Står valget mellom pest eller kolera?

MEDIA HAR SINE POLITISK KOMMENTERENDE ORAKLER SOM DUKKER OPP ETTER HVERT UTSPILL FRA DE ETABLERTE STORTINGSPARTIENE. DE RØDGRØNNE PÅ DEN ENE SIDEN OG H./FRP. ELLER H/V/KRF SOM REGJERINGSALTERNATIVER PÅ DEN ANDRE.
AT BEGGE SIDER snakker om «skjebnevalg» eller «verdivalg», er vi kjent med foran hvert valg. Det er visst katastrofe enten vi får den ene eller den andre regjeringen. Kommentatorene følger lydig etter mainstreem og forsøker å finne detaljer i programmene og formuleringer som kunne vise oss reell forskjell mellom de ulike regjeringsalternativene og om hvor vidt de dystre spådommene kunne slå til. De rødgrønne snakker om kollektive løsninger til fellesskapets beste¸ er mot privatisering og skattekutt. Sp, er ikke helt online slike løsninger men sier ikke Ap og SV i mot. Sp. kan få snakke i vei om samferdsel, distrikter og jordbruk. De borgerlige partier rir kjepphestene om lavere skatt, valgfrihet i ett og alt og privatisering av nasjonens produksjonsapparat og tjenester. Begge «fløyene» er derimot enestående enige i en innvandringspolitikk og utvisningsvedtak som står i klar strid med FNs prinsipper for asylpolitikk og barnekonvensjon. De er enige i norsk deltakelse i NATOs og USAs krigspolitikk rundt i verden og deltar gjerne med penger og militært utstyr om det trengs. Gjennom SMS-utvekslinger ble man raskt og problemfritt enige om å fronte krigen mot Libya. Slik er det viktig med «sosiale» medier. Med unntak av et dannet og servilt protesterende SV og V i miljøpolitikken, har begge regjeringsalternativene gitt grønt lys for oljeleting og eventuelt boring i Vesterålen, Lofoten og Senja og i Barentshavet. Begge sider har neglisjert alle helsesektorens mangler- særlig innen psykiatrien -, skole- og undervisningsstellets behov for faglig og ressursmessige opprustning, samferdselssektorens elendighet og ikke minst krisen i boligbyggingen. når vi skal bedømme hva de borgerlige og sosialdemokratene har formådd i de siste 10-12 år. De har langt mer til felles i unnfallenheten og i arbeidet med å legge ned lokalsykehus, småskoler og arbeidsplasser i distriktene (jordbruk og fiske) enn de innrømmer enn det som skiller, De sprikende valgløfter som falbys nå skal forføre oss til å tro at landets framtid og kommende generasjoner velferd står på spill enten de rødgrønne eller de borgerlige vinner. Hva skal man så stemme på? Det går til helvete allikevel.

IDEOLOGISK OG PRINSIPIELL politisk debatt er fjernet i valgkampene for to generasjoner siden takket være Ap. De borgerlige har rett nok holdt på sine grunnprinsipper om kapitalismens fortreffelighet og individets gudgitte rett til rikdom og grenseløs frihet selv på bekostning av andres rettigheter. Aps svakhet er at de ikke på et ideologisk ståsted har imøtegått dette. Sosialdemokratiets tro på «blandingsøkonomien» er en gave til kapitalkreftene som alltid har definert hvor mye blandingen skal bestå av kapitalisme vs. Offentlig eierskap. Ap. har vinglet i å sette klare grenser som kunne sette en stopper for disse kreftenes aggressive angrep på offentlig eiendom og tjenester. Tvert om har det privatkapitalistiske tankegodset trengt inn i de sosialdemokratiske – herunder SV – hjerner, Det som virkelig kunne ha gitt oss perspektiver på framtidens samfunn er ikke til stede i valgkampen. Det er selvfølgelig heller ikke påpekt av de mange politiske oraklene. De kunne bidra til å vri fokus fra pengebruk og handlindsregelen til ideologi. En ideologisk debatt ville være avslørende for begge fløyer. De ville ikke finne stor og avgjørende forskjell. Aps/SVs politiske tenkning og kurs er ikke mye forstyrret av gjennomgripende, sosialistiske reformer som virkelig kunne skille dem fra en reaksjonær borgerlig tankeverden, Dette har selvfølgelig vanlige mennesker innsett selvuten ideologisk debatt mellom sosialdemokrati og borgerskap. Deres opplevelse av praktisk politikk på kroppen sier mer enn ord og tenketankers propaganda. Handling er mer veltalende enn ord, Ikke minst fravær av handling. Det er forunderlig at det politiske kommentariatet ikke setter fingeren på dette. Dette kommentariatet påstår at når folk velger høyresiden er det ikke så mye på grunn av stor avstand i økonomisk politikk og synet på vårt samfunnssystem men av «regjeringsslitasje», hva nå det måtte være? En regjering som hadde drevet en politikk i pakt med enkeltmenneskets, familiens og fellesskapets behov ville ikke bli «sliten» eller folk bli slitne av dem. Den enste slitasjen som er forståelig er folks stadige pådytting av løfter som blir brutt nesten dagen etter valget. Et godt eksempel er løftene om å få behandling for kreft seineste 20 dager diagnosen er stilt, som Stoltenberg og Støre serverte før valget i 2005. Ingen ting er skjedd. Kreftsyke står fortsatt i ventekø månedsvis.

TROSS ALT HOLDER vi en knapp på en rødgrønn regjering hvor prinsipp om privatisering og skattekutt ikke er så forsteinet som hos høyrepolitikerne. Men vi gjør oss ingen illusjon. Det er bare en politikk med et klart siktemål for framtiden; sosialismen.