(26 - 2017) Da Mo Yan i 2011 fikk Nobelprisen i litteratur videreførte han kinesiske litterære tradisjoner stort sett ukjent i Vesten.
Arnulf Kolstad
Vestlige litteraturvitere tror at all verdens litteratur er påvirket av greske drama og er stort sett ukjent med klassisk kinesisk skjønnlitteratur. Skrivekunsten har alltid hatt en framtredende plass i Kinas historie og vært et redskap for å sementere, endre eller forbedre samfunnet.
Ved å skrive romaner som omhandler sosiale realiteter i det 20. århundre fortsetter Mo Yan en tradisjon overlevert fra tidligere poeter og forfattere, tilpasset vår tid. Hans romaner og fortellinger fra det 20. århundre er breddfulle av samfunnskritikk og oppfordring om å avskaffe urettferdighet, mishandling av mennesker og dyr, maktmisbruk og korrupsjon.
Litteraturens status som endringsverktøy er annerledes på slutten av 1900-tallet enn i første halvdel, den gang behovet for endringer og fornyelse var enormt som følge av Kinas og kinesernes miserable situasjon. Mot år 2000 er «alle» kinesere mette, de kan lese og skrive, forventet levealder er like høy som i Norge, levestandarden er generelt god, helsevesen og infrastruktur er godt utbygd, osv. Situasjonen kan ikke sammenliknes med forholdene i første halvdel av 1900-tallet, og dette er kanskje forklaringen på hvorfor også litteraturens funksjon og forfatternes målsetting er en annen. Men det betyr ikke at Mo Yans tekster ikke forholder seg til politikk og samfunnsforhold eller at han er likegyldig til litteraturens funksjon. Han avslører kritikkverdige forhold ved det moderne Kina. Også på dette området er Mo Yan motsetningsfull og tilsynelatende selvmotsigende. Han er verken apologet for Partiet eller en typisk dissident. Han tror på en individuell samvittighet og er vanskelig å plassere i bås. "En stor forfatter," fastslår han, "må være som en hval, puste alene i havdypet".
I 2009 var han med i en delegasjon på 100 kinesiske forfattere til bokmessa i Frankfurt og talte under åpningsseremonien. Der ble han kritisert av kinesiske dissidenter fordi han fortsatt bodde i Kina og støttet regimet. Mo Yan svarte på kritikken ved å påpeke at den vestlige verden syntes å være i stand til å tenke på bare to typer kinesisk intellektuelle: den moralsk oppreiste, rene og kompromissløse dissident og den lydige lakei for staten. Virkeligheten, sa han, er mye mer kompleks i begge ender av skalaen. Han forklarte at han ikke er noen motstander av den kinesiske regjeringen, og som medlem av kommunistpartiet siden 1979 mener han kommunismen fortsatt er gyldig som en vakker drøm som oppmuntrer ambisjonen om like rettigheter og en velstand som kan deles av alle. Hans rolle som fiksjonsforfatter er å observere virkeligheten og påpeke svakhetene til enkeltpersoner, lokalsamfunn og politiske systemer; og samtidig opprettholde en avstand til ideologier og til makthaverne: «Litteratur kan ikke flykte fra politikken, men god litteratur er større enn politikk» (I et intervju i 2010). På tross av sin erklærte lojalitet til kommunistpartiet er Mo Yan en av nåtidas store kritikere av Kina. Men mest av alt er han en nyansert, til og med selvmotsigende, men først og fremst en dyptfølt forfatter.
Mo Yan er også kjent for sin tankevekkende kritikk av vestlige verdiers påvirkning av Kina fra slutten av 1900-tallet og hvordan vestlig kommersialisme, individualisme og vitenskap destruerer tradisjonelle kinesiske verdier og skaper konflikter. Med henvisning til hans satiriske utlevering av kinesernes forelskelse i vestlig vitenskapsbasert tenking har han blitt anklaget for å være en nasjonalistisk forfatter som avviser alt av utenlandsk opprinnelse. Men hans spørsmålstegn ved konsekvensene av den vestlige påvirkning er mer enn bare kritikk av utenlandske innflytelse. Ærbødigheten til de herskende elitene og deres nesegruse beundring for alt vestlig bærer hovedansvaret for det som gikk galt i Mo Yans semi-fiktive Gaomi, og romanene handler om lokale eliters problemer med sine nye roller som folkets representanter i en tid da det vestlige slo inn i Kina. Hans prosjekt er å avsløre individualismen og kommersialismen i moderniseringen av Kina. Han vender seg også mot troen på vitenskap og fornuft, og forsvarer de kinesiske røttene der nøysomhet og fellesskap rådde.