfattet som sovjetiske, de »frøs» de svensk-sovjetiske relasjonene, og statsminister Olof Palmes utenrikspolitikk ble underminert. I 1980 så kun 8 % av svenskene på Sovjetunionen som en umiddelbar trussel. Etter at en sovjetisk ubåt, «S-363», grunnstøtte i den svenske skjærgården i 1981 øket dette tallet, og etter en dramatisk anti-ubåtoperasjon i 1982 mente 42 % at Sovjet var en umiddelbar trussel. På 1990-tallet fikk Tunander kjennskap til at disse operasjonene var iscenesatt av USA og Storbritannia. I 2000 uttalte tidligere forsvarsminister i USA Caspar Weinberger og tidligere marineminister i Storbritannia Keith Speed på svensk TV at deres ubåter hadde operert «regelmessig» i svenske farvann. Informasjonen ble bekreftet av sjef for Storbritannias militæretterretning John Walker. Formannen for NATOs militærkomite Vigleik Eide og NATO-generalsekretær George Robertson sa at disse operasjonene ikke skjedde i NATO-regi, men under britisk og amerikansk nasjonal kommando. Tunander satt i en granskningskommisjon oppnevnt av den svenske regjeringen for å undersøke dette. Han har også vært initiativtaker til norsk-russiske og nordisk-kinesiske dialogprosjekter.
Den 17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd Resolusjon nr. 1973 om en humanitær intervensjon i Libya. Grunnlaget for resolusjonen var falske meldinger om at Gaddafi hadde bombet tre spesifikke bydeler i Tripoli. Grupper av engasjerte aktivister besøkte stedene som skulle ha blitt bombet. «Det var ingen indikasjon overhode for noen flyangrep. Hvis det legges frem en påstand må dette verifiseres, og det har ikke blitt gjort. Det vi her har er en situasjon der NATO har gått til krig mot en suveren nasjon på basis av en beskyldning, som i henhold til våre funn er helt grunnløs.» Dette visste også amerikanske myndigheter. Den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates gikk av, fordi han ikke ønsket en krig. Dette i motsetning til Hillary Clinton.
Tunander dokumenterer at Vesten gjennom flere tiår ønsket å fjerne Gaddafi fra makten i Libya. I 1970 nasjonaliserte Gaddafi Libyas oljeindustri, og kastet samtidig ut amerikanerne og britene fra sine militærbaser i landet. Året etter, altså i 1971, forsøkte Storbritannia å organisere et kupp mot Gaddafi. Utover på 1970-tallet forsøkte både Israel og Saudi-Arabia å styrte Gaddafi. Et egyptisk luft- og bakkeangrep mot Libya i 1977 ble også mislykket. Under en Nato-øvelse i 1980 forsøkte franske styrker å skyte ned Gaddafis fly, men de skøyt ned et italiensk passasjerfly med 81 personer om bord. Alle ble drept. 10 dager senere bombet franskmennene kontoret til Libyan Arab Airlines i Valetta, Malta. I4. april 1986 angrep 30 amerikanske bombefly Tripoli og Benghazi. Hovedformålet var å drepe den libyske presidenten. Året etter bombet franske fly den libyske flybasen Wadi Doum, hvorpå en amerikansk-støttet tsjadisk styrke gikk til angrep og ødela store deler av det libyske flyvåpenet.

Les mer i Friheten