(19 - 2017) Med de resultater som foreligger til nå har Ap tapt oppslutning og SV, Rødt og MDG forsterket sine posisjoner i det parlamentariske etablissementet.
Vi gratulerer «vinnerne» med økt oppslutning om politiske paroler og programmer de forhåpentligvis vil står på i det nye Storting. Rødt har gjort en svært god valgkamp og blir representert for første gang på vel 24 år. Deres besvergelser om at nå blir det noe «nytt» i Stortinget med Rødt står mye tilbake å se. Det borgerlige demokratiet står og faller på makta til, monopolkapitalen nasjonalt og internasjonalt, med vår EØS-tilknytning. Den lar seg ikke rokke gjennom vedtak i Stortinget. Et brudd med EØS-avtalen til fordel for en frihandelsavtale som Rødt, SV og Sp. vil fremme i Stortinget vil ikke rokke ved det økonomiske maktforholdet i Norge. Ei heller få flertall i det blå-brune Stortinget med Ap i riktig EU-foll. Venstresidens politikk fikk bare 8,4 %. Ikke mye å sloss med mot høyrekrefter og deres partiet. Ingen grunn for evigvarende hybris for Rødt eller SV.
Mange satte håp til Rødts framgang på meningsmålingene og til Moxnes´ «demokratiske» revolusjon. En god valgkamp for enkeltsaker med rosa vyer i det fjerne om å bryte sperregrensa, endte med 2,4 % og førte kun til stortingsplass for Moxnes som sa for sin del at «det føles bra». Allikevel et godt gjennombrudd for valgpartiet Rødt. Men vi liker ikke mangelen på klar klassekampholdning til partiet. Noen kaller derfor Rødt et klassesamarbeidsparti og sosialdemokratiet «light».
Leder Moxnes beundrer Labour-leder Corbyn. Men noen «demokratisk» eller annen «revolusjon» kan ikke Corbyns sosialdemokrati gi ham. Vi er skeptiske til partier som identifiserer seg med Syriza i Hellas og Podema i Spania som både skulle fremme sosialisme og reforhandle sin dramatiske gjeld til EU. Men man vil beholde euroen og medlemskapet i EU. Med faner og klingende spill fikk Syriza folk med seg i troen på et endelig oppgjør med Den europeiske sentralbanken og EUs slavekontrakter for gresk økonomi. Tre måneder etter Syriza-regjeringen var et faktum inngikk den en gjeldsavtale verre enn noensinne for vanlige menensker. Verken Syriza eller Podema har rokket en millimeter med maktforholdet i EU eller i egne land til fordel for de som stemte på dem. Tvert fikk de høyreradikale i Europa spillerom for brudd med EU og for et annet NATO. Er det sporene til Syriza og Podema Rødt og SV vil gå i for kampen for arbeidsfolks interesser?
Vi og mange fler enn før avskriver Ap som et parti for vanlige arbeidsfolk. Valgresultatet sier sitt. Det er i fritt fall som alle andre sosialdemokratiske partier i Europa. Vi tror dette valget blir siste sjanse for AP. Enten går de nå videre mot avgrunnen i sin beundring for EU og nyliberalismen, eller så søker de tilbake til sosialdemokratiets røtter og kvitter seg med det borgerlige slagget som de har samlet på i flere tiår. I motsatt fall vil neste valg bringe AP ned mot sperregrensa og samme skjebne som søsterpartiene i bl.a. Hellas, Belgia, Nederland, Tyskland og Frankrike
Norges Kommunistiske Parti gjorde det dårligste valget noen sinne og har ingen grunn til å belære noen. Heller ikke å sette skylda på utenforstående årsaker. Med lister i fire fylker demonstrerte partiet avmakt og alenegang for arbeiderklassens interesser. NKP brukte ikke alle ressursene de hadde til rådighet til dette valget. Manglende interesse og innsats for å stille lister i fylkene, unntatt fire, bar bud før valget om at NKP ligger på sotteseng. All honnør til Oslo, Rogaland, Nordland og Troms som gjorde det de kunne ut av mannskap og evner. Men få glødet i resten av landet for våre saker selv om vi ikke stilte lister. NKP manglet en sentral valgkampledelse, markeringen av partiet var elendig på sosiale medier, hjemmesida til NKP viste snøen fra i fjor og forfjor, valgkampmaterialet kom for seint og delt ut snaut 14. dager før valget. Våre valgkampsaker slo ikke an som f.eks. imperialismebrosjyren selv om den var informativ for de som gadd lese den på stand. NKP mista stemmer i Oslo, Troms og uendret i Nordland. Litt fram i Rogaland
Vi kan se fram til 4 nye år med enda mer nyliberalistisk politikk og arbeiderfiendtlige framstøt. Det blir mer deregulering og fjerning av lover som beskytter folk flest sin velferd, mer liberalisering og nedjustering av lover som beskytter folk flest som arbeidsmiljøloven, mer privatisering som reduserer demokratiets makt og innflytelse i arbeidslivet, samt mer "fri flyt" over grensene av bl.a. EØS-emigranter og tilhørende sosial dumping og annen kriminalitet fra arbeidsgiversida. 
Dette blå svevet som flertallet i norsk arbeiderklasse frivillig har valgt å flyte på er i retning av:
Trumps NATO, EU-overstyring, skattelette til de rike, fjerne småkommunene, boligspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser, velferdsprofitører, oljeboring, fiskekvoter til trålerbaronene m.m.
Håpet er ikke lyseblått framover men rødt. Men det er langt fram.