En sentral forfatter i nyere amerikansk litteratur er Bob Dylan, nobelprisvinner i litteratur i 2016. Han har et omfattende og allsidig forfatterskap bak seg.

Jan Arthur Nilsen
Forfatterskapet deles gjerne inn i ulike faser, og det samfunnskritiske aspektet kommer sterkest til uttrykk i den aller første fasen, begynnelsen av 1960-tallet. En kan imidlertid finne spor av samfunnskritikk også i senere faser av forfatterskapet. Nå er muligens samfunnskritiker en for svak karakteristikk av den tidlige Dylan. Samfunnsrefser vil være et mer dekkende uttrykk. Kritikken hans av det amerikanske samfunnet i denne tidlige fasen av forfatterskapet kan være beisk og ramsalt.
I forbindelse med mange av tekstene fra denne perioden ser vi tydelig at han har vært sterkt provosert når han skrev dem, og det som har provosert ham er all faenskapen og jævelskapen han så rundt seg i det amerikanske samfunnet. Slike ting provoserte og bekymra ham. Noe som bekymra ham enda mer var imidlertid at USA ikke var villig til å ta et oppgjør med for eksempel den utbredte rasismen.
I «Song to Woody» fra 1962 hyller han Woody Guthrie, kjent amerikansk visesanger på venstresida som var Dylans store forbilde og inspirasjonskilde. Guthrie som var født i 1912 hadde reist rundt i USA med egne sanger om samfunnets utstøtte, undertrykte og fattige. Han sang om urettferdigheten og den enorme forskjellen mellom rike og fattige.
I «Talkin’ John Birch Paranoid Blues» raljerer Dylan med amerikansk fascisme, folk som ser kommunister overalt og som beundrer Adolf Hitler. De innrømmer at Hitler hadde sine feil, men han var tross alt ikke kommunist. Teksten er et oppgjør med den paranoide kommunistfrykten vi fant i deler av det amerikanske samfunnet, en kommunistfrykt som fremdeles er utbredt. Som andre av Dylans tekster fra tidlig 60-tall har også denne teksten aktualitet. Organisasjoner som John Birch Society og Ku Klux Klan er fremdeles på banen.
USA påberoper seg gjerne å være ytringsfrihetens høyborg, men Dylan fikk oppleve sensuren. Sangen om John Birch Society kom ikke med på albumet «The Freewheelin’ Bob Dylan» fra 1963. Plateselskapets advokater var redde for søksmål. Han ble også nekta å framføre sangen under et Ed Sullivan-show. Teksten var for kontroversiell.
USA var på denne tida prega av den kalde krigens atmosfære og hadde vært det lenge. Dylan forteller i første bind av sine memoarer (Chronicles Volume One, 2004) om skoletida på 1950-tallet at elevene ble innprenta at russerne kunne bombe dem og at russiske fallskjermsoldater kunne bli sluppet over byen deres når som helst. Hysteri kan som kjent være smittsomt, og storparten av det amerikanske samfunnet delte denne frykten for russerne. «I’ve learned to hate Russians» som det heter i sangen «With God on Our Side". Tida rundt Cuba-krisen i 1962 var prega av redsel og uhygge, og frykten for atomkrig var utbredt.
Han er også temmelig nådeløs i sin kritikk av det amerikanske rettssystemet som frikjenner hvite selv om de påviselig har drept svarte amerikanere. I «The Ballad of Emmett Till» skildrer han hvordan en fjorten år gammel afro-amerikaner ble mishandla, torturert og drept fordi han hadde plystret på en hvit kvinne. De to gjerningsmennene, kvinnens mann og bror, ble begge frikjent i en påfølgende rettssak. At hvite blir frikjent etter å ha drept fargede amerikanere, er ikke bare et problem som hører til på begynnelsen av 1960-tallet, men vi har sett utallige eksempler på det også de senere årene.
Krig og fred-problematikken opptok Dylan sterkt i denne tidlige delen av forfatterskapet. Han er nokså pessimistisk i så henseende og stiller spørsmålet om det noensinne blir fred på jord, men svaret på det spørsmålet svever ifølge Dylan helt i det blå («Blowin’ in the Wind» fra 1963). Ettertiden har gitt ham rett i denne pessimismen.
I «Masters of War» fra 1963 tar han for seg det som på fagspråket kalles det militær-industrielle kompleks. USA har en omfattende våpenindustri, og storkapitalen er tungt inne i denne våpenindustrien. Han skildrer hykleriet og dobbeltmoralen, bløffing og lyging, folk som bruker mennesker som leketøy og mangelen på samvittighet. Profitt er det eneste som gjelder, og i forbindelse med krig er det store muligheter for fortjeneste. Sangen er en hardtslående fordømmelse av våpenindustrien.
Dylan skildra et samfunn prega av hykleri og grådighet. Det religiøse hykleriet kommer særlig til uttrykk i «With God on Our Side» der han skildrer hvordan religion blir brukt til å legitimere krig. Den menneskelige lidelsen og tallet på falne betyr ingenting i slike sammenhenger. «For you don’t count the dead when God’s on your side».
Dylans protestsanger-periode falt sammen med borgerrettighetsbevegelsen, og sammen med Joan Baez fikk Bob Dylan æren av å varme opp før Martin Luther Kings berømte tale «I Have a Dream» i august 1963. Sangene hans ble viktige i allsangen til borgerrettighetsbevegelsen.
Som alle andre kunstnere har han gjennomlevd kriser og tvilt på verdien av det han har holdt på med, opplevd å falle ned i det svarte hullet, opplevd helvete og gjennomlevd perioder med omfattende rusmisbruk. Men en av forutsetningene for å skrive godt er jo at en har vært i helvete.
Fellen mange kunstnere går i er å stagnere. Dylan har imidlertid i løpet av forfatterskapet stadig maktet å fornye seg. Hele tida i endring, men det sosiale engasjementet og den sosiale samvittigheten har alltid vært der. Han har bevega seg i takt med tida og selv vært med på å forme tida. Sjelden likegyldig, alltid intens. De fleste av tekstene har evig gyldighet, de er tidløse.